Folketroens Land

THE TROLLS IN RÅSKOGEN/ TROLLA I RÅSKOGEN

(c) Hel PhotoArt

In the very old days three trolls lived in Råskogen.
“I think I heard a cow mooing” said one of the trolls
Ten years after the other troll said: “It might have been an ox.”
After ten new years said the third troll: “If it’s going to be such hustle and bustle in these woods, I don’t want to live here anymore.”
And then the trolls left Råskogen. Where they went, noone knows.
________

I den rett gamle tida budde det tre troll i Råskogen.
"Eg tykte eg høyrde ei ku raute", sa det eine trollet.
Ti år etter sa det andre trollet: "Det kunne like godt vere ein okse."
Etter nye ti år sa det tredje trollet: "Skal det bli slik ein sjau her i skogen, vil eg ikkje vere her lenger."
Og så reiste trolla frå Råskogen. Kor dei fór hen er det visst ingen som veit.



FOLK OG NØKKEN

(C) Hel PhotoArt

Nykken.
No er det ingen som ser nykken lenger. Unge folk veit mest ikkje taa han ein gong; men gamalt attende for dei nok og saag han. Det er no mykje over 100 aar sidan han var fram paa ute i Heradsbygda. Det var tri smaagutar som dreiv og leikte seg utmed elva. Der kom det ein graa hest upp tur vatnet og la seg paa bakken millom deim. No veit du hossen smaaguten er, han skal finna paa so mangt han, og so for dei ikkje lenge fyrr dei to eldste hadde kome seg upp paa ryggen aat hesten.

Daa kom den yngste:
«Je skulde ha nykke meg oppaa je eu!» sa han.
Men daa kasta hesten seg upp med dei to han hadde, og sette paa elva med deim so vass-spruten stod.
Daa var det nykken som hadde skapa seg um til hest. Han hadde nok meint aa faa med seg alle tri gutane; men daa han fekk høyra namnet sitt, laut han røma.

-Elverum, Hedmark


Det va ein gong ein mann så gikk oppover Meddalen. Da han kom oppi Hoffskleivann, så sto det ein blakk hest der. Så tenkt 'n å kast se på 'n å ri oppover. Men så råss 'n på å sjå inni kjeften på 'nå. Da fekk 'n sjå han va full tå skom. Å så skjønt 'n det va nøkkjen.
Så las 'n ei bøn åt nå. Da velta 'n se åt elven å kom bort.

-Nordmøre, Møre og Romsdal


Nykken.
Nykken held til i vatna, og når han kjem opp er han mest vanleg å sjå som ein grå hest. Men han kan skapa seg om plent som han vil. -
Han Kristian Haga fekk sjå han ein gong ved Osplundtjenne. Han Kristian sat og meita, og best det var fekk han sjå ein grå hest som steig opp av vatnet og la seg attmed ei låg der. -
Han Kristian var ikkje lenge i tvil om kva dette var for ein hest. Snøgt fata han etter børsa, som han hadde med seg, ladde og brende laus. Men det såg ikkje ut til at kule beit på han. Nykken bråskvatt og skreik i: «Regn! Regn med dråpar store som hesta!»
Og strast etter kasta han seg uti Osplundtjenne og vart borte. Ikkje lenge etter svartna himlen til og regnet hylja ned. Han Kristian hadde aldri set så fælt eit regnbas nokon gong før.

-Eidskog, Hedmark


Nøk.
Oftest viser Nøkken sig som en Hest, der græsser ved Bredden af Elve og Søer. Flere have redet paa den. Saaledes fortælles der, at to Smaagutter engang traf en stor Hest ved Elvebredden, og fik Lyst til at ride; den ene kom lykkelig op, men den anden, som var mindre kunde ikke komme op og sagde: aa nøk op mei me, hvorpaa Nøkken pludselig fløi i Elven med den som sad paa; den faaer nemlig først Magt, naar Nøk nævnes.

-Finnmark


En gang var nøkken i kast med en gut. Han havde skabt sig om til hest. Gutten syntes det skulde være gildt at få ride; men hesten var høi og gutten var liden og han kunde ikke komme op på dens ryg. Da han havde strævet med det en stund, sa han: "Je nøkker (orker) ikke op." Men da reiste nøkken som en børsekule lige i sjøen så fossen stod; for han tålte ikke at høre navnet sit.

Der kom en nøkk dukkendes op af en elv. Der mangled bare 1 øre paa at den hadde været 1 hest. To gutter fik øie paa den. Den ene kom sig op paa ryggen af den og blev siddendes der til den andre gutten ytred: "jeg nøkker itte." Da rysted nøkken gutten af sig, dukked under og forsvandt.

-Solør, Hedmark


Nøkken.
Nøkken skaper sig ofte om til en hest og går da på stranda og gresser; men hører han navnet sitt, blir han redd og springer på sjøen. Det fortelles at noen guttunger engang så en gild, hvit hest nede ved stranda. En av guttene klatret op på hesteryggen. En liten pjokk som også vilde op på hesten, kunde ikke snakke rent og sa: «Nøkk mig op!» Han mente «løft mig op». Men det skulde han ikke ha sagt, for nå styrtet hesten ut i sjøen. Og hesten var ingen annen enn nøkken, som forsvant i dypet straks han hørte navnet sitt.

-Hvaler, Østfold

Kilde: www2.hf.uio.no/eventyr_og_sagn/index


KVERNKNURREN

(C) Hel PhotoArt

Ein mann frå Bjånesøya skulle ein dag til kverna ved Kvednavatnet på Storebø for å mala korn. Det var om lag ei halv mil å gå. Mannen gjekk i tresko gjennom ulendt terreng med den tunge kornsekken på ryggen.
Kverna stoppa for han gong etter gong, og dette syntest han var merkeleg. Han vart uroleg og lista seg ut for å sjå om han kunne finna årsaka til desse merkelege stoppane. Då han var på veg ut, var det nokon i rommet som bles ut lykta hans, og det vart beksvart der inne. Det merkelege var at han ikkje kunne sjå eller merka noko menneske i rommet. Sjølv om mannen syntest dette var uhyggeleg, ville han undersøkja om det var noko gale med kvernkallen. Han gjekk bort til bekkekanten, og då var det nokon som skubba han i ryggen så han datt i bekken. Han kunne ikkje sjå nokon, og han vart så redd at han forlet kornet og kverna, heiv treskoa og sprang på sokkeleisten heilt heim til Bjånesøya.

Source/ Kilde : http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner


FOSSEGRIMEN

Alle som i gamle dagar vilde verta ovkarar til å låta på fela, måtte få fossegrimen til å læra seg, for elles vart det ikkje stort av det med spelet.
  
 (C) Hel PhotoArt

Det var ein gong ein gnikar som vilde læra låta; men han timdest ikkje lata til nokon kjøtlem åt fossegrimen.
....Han vilde då gå burt åt fossen forutan. Men andre avrådde honom, av di dei visste at grimen ikkje vilde læra nokon heilt upp utan betaling. Han gjekk då stad og skoda yver alt kjøtet sitt; men alle lemer syntest han var for store, og ingen tykte han at han kunde vera forutan. Endeleg tok han då eit bein som kjøtet var vel spikka av. Dette måtte då vera godt nok, meinte han. Han kasta beinet i vatnet og venta ei lang æva, fyrr han såg nokon vassmann. Til slutt kom han, men ikkje blid og kvik; grinen og gretten såg han ut. Likevel tok han til å stilla fela si; men ingi speling vart det av. Guten vart då sturen og sa: "Det var å låta eg vilde læra." Men grimen svara:

"Eg skal læra deg stilla, men ikkje slå;
du gav meg eit bein som inkje var på."

Source/ Kilde: www.aasentunet.no



DEILDEGASTEN

Kulpar er djupe holer i bekk eller vatn. I ein slik kulp hadde ein mann kasta ein bytestein. Sidan blei han deildegast, og kulpen blei ganske snart kalla gastekulpen, for folk høyrde han streva med å lyfte steinen opp frå botnen. Når han hadde steinen eit stykke oppe, så lo han; men når steinen sokk ned att, skreik han så det var fælt å høyre.

(C) Hel PhotoArt

 Det var ein stad dei aldri hadde fred for gasten, han gjekk og gaula utetter kveldane og nettene. Ein kveld der kom det ein handelskar med skreppa si til gards og skulle vere der om natta. Då det lei på kvelden, tok gasten til å huje så fælsleg, og folka klaga seg for handelskaren. Han meinte det var råd til å bli kvitt gasten, berre dei gjekk til han og tala vel med han. Men mannen på garden meinte det var rådlaust.
...."Er de redde for gasten?" sa handelskaren. "Det er ikkje noko å vere redde for! Dersom ein går beint til gasten og legg steinen der han peikar, så får ein fred for han."
"Men ingen tør å gå til han og tale med han", meinte mannen.
"Eg kan gå til han!" sa handelskaren. Så gjekk han ut på tunet mens gasten heldt på og skreik og gaula i heia plent som ei ugle. Handelskaren gjekk ned dit ulinga kom frå, og mannen stod på tunet og såg etter han og trudde karen var galen.
Men ei stund etter kom handelskaren tilbake til garden og fortalde: "Då eg kom bort til gasten, sa eg til han: "No skal du seie kor steinen har lege før, så skal eg sette den opp der. Men så skal du love meg at du aldri meir skal komme her!" Så sette eg opp steinen på den staden gasten viste meg."


Sidan var dei kvitt gasten der på garden. 


KARIN SVENSDOTTER AND THE KING OF ELVES/ 
KARIN SVENSDOTTER OG ALVEKONGEN

(c) Hel PhotoArt

In 1656 Karin Svensdotter, who worked as a maid, was put on trial at Västra Härad in Sävsjö in Småland. She was put on trial because she claimed that she had a sexual relationship with a male elf with whom she claimed to have offspring. Karin Svensdotter told the court that she had met a beautiful man in golden clothes in a mountain called Grönskulle (Green Hill), where they had sung and danced with others. The man called himself Älvakungen (King of the Elves), and he gave her gifts and had intercourse with her. Seven times she had given birth to their offspring, and every time he had come and taken the children away to the land of the elves. Karin's employer testified that he had often heard her searching for her elven children in the forest. Göta hovrätt (Göta Court) decided - based on the expert advice of two church chapters - that Karin Svensdotter had become insane by the magic of Satan, and her congregation was ordered to pray for her recovery. She was given a silver cross by her relatives as protection, and after this, it was reported that the elf man no longer came to her.
________

I 1656 ble Karin Svensdotter, som jobbet som hushjelp, stilt for retten ved Västra Härads ting i Sävsjö i Småland. Hun hevdet å ha fått syv barn med en alv, og hun fortalte blant annet at hun hadde reist sammen med ham inn i fjellet i Grönskulle hvor de hadde danset og sunget med andre alver. Han ble beskrevet som en vakker mann i gylne klær, og han kalte seg Alvekongen. Han hadde gitt henne smykker og andre gaver. Syv ganger hadde hun født hans barn, og hver gang hadde han kommet og tatt barna med seg. Karin Svenssons arbeidsgiver vitnet om at flere ganger hadde sett Karin lete etter barna sine i skogen. Myndighetene diskuterte lenge hvordan denne saken skulle håndteres. Göta lagmannsrett bestemte tilslutt at Satan, forkledt som en alv, hadde gjort Karin sinnsyk. Hennes menighet ble beordret til å be for henne og hun fikk en sølvkors av slektninger som beskyttelse. Etter dette ble det rapportert at alvemannen ikke kom tilbake til henne mer.
  
(c) Hel PhotoArt

The case of Karin Svensdotter was unusual and caused much consternation, and there were much debate within the authorities as to how it should be treated. In the 17th century, the existence of mythical creatures of nature was acknowledged by the church, who regarded consorting with them as a grave crime. Although there were no specific laws against sexual intercourse with nature-spirits, the authorities usually treated such cases under the law of sodomy, as the mythical creatures were considered non-human beings. According to theologians, such beings were shapes which the Devil and his demons assumed in order to seduce humans. Death sentences by the local courts were common in such cases, but normally, the death sentence was revoked by the higher court. 
________

Tilfellet med Karin Svensdotter var meget spesiell og hvordan denne saken skulle behandles skapte stor debatt hos myndighetene. I det 17. århundre var eksistensen av mytiske skapninger i naturen anerkjent av kirken, som betraktet samkvem med dem som grov kriminalitet. Selv om det var ingen spesifikke lover mot seksuell omgang med naturånder behandlet myndighetene vanligvis slike saker etter sodomi loven, siden de mytiske skapningene ble ansett som ikke-menneskelige vesener. Ifølge teologer, var slike vesener former som djevelen og hans demoner antok for å forføre mennesker. Dødsdommer fra lokale domstoler var vanlig i slike saker, men normalt sett ble disse dødsdommene opphevet av høyere domstoler.


OTHER DOCUMENTED CASES/ ANDRE DOKUMENTERTE SAKER
  


(c) Hel PhotoArt

The case of Peder Jönsson, who received a death sentence in 1640 after having confessed having had sexual intercourse with a sjörå (water nymph), is one of few such cases were the death sentence was not revoked and an execution is completely confirmed and documented to have taken place.

In 1658, a male thief was sentenced to death after having confessed before the court that he had survived his days in the wilderness by his sexual relationship with a skogsrå (forest nymph).

In 1685 Mats Larsson was accused of having had sexual intercourse with bergsrået (mountain nymph) after his wife Britta had reported him to the authorities.

In 1691, Sven Andersson was sentenced to death after having confessed to a sexual relationship with a bergsrå (mountain nymph). 

29th September 1759 the 22-year-old farm boy Jacob Jacobsson in Ramsberg testified that he had visited the world of the elves. After a day of fishing, he had suddenly seen a road that had not been there before, and when he followed it, he ended up at a table with the "little people" and a beautiful maiden in natural size, which had offered him food and drink. He had refused to receive anything and asked God to bring him home, and the "little people" had thus thrown him out of there in anger. This happened on the 16th September, and when he got home he found out that four days had passed. The pastor had in this case determined that Jacobson was a devout, but "stupid".
________

I 1640 ble Peder Jonsson dømt til døden anklaget for å ha hatt samleie med et sjörå (hav-vette). I hans tilfelle ble dommen ikke trukket tilbake og henrettelsen ble fullført. Denne saken er dokumentert.

I 1658 ble en mannlig tyv dømt til døden etter å ha tilstått for retten at han hadde overlevd tiden på flukt i villmarken med hjelp fra skogsrået (huldra, skogvette), hun var svært sjalu og ville ha ham for seg selv. 

I 1685 ble Mats Larsson anklaget  for å ha hatt seksuell omgang med et bergsrå (fjellvette) etter at hans kone Britta hadde anmeldt ham til myndighetene.

1691 fikk Sven Andersson en dødsdom siden han etter en fysisk undersøkelse tilsto å ha hatt seksuell omgang med et bergsrå. 

29. september 1759 avla den 22 år gamle gårdsgutten Jacob Jacobsson i Ramsberg vitnesbyrd om at han en dag hadde besøkt alvenes verden. Etter en dag med fiske, hadde han plutselig sett en vei som ikke har vært der før, og da han fulgte den endte han opp ved et bord med "småfolket" og en vakker jomfru i naturlig størrelse, som hadde tilbudt ham mat og drikke. Han hadde nektet å motta noe og ba Gud om å bringe ham hjem, og småfolket hadde dermed kastet ham ut i sinne. Dette hadde skjedd den 16. september, og da han kom hjem, fikk han vite at fire dager var gått. Pastoren hadde i denne saken slått fast at Jacobsson var troende, men "dum".

Source: wikipedia