Årstider og Merkedager

Mesteparten av infoen er hentet herfra: www.arild-hauge.com

INNHOLD:

Jera
Jevndøgn, Solverv og Blót i Norrøn tid:
-Vintersolverv > Thorreblót, Midtvinter
-Vårjevndøgn > Sommermál, Sommerblót
-Sommersolverv > Midtsommerblót
-Høstjevndøgn > Vinternettene, Høstblót
Norrøne måneder:
-Gormánuður
-Ylir: 
-Mörsugur
-Þorri
-Gói 
-Einmánuður
-Harpa
-Skerpla
-Sólmánuður
-Heyannir
-Tvímánuður
-Haustmánuður
Merkedager:
Lussenatt


JERA
The rune called Jera represents the 12 months of the year. It implies fruitfulness, profit or achievement of a goal. It also means the cycle of seasons implying movement, change, natural development. It is usually very positive, but as a symbol of cause-and-effect it may portend the end-result of past actions. Jera may therefore represent justice, which can be positive or negative, a reward or a punishment.



All Photos by (c) Hel PhotoArt


JEVNDØGN, SOLVERV OG BLÓTENE I NORRØN TID:

Skriftlige kilder fra tidlig middelalder forteller om fire store Blót som delte året i fire deler. Blotene ble feiret ca 28 dager etter hver av disse store hendelsene; vintersolverv, vårjevndøgn, sommersolverv og høstjevndøgn. Dette betyr at fire uker etter vintersolverv kom Midtvinterblót, fire uker etter vårjevndøgn kom Sommermál, fire uker etter sommersolverv kom Midtsommerblót, fire uker etter høstjevndøgn kom Vinternatt.

I Håkon den godes saga kan en lese at etter hedensk skikk skulle alle bøndene komme dit hvor hovet var når det skulle være blot, og de skulle ta med seg dit alt de trengte av mat og drikke så lenge gildet stod på. Alle skulle ha med øl til dette gildet, og det ble slaktet all slags småfe og likeså hester. Alt blodet som kom fra dem, ble kalt laut, og det som de hadde blodet i, ble kalt lautboller, og med lautteinene - de var gjort akkurat som vievannkoster - skulle de farge stallene (= alter til å stille gudefigurene på) helt røde av blod, og like ens veggene i hovet både innvendig og utvendig, og de skulle skvette med dem på mennesker. Slaktet skulle de koke og servere til gjestene. (Viktig: Det som ble "ofret" ble også spist!!!)

Det skulle være ildsteder langs midtgulvet i hovet og kjeler over dem. En drikk skulle bæres omkring ilden, og den som holdt gildet og som var høvding, skulle signe drikken og all blotmaten. Først skulle Odins skål komme - den drakk de for seier og makt til kongen sin, og så kom Njords og Frøys skål for et godt år og fred. Det var mange som også brukte å drikke Brageskål etterpå, noen drakk også en skål for sine frender, de som var døde og hauglagte; det ble kalt minne.

Brageskål er en "helteskål", en skål for den gjeveste. Ved denne skålen var det skikk å avgi løfter om storverk. Når man drikker Brageskål eller Bragarfull, er det ikke guden Brage det skåles til, men kanskje til den første skalden vi kjenner til, Brage Boddason fra 800-tallet (Anne Holtsmark, 1990, side 167), som på en eller annen måte er tatt opp i mytologien.

Ved blotet ble fellesskapsfølelsen ut over familiegrensene styrket. Folket samlet seg om mat og drikke. Det felles måltidet har dyp religiøs mening: Guder og mennesker spiser og drikker sammen, og inngår derved gjensidige forpliktelser. Ølbegrene fylles og tømmes til árs ok fridar, «for godt år og fred». Dette er den urgamle formelen som skal fremme helse, fred og velbefinnende for folk og fe.

En annen viktig handling under blotfesten gikk ut på å ta tegn eller varsler. Her var ulike teknikker i bruk. Men målet var alltid å skaffe seg kunnskaper som gudene rådde over.

Blóta til ÁRS OK FRIðAR: Ånden i blotet; for vekst, grøde, godt år og fred i videste forstand. Skålen ble gitt til ære for gudene. 

 _________

Written sources from the early Middle Ages documents four major Blòt which parted the year into four quarters. These Blòts appeared 28 days after each of these large events; wintersolstice, spring equinox, summer solstice and autumn equinox. This means that four weeks after winter solstice came mid-winter blòt, four weeks after spring equinox came sommermàl or spring blòt, four weeks after summer solstice came mid-summer blòt, and four weeks after autum equinox came vinternettene or harvest (autum) blòt.

Vintersolverv/ Winter Solstice
During the dark months the Sun goddess had left her rulership to the dark sun of Hel, the lady of the underworld. Gygjar Sol- refer to the sunless lands of the Underworld. Winter Solstice was the celebration of and greetings to the Sun goddess upon her return from the underworld.

> Thorreblòt, Midtvinter/ Midwinter, Mid-winter night, Mid-winter blòt:
Old Norse: Hökunótt
Med midtvinter forståes dagene rundt midtvinterdagen, altså dagene like før og etter den 12. januar. Datoen markerer også starten på thorre, eller midtvintermåneden. På Island feires det fortsatt torri (þorrablót), men selve feiringen er flyttet til begynnelsen av februar. 

Midtvinterdagen var opprinnelig en hedensk offerfest og dagen da våre norrøne forfedre feiret Jul, som således altså var synonym med midtvinter, da landet var på det kaldeste, og altså ikke ved vintersolverv, slik mange har trodd. Det blotes for fred, god vinter og god grøde det kommende året.

På 900-tallet flyttet Håkon den Gode julefeiringen til den 25. desember, og festen ble deretter til ære for Kristus fødsel. Senere nedla Olav Tryggvason et forbud mot det hedenske blotet på midtvinterdagen. Det var også han som nedla forbudet mot den såkalte thorrefeiringen.
____________
.
The pagan celebration of Jól began at Mid-Winter Night, and was celebrated for three nights. With Midwinter is understood the days just before and after the 12th January, which is halfway between Vinternatt (harvest blót) and Sommermål (spring blót). Mid-Winter Blót never had any connection with church tradition, but goes back to pre-Christian times. Midwinter Night marks according to the Norse calender tradition also the first day of Thorremåned or Mid-Winter month.
Mid-Winter Night (old Norse: Hökunótt) or Thorreblót was celebrated for three nights. With Midwinter is understood the days before and after the 12th January, when the country was at its coldest, which is halfway between Vinternatt (harvest blót) and Sommermål (spring blót). 
According to Snorri the Mid- Winter Blót was held for harvest and fertility. This feast never had any connection with church tradition, but goes back to pre-Christian times. Midwinter Night marks according to the Norse calender tradition also the first day of Thorremåned or Mid-Winter month.
"Thorri was a famous king and a great blót man. He ruled over Jotland, Kvenland and Finland. To him they sacrificed to get snow and good skiing conditions, this was their best time. The blót was held in the middle of winter, and it was called Thorreblót. "
 

Vårjevndøgn/ Spring Equinox
> Sommermál, Sommerdag, Sommernatt/ Spring Blót:
Norr. sumarmál
Første sommerdag skal sommerblotet holdes. Det er i midten av april. Sommerblotet holdes for seier i krig og lykke på utferder og for å hilse sommeren. Dette blotet sto først og fremst i Odins tegn (Gro Steinsland)

Sommermál refers to the blòt that our norse ancestors held 28 days after spring equinox.


Sommersolverv/ Summer Solstice
> Midtsommerblót: 
Baldursbål (St.Hans); Lysfest. Jonsoknavnet er levende fra mellomaldersk messetradisjon, men både tidspunktet og de mest livskraftige skikkene knyttet til dagen skriver seg fra eldgamle tider. Det er naturlig å slå en solfest i denne sammenhengen. Det at sola snudde, var i seg selv en god anledning til kultiske rituelle handlinger.

I detalj vet vi ikke hvordan disse utgamle skikkene ble praktisert, men en sannsynlig tankegang er at sola og livskreftene ved et slikt vendepunkt skulle hjelpes til å vinne over en vanskelig periode. Etter allmenn folketro er det liksom alt av godt og vondt som topper seg ved visse viktige tider, som jul og jonsok. Inn i dette mønsteret kan vi sette bålet. Den dag i dag opplever vi jonsokbålet som et sentrum, en kraftkilde, og fjerner vi fra alt det nye som vi legger i bålfeiringen, kommer vi tilbake til en sterk tro på det livgivende og vernende som ilden stod for. Nest etter sola ga ilden mest varme og holdt trollpakk borte.

Reell og symbolsk vernetro gikk sammen og formet grunnlaget for en kombinert vår- og sommerfest. Med våre klimatiske forhold var tidspunktet så laglig som vel mulig, og arbeidsåret fordret samling av større folkesamlinger. Tiden var skikket til uteliv (Olav Bø).

Feiringen fortsetter i kristen regi med bl.a. brenning av hekser, men i vår tid viet til døperen Johannes (St. Hans, Jonsok).



Høstjevndøgn/ Autumn Equinox:
 > Vinternettene; Vinterblót, Høstbót/ Harvest Blót:
14. oktober er første dag i Gormánuður (slaktemåneden), og på denne dagen skal årets første offerfest - vinterblotet holdes. Dette blotet var viet fruktbarhetsguden Frøy (Gro Steinsland, Eros og død i norrøne myter). Da var høstens grøde i hus. I følge Víga-Glúms saga ble det holdt díseblot ved vetrnætr (vinternetter). En ønsker da vinteren velkommen og bloter for et godt år. Det blotes for godt år; takkeblot.


NORRØNE MÅNEDER

Året er oppdelt i to like lange deler - sommer og vinter, og årets mørkeste periode kalles skammdegi (de mørke dagene) og årets lyseste periode kalles nóttleysa (nattløshet).
Vintermånedene er gormánuður, ýlir, mörsugur, þorri, góa og einmánuður
Sommermånedene er harpa, skerpla, sólmánuður, heyannir, tvímánuður og haustmánuður.



Gormánuður (Slaktemåned) - Fra 14. Oktober til 13. November.
 



Gormánuður, den første vintermåneden, er begynnelsen på det norrøne vinterhalvåret. 14. oktober er første vinterdag, på primstaven er dagen oftest markert med en vott og på denne dagen skal årets første offerfest - vinterblotet holdes. Dette blotet var viet fruktbarhetsguden Frøy (Gro Steinsland, Eros og død i norrøne myter). Da var høstens grøde i hus. I følge Víga-Glúms saga ble det holdt díseblot ved vetrnætr (vinternetter) - perioden rundt 14.okt. En ønsket da vinteren velkommen og blotet for et godt år. Noen feiret Alvablót rundt disse tider. Det var et privat blót, for den nærmeste familien.


Ýlir (Julemåned) - Fra 14. November til 13. Desember.
Ýlir er den andre vintermåneden. Da inntraff vikingtidens vintersolverv. Den svenske religionshistorikeren H. Calander mener at juletiden samsvarer med ýlir, og at navnet på høytiden stammer fra månedsnavnet. Ýlir er også identisk med et av Odins mange navn Jólnir, som også er blitt knyttet til julen. Dette er velkjent fra norrøne sagn hvor det sies at Odin har vært på ferd rundt juletider (KLNM XII 1967,506).



Forskningen har ikke greid å finne fram til et samlet syn når det gjelder tidspunktet for den hedenske jóla. I flere kilder er det mye som tyder på at jólefeiringen har variert i lengde og tidspunkt, eller helt fram til hoggunótt (12. januar). Av denne grunn kan også noe av dette som her er skrevet, kanskje også identifiseres med mörsugur-måneden.


Vi vet ikke særlig mye om julefeiringen i norrøn tid, men det er god grunn til å tro at jula i hedensk tid, i alle fall delvis, bygde på offer- og grøderikdoms- tanken. Arbeidet med jorda ble betraktet som en hellig handling og forskjellige forestillinger om magi knyttet seg både til vekstprosessen og til innhøstingen, og selve vekstkraften ble oppfattet som en vette. En mener at en fruktbarhetsfest var del av det som er blitt vår julefeiringen, blant annet kan skikken med å sette ut julenek være en rest av gammel fruktbarhetsmagi. I følge folketroen var julen en fest som var knyttet til jorddyrkingen. 


Alveblót: 
Det er mye som taler for at blotet, som går under benevningen - alveblót - var identisk med den førkristne julen. Alveblótet synes å ha blitt holdt på senhøsten. De vesenene som kalles alver (álfar) synes ha utgjort et kollektiv av fruktbarhetsmakter. De har stått guden Frøy nære (Folke Ström).

Alveblótet er et privat blot - kanskje det som det henvises til i påbudet om ølgjerden i Kap. 7 i Gulatingloven - som ble holdt innen familien. Det er dette blotet Kong Olav Haraldssons hirdskald, Sighvat skald, dikter om sine anstrengelser rundt juletider i Götland. På grunn av at familiene feirer alveblot får han ikke nattelosji noen sted. Sighvat kvad: "kom ikke inn, din stakkar!, kjerringa til meg sagde. Her er vi heidninger alle, harmen til Odin vi ottast. - Ut sa det ekle kvinnfolk, som ulven til skog meg jaga, sa at dei inne i huset, alveblot hadde for seg."-

Den hedenske julefeiringen var altså like mye en lukket familiefest den gang som i dag. Som man kan vente, da dette gjelder en enkelt, sluttet privat kulthøgtid, er kildenes opplysninger ytterst knappe.


Å drikke jul:
Trolig ble julen feiret når slaktedyra var feitest, da kornet var ferdig tresket og alle høstens sysseler var avsluttet. Dette tidspunktet har ingenting med "midtvinter" å gjøre. Selv om tidspunktet kan ha variert noe i ulike deler av Norden, falt jólefeiringen inn under den vest-nordiske kalendernes andre vintermåned - ýlir.

En hadde da høstet inn det en sådde om våren, og bur og kister var fulle av mat som skulle vare gjennom vinteren. Ved denne festen ble juleølet signet til árs ok friðar - dvs. skåle for vekst, grøde, godt år og fred i videste forstand.

Denne hedenske rituelle øldrikkingen levde videre i kristentid, slik vi kan lese i kristenretten i den eldre Gulatingloven og tilsvarande påbud i den eldre Frostatingloven, hvor lovene viser oss at det er snakk om flere fester og at julefeiringen begynte på et tidligere tidspunkt enn i dag.

I Gulatings kristenrett (kap. 6) er det påbud om en ölgerð (ølgjerd), som er nevnt som samburðar öl. Denne samdrikkingen skal minst tre bønder være sammen om, dersom ikke en bonde bor særlig langt avsides. Da skal han for sin egen del lage så mye øl som om han var med i et samlag. Dette ølet skal være laget til 1. november. I kap. 7 er det påbud om en annen ølgjerd, bonden og kona hans sammen. Dette ølet skule ifølge loven signes julenatta. Det var fastsatt strenge straffer for de som ikke fulgte påbudet i følge lovene. Etter ordlyden i lovene må det være tale om to ulike ølgjerder, den første til et samdrikkelag, en slags høsttakkefest, mens den siste går på nyting og signing av den påbudte drikken innenfor et mindre fellesskap, det som hjemmet representerte. En skulle drikke for et godt år og fred, og til gudenes minne. Ølbollen vandret familiekretsen rundt, og de hellige bånd med maktene ble befestet og fornyet.

I hyllingsdiktet Haraldskvedet, som er diktet av Haralds Hårfagres hirdskald Torbjørn Hornkløve til Harald Hårfagre ca. år 900, snakkes det om å drikke jul: "Kongen vil drikke jul ute på havet, ... og ta opp Frøys lek!..."

I Håkon den godes saga finnes det en fortelling hvor trønderske bønder tvinger den kristne kongen Håkon Adelsteinsfostre (= Håkon den gode) til å delta i julefesten. Der bloter Håkon den gode, drikker gudenes minne og spiser hestelever, ..."Drakk hann þá öll minni krossalaust, þau er bændr skenktu honum" (Drakk han da alle minne (gudenes minne = skåle) korsløst (uten å lage korsmerke), det (ølet) som bøndene skjenket ham).  


Julegaver:
Å gi julegaver er en gammel hedensk skikk i Norge, men det var ikke barna som ble til gode sett med gaver. Det var stormenn som ga julegaver, kanskje for å skape seg nye og stadfeste gamle allianser. Stormenn gav også julegaver til sine undersåtter. Ifølge Snorre fulgte Eirik Jarl, på begynnelsen av 1000-tallet, stormenns skikk og ga folkene sine jólagjöf (julegave) på åttende dag jul og at de hadde mye moro over øldrikkingen. Likeledes kan en lese i flere sagaer om at kongen ga julegaver, oftest da som form av en kostelig kappe til den respektive helten i sagaen.

I Víga-Glúms saga leser vi også at jólebudet ble holdt på stormannsvis og at menn ble fulgt ut med gaver når de skulle reise. Flere sagaer forteller at det ved store gilder som arveøl, bryllup, julegilde hos høvdinger o.l., var skikk å drikke bragarfull, en skål hvor man avla et løfte (Jomsvikingesaga, Helgakviða Hjörvarðsonar m.fl.). Ordet er avledet av bragr og har ingen tilknytting til guden Brage, altså er dette en helteskål.

Å kle stolen:

En gammel juleskikk i Norge er å kle stolen, den er en fra den tid da høysetestolen hadde utskårne gudebilder, eller det ble satt et trebilde, en husgud, på husbondens plass. Fra sagatiden kjenner vi en slike stoler, bl. a. den som trollkjerringa Gríma hadde, med et Torsbilde på stolryggen. I Olav Tryggvasons saga fortelles det om spådom fra høysetestolen julekvelden. Kong Vladimir i Gardarike hadde en gammel, skrøpelig mor som var både hedensk, framsynt og trollkyndig. På julekvelden ble hun båret inn og satt i kongens høysete for å spå om det hun visste om framtiden (I. Reichborn Kjennerud).

Julebukk:

Flere av våre eldste juleskikker stammer så langt tilbake som den nomadiske veidekulturen, der man blotet et dyr til sola for å hylle dens vending ved vintersolverv. Fra den tidligste åkerbrukskultur stammer forestillingen om julegeita, en vett som bodde i åkeren og rømte til skogs når åkeren ble skjært, men nærmet seg hus for hver dag og sto ved døra julekvelden. Julebukker av halm er ennå med oss. Dagens juleskikker har dermed et tidspenn på 3000 år. (Hans Rotmo). Opprinnelsen til skikken med julebukken mener noen er hedensk. Man slaktet en bukk til jul for å få et godt år. Senere er ordet brukt om en person som gikk omkring i julen med bukkemaske og kledt i en lodden fell.

Lussi:

Det gamle norske kvinnevettet lussi, mor til de underjordiske, var en reell trussel og straffet de som ikke gjorde arbeidet i tide, som for eksempel juleforberedelsene. Lussi langnatt var 13. desember (Hans Rotmo). Lussi må ikke forveksles med den kristne helgenen Lucia. 


Gardvord, tuftekall, tuss:
De gamle nordboere forestilte seg at den første bonden på gården levde evig og de gikk med gaver til han der var hauglagt, senere ble denne haugbonden kalt tuftekallen, eller tussen, og enda senere nissen (Hans Rotmo).
 

Kirken:
Kirken flyttet feiringen av julen til den tredje vintermåneden. Julen er et prakteksempel på hvordan Kirken overtok de hedenske skikker og tradisjoner, og gav dem en kristen innpakning. Kirken så fort at det var vanskelig å utrydde de gamle tradisjonene som var så fast forankret i folks liv, sed og skikk - ikke bare i Norden, men i hele det førkristne Europa for øvrig. Det var det enklere å kristne tradisjonene. Kirken gikk for eks. med på vilkåret Keiser Konstantin satte for de privilegiene han ga Kirken da han i 323 gjorde den til statsreligion (sannsynligvis av utelukkende politiskstrategiske grunner), at de innfridde å gjøre Sol Invictus-dagen til en høytidsdag også under kirkens regime, samt å skifte ukens hviledag over fra lørdag til solens dag: Søndagen. På midten av 300-tallet ble derfor 25. desember gjort til den store festdagen for Jesu fødsel av Kirken i Roma, men vi vet ikke når Jesus ble født, men nok en gang overtok kirken en førkristen festdag. Når Kirken flyttet den norrøne julen fram, beholdt den tanken om å feire nytt liv. Men nå ble det Kristus fødsel som symboliserte dette. Feiringen fortsatte som en familiefest, men nå skulle en signe ølet til Kristus og jomfru Maria. Kirken gjorde noen forsøk for å få endret navnet på Jul til "Kristmesse", men det klarte de ikke. Det gamle navnet har nok hatt for sterke røtter hos våre forfedre, men andre steder klarte de det som f.eks. i engelskspråklige land hvor jul heter "Christmass". Det hedenske opphavet til julefeiringen er årsaken til at Jehovas vitner ikke feirer jul.


Åsgårdsreia, Oskorei:

På vinterens mørkeste tid trodde man at de døde vendte tilbake til sine gamle bosteder. Disse menneskene kom sammen i det man kalte Oskorei (også kalt Åsgårdsrei). Ordet betyr det farlige følget. Folk tenkte seg at det var en flokk av dødninger som red rundt på frosne, svarte hester - spesielt ved juletider og tok med seg folk eller varslet ufred. Reia kunne rasere husene, spise all julematen og drikke juleølet. Oskoreia er også vel kjent fra nyere tradisjon, men den har ingen ting med selve jólefeiringa å gjøre, kun at den ifølge troen kom i årets mørkeste periode, den årstiden som alltid har utgjort en naturlig grobunn for folkefantasines skrekkforestillinger.

Det er sagt at Sigurd Svein (Sigurd Fåvnesbane) og Guro Rysserova (Gudrun Giukesdotter?) var førere, men også at det er Odin. I våre naboland er Oskoreien også kalt "Den vilda jakten" og "Odins jakt". I Oskoreia fantes de menneskene som hadde dødd på en unaturlig måte.
 
Johan Sebastian Welhaven har skrevet diktet "Asgaardsreien" bygd på opplysninger fra folketroen. Et av versene går som følger:
 
Asgaardsreien i Fylking rider

ved Høst og Vinter i barske Nætter,

men helst den færdes ved Juletider;

da holder den Fest hos Trolde og Jetter,

da stryger den lavt over Eng og Sti

og Farer den larmende Bygd forbi -

da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden;

thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden!"

Likeledes har Per Nicolai Arbo (1831 - 1892), en norsk kunstmaler som malte malerier med mytologiske og vikingtids motiver, malt Oskoreien slik han tenkte seg den. Bildet er utstilt på Nasjonal Galleriet i Oslo.


Per Nicolai Arbo

Men mange av de døde som "gikk igjen", var fredelige. Det var helst forfedrene som var hauglagt nær gården, og som hadde dødd på en naturlig måte. Skikken med å la lys brenne julenatten, og la mat stå fremme på bordene skriver seg fra at disse "gikk igjen". Sengene lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem, og så la man selv lå på gulvet, eller at en seng bare forbeholdt de døde ble redd opp. 


Les mer om Åsgårdsreien her > www.hel-photoart.com/Vetter og Naturånder


Mörsugur - Fra 14. Desember til 12. Januar.
Mörsugur er den tredje vintermåneden. På norsk betyr mörsugur "ister-suger", (ister = innvollsfett + verbet suge). Månedsnavnet gir et visst inntrykk av at folk har vært i god hold denne måneden, etter et par måneder med kjøttspising. I Mörsugur-måneden inntraff også vikingtidens vintersolverv (21. Desember), men med det kildemateriale vi har, finnes det få holdepunkter for at dette er blitt brukt som anledning for å feire solens tilbakekomst. Likevel bør en ikke se bort ifra at dette kan ha hatt en vesentlig rolle i den norrøne fruktbarhetskult, da også solen på mange vis ble gjenfødt, og en er avhengig av den for å få livet til å gro. Solen er i og for seg et sterkt symbol på fruktbarheten. 




Av de få kilder som omhandler dette, skrev den greske historikeren Prokopios på 500-tallet om en stamme langt nord i Thule som var livredde for at solen ikke skulle snu ved vintersolverv. De sendte en utsending opp på fjellet som skulle observere solen snu. Når sendebudet kom tilbake med de lykkelige nyhetene, ble det holdt en stor fest i mørket.

12. Januar er midtvinterdag og da skal det holdes midvintersblot. Midtvinternatt ble også kalt for Hoggunótt.


 

Þorri - Fra 13. Januar til 11. Februar.



Þorri er den fjerde vintermåneden. I følge sagalitteraturen skal det i Þorri-måneden holdes Þorrablot - en fest for vinterskikkelsen Þorri - da ble det skålt til gudene. Det var skikk at husfruen, kvelden før Þorri-måneden begynte, gikk ut av huset og inviterte Þorri inn på samme måte som hvilken som helst annen gjest. Andre kilder sier at bonden skulle ønske Þorri velkommen med en gledesdans. I folketradisjonen er Þorri mennenes måned og hver mann kan velg sin dag i þorri. Ble det godt vær denne dagen var han heldig, men ble det styggvær var det et uheldig varsel for ham. Kvinnen skulle stelle særlig godt for sin ektemann.

I Þorri-måneden tar jotnen Frost full kontroll over naturen med god hjelp av sin sønn Snø og hans fire barn, Þorri (barfrost), Fønn (snø, fonn), Drífa (snødriv) og Mjøll (fint snøfokk, tørr nysnø). Vi finner igjen þorri i skaldediktningen helt opp til 1800-tallet. 



Gói (islandsk = góa, nynorsk = gjø) - Fra 12. Februar til 13. Mars.




Gói er den femte vintermåneden. Gói er en vest-nordisk vinterskikkelse som vi har liten informasjon om. I gamle islandske kilder er Gói ofte beskrevet som datter av Þorri. Ifølge den islandske muntlige tradisjonen ble det holdt Gói-blot. Det var bonden som ønsket Gói velkommen med et blot. Men det finnes ingen sikre bevis som kan bekrefte dette. I den islandske folketradisjonen er Gói kvinnenes måned, og i Gói-måneden er det mennenes tur til å stelle særlig godt for sin ektefelle. Vi finner igjen Gói i skaldediktningen helt opp til 1800-tallet. 


Einmánuður - Fra 14. Mars til 13. April.

Einmánuður er den sjette vintermåneden. Månedsnavnet betyr ganske enkelt én-måned. 21. mars er vårjevndøgn og da er en god skikk å holde blot for å feire fruktbarheten. Einmánuður er guttenes måned, mens Harpa er jentenes måned på samme vis som Þorri og Gói er henholdsvis dedisert til mannen og kvinnen.


Harpa - Fra 14. April til 13. Mai.
Med Harpa-måneden, den første sommermåneden, begynner sommeren. Harpa er antakelig en vett vi ikke lenger kjenner til, men må ha vært av stor betydning ettersom hun har fått sitt eget månedsnavn. Første sommerdag skal den tredje store offerfesten holdes - sommerblotet. Sommerblotet holdes for seier i krig og lykke på utferder. Dette blotet sto først og fremst i Odins tegn (Gro Steinsland). Harpa er et kvinnenavn som fortsatt er i bruk på Island. Harpa er jentenes måned, mens Einmánuður er guttenes måned på samme vis som Þorri og Gói er henholdsvis dedisert til mannen og kvinnen. 



Skerpla - Fra 14. Mai til 12. Juni.
Skerpla er den andre sommermåneden. Igjen har vi et kvinnenavn som er vanskelig å forklare, men antakelig er Skerpla en vett vi ikke lenger kjenner til.



Sólmánuður - Fra 13. Juni til 12. Juli.
Sólmánuður er den tredje sommermåneden. På norsk betyr Sólmánuður solmåned og er den lyseste perioden vi har i nord. 21. juni er sommersolverv.

Jonsok-navnet er levende fra mellomaldersk messetradisjon, men både tidspunktet og de mest livskraftige skikkene knyttet til dagen skriver seg fra eldgamle tider. Det er naturlig å holde en solfest i denne sammenhengen. Det at sola snudde, var i seg selv en god anledning til kultisk-rituelle handlinger.

I detalj vet vi ikke hvordan disse utgamle skikkene ble praktisert, men en sannsynlig tankegang er at sola og livskreftene ved et slikt vendepunkt skulle hjelpes til å vinne over en vanskelig periode. Etter allmenn folketro er det liksom alt av godt og vondt topper seg ved visse viktige tider, som jul og jonsok.

Inn i dette mønsteret kan vi sette bålet. Den dag i dag opplever vi jonsokbålet som et sentrum, en kraftkilde, og fjerner vi fra alt det nye som vi legger i bålfeiringen, kommer vi tilbake til en sterk tro på det livgivende og vernende som ilden stod for. Nest etter sola ga ilden mest varme og holdt trollpakk borte. Reell og symbolsk vernetro gikk sammen og formet grunnlaget for en kombinert vår- og sommerfest. Med våre klimatiske forhold var tidspunktet så laglig som vel mulig, og arbeidsåret fordret samling av større folkesamlinger. Tiden var skikket til uteliv (Olav Bø).

I islandsk folketro er denne årets korteste natt fyll med magiske krefter. Alver og vetter kommer ut i natten og fester og danser rundt bålet sammen med menneskene. Unge kvinner ruller seg nakne i morgenduggen for å bli mer fruktbare. Det henger antagelig sammen med at denne dagen fra gammel tid også har vært populær for å feire bryllup. Denne natten blir det også fortalt spådommer.

Midtsommerkvelden er en god tid for å finne magiske steiner, steiner som kan gjøre en usynlig eller beskytte mot sykdommer. Visse urter plukket denne kvelden har legende egenskaper, mens andre har mer dramatiske krefter. Lyfjagras (Pinguicula vulgaris), plukket denne kvelden er kjent for å kurere alle sykdommer. Kuene blir svært fornuftige og snakker menneskespråk. Selvsagt er de helt tause om de vet at det er menneske til stede. Selene kunne ta menneskeform.

I et folkesagn fortelles det om en bonde som fanget en ung sel-kvinne natten før midsommer. Han gjemmer vekk selskinnet og gjør henne til sin kone. Flere år senere finner hun skinnet sitt og rett før hun tok det på igjen sa hun: "Mér er um og ó. Ég á sjö börn í sjó og sjö börn á landi". Deretter vendte hun tilbake til sjøen.

Det er også rundt solverv det islandske Allþingi (Alltinget) i gamle dager samlet seg. Denne hedenske feiringen ble selvsagt overført til kristendommen, og kalles i dag for Jonsok (24. juni). 



Heyannir - Fra 13. Juli til 14. August.
Heyannir er den fjerde sommermåneden. Månedsnavnet forklarer seg selv. Heyannir betyr høyonna og er altså måneden for tørking og innhøsting av høy. Denne måneden ble også noen steder i Skandinavia kalt for Ormamánuður (ormemåned). 




Tvímánuður - Fra 15. August til 14. September.

 
Tvímánuður er den femte sommermåneden. Månedsnavnet betyr to-måned, men det er uklart hva som ligger bak månedsnavnet. Denne måneden ble også kalt for Kornskurðarmánuður (kornskjærings-måned). I denne måneden er det altså på tide å høste inn kornet. 



Haustmánuður - Fra 15. September til 13. Oktober.
 



Haustmánuður er den sjette sommermåneden. Månedsnavnet haustmánuður betyr høstmåned. 21. september er det høstjevndøgn.

Andre navn på månedene:
I Snorre Eddaen kan sommermånedene bli omtalt som gaukmánuður (gjøkmåned) , sáðtið (såtiden) , eggtið (eggtid) , stekktíð (lammetid) , sólmánuður (solmåneden) , selmánuður (selmåned) , heyannir (høyonna) , kornskurðarmánuður (kornskurdmåned) og haustmánuður (høstmåned) .

I Snorre Eddaen blir den første vintermånedene omtalt som gormánuður (slaktemåned) , den andre ýlir (julemåned) eller frermánuður (frostmåneden) , den tredje mörsugur (istersuge, ister = innvollsfett) eller hrútmánuður (Hrútur er en hansau, saubukkmåned) . De tre siste vintermånedene; þorri, góa og einmánuður er mer eller mindre standard i de fleste kilder.



Etter kristningen av landet innførte Kirken den Julianske kalender, men denne ble senere avløst av den Gregorianske kalender. På Island ble den norrøne kalenderen, i en overgangsfase etter kristningen, brukt parallelt med den julianske kalender helt opp til ca. år 1200. Dette kan bero på at flere av de islandske lovene den gangen var direkte koblet til den gamle islandske kalenderen.

Den romerske 7 dagers uka ble adoptert inn i almanakken, slik at året bestod av 52 uker og 12 måneder á 30 dager pluss 4 dager per år. Dette utgjør bare 364 dager og derfor måtte de legge til en ekstra uke hvert 5. eller 6. år om sommeren for å kompensere feilregninga. Denne ekstra uka ble lagt til med et vedtak på tinget, og den ble kalt sumarauki ("sommer auke", auke = øke, dvs. ekstra sommeruke).

I Laksdøla saga kan en lese følgende: "Osk hette Torstein Rauds fjerde datter. Hun var mor til Torstein Surt den kloke, som fant på sommerauken." Dette burde da ha skjedd ca. på midten av 900-tallet.

I sagaene møter vi ofte tidsangivelsen X antall uker før sommerens eller vinterens slutt eller begynnelse. En må da regne seg fram, etter den kalenderen som her er presentert, for å komme fram til riktig tidspunkt i året. Men sommerauken, eller mangelen på denne skaper selvsagt problemer for nøyaktige utregninger.



MERKEDAGER:

LUSSENATT/ LUSSE NIGHT

Lussinatten (Lussi langnatt, Lussinotti, Lussenotti, Lussenatt) er natten mellom 12 og 13 desember og er fra gammelt av kjent som den lengste og mørkeste natten i året. Lussenatten var ifølge den eldre julianske kalenderen vintersolverv, og da den julianske kalenderen ble forlatt til fordel for den gregorianske, beholdt man luciafeiringen 13. desember, selv om vintersolverv nå inntraff den 21. desember. Det gamle norske kvinnevettet Lussi var mor til de underjordiske. Opprinnelig var hun antakeligvis en lysgudinne som ble tilagt andre egenskaper da kristendommen inntok landet. Dermed ble lussenatten en farlig natt hvor mørkets makter herjet og man måtte ta seg vel i akt. Slik oppsto tradisjonen om Lussi langnatt, om Åsgårdsreien som fòr over nattehimmelen, og tusser, troll og underjordiske som som rekte gård-imellom og kunne gjøre skade på både mennesker og dyr. De gamle kunne fortelle at menn og kvinner for gjennom luften på ildsprutende hester og rev mennesker og dyr, trær og stener med seg. De kalte toget Lussereidi. Flere steder holdt man seg innendørs Lussenatt av frykt for hva Lussi og hennes følge kunne finne på når de kom ved nattetider.
____________

Lusse Night (Lussi langnatt, Lussinotti, Lussenotti, Lussinatt) is the night between the 12th and 13th December and was in Scandinavia formerly known as the longest and darkest night of the year. 
Lussi Night was according to the old Julian calendar, the Norse winter solstice, and when the Julian calendar was abandoned in favor of the Gregorian, the Lussi Night was continued celebrated the 13th December, even though winter solstice now occurred on 21th December. The old Norwegian female wight Lussi was regarded as the frightening mother of the nature spirits. Originally she was probably a godess of light who were attributed with other features when Christianity suppressed the old religion.

(c) Hel PhotoArt