Historie, Kultur, Religion og Folketro

INNHOLD PÅ DENNE SIDEN:

Steinalderen (Paleolitikum, Jegersteinalder) og Forhistoriske religioner
-Kjønnslikhet i Steinalderen/ Stone Age Gender- Equality
-Klasseløst samfunn
-Hunder
-Hulemalerier  
-Helleristninger
-Skulpturer 
-Animisme
-Forferdrekultur
-Sjamanisme

Yngre Steinalder (Neolitikum, Bondesteinalder)

Bronsealder

Jernalder

Vikingtid 

Fra Norrøne myter til Folkesagn og Folketro
-Det Norrøne språket

Folketro

Ulike fortellertradisjoner:
-Myter og mythologi
-Legender
-Sagn
-Sagaer
-Eventyr
-Mytiske Legender


STEINALDEREN (PALEOLITIKUM, JEGERSTEINALDER) OG FORHISTORISKE RELIGIONER  
(Verden: Ca 2.5 mill - 8.000 f.Kr | Norge: 9.500 - 4.000 f.kr)

Forhistorien er delt inn etter materialet i «de skjærende egger» vanlige redskaper som kniver og økser. Steinalderen ka­rak­ter­i­ser­es ved at skjærende og skarpe gjenstander er av stein. Men­nes­k­ene omga seg imidlertid med mange andre ting laget av andre ma­te­ria­ler enn stein. Eldre steinalder regnes fra da en av våre fjerne forfedre for millioner av år siden lagde det første redskapet, og helt fram til da menneskene begynte med husdyrhold og så korn.  På jorden er eldre stein­alder en epoke på over to millioner år. I Norge regner vi eldre steinalder fra istidens slutt og fram til da tamfe og korn ble introdusert på menyen. I tid strekker perioden seg fra ca 9500 til 4000 f.Kr. Nesten alle spor av eldre steinalders menneskeliv er borte for oss. I hovedsak er kun gjenstander av stein bevart.

(c) Hel PhotoArt

Kjønnslikhet i Steinalderen/ Stone Age Gender- Equality:
 Recent research is argued to support that a sexual division of labor did not exist prior to the late Stone Age, and was invented relatively recently in human pre-history. Most likely there was approximate parity between men and women during the Stone Age, and that period may have been the most gender-equal time in human history. Archeological evidence from art and funerary rituals indicates that a number of individual women enjoyed seemingly high status in their communities, and it is likely that both sexes participated in decision making. The earliest known stone age shaman (ca 30.000 BP) was female. Probably the status of women declined with the adoption of agriculture because women in farming societies typically have more pregnancies and are expected to do more demanding work than women in hunter-gatherer societies.

Fiskeren fra Barum – et 9000 år gammelt skjelett funnet i Barum/Bäckaskog i Sverige. Ved skjelettet fant man en pilspiss og et syllignende redskap som kan ha blitt brukt til å lage fiskegarn. Ut fra forestillingen om at jakt og fangst hører til mannens domene, gikk arkeologene som gjorde funnet i 1939 ut fra at dette var levningene etter en mann. Denne oppfatningen var gjeldende frem til 1970-tallet da analyser av bekkenet viste at skjelettet er etter et menneske som i tillegg til å ha vært jeger og fisker, også har gjennomgått flere barnefødsler. Fiskeren fra Barum var om lag 150 cm høy og 45 år gammel da hun døde. Foto: Statens historiska museum, Stockholm.

Klasseløst samfunn:
En form for forskjellsbehandling av sosiale grupper finnes i nesten alle jordbruks- og industrisamfunn. Gravene fra eldre steinalder viser at det var liten forskjell på folk. To ulike former for begravelse var vanlige. Enten brente man de døde, eller så ble de begravd i enkle jordgraver – sittende eller liggende. De døde ble gjerne begravd på eller i nærheten av boplassen. Gravene er enkelt utstyrt. Gravgaver er stort sett jaktutstyr eller personlig verktøy. Perler, skjell eller andre anheng kan ha vært smykker eller deler av dekorerte drakter. En sjelden gang finnes graver der den døde er utstyrt med noe spesielt. Det kan være et fossil, et helt gevir eller en fjærprydet vinge.

Hunder:
Hesten var ikke temmet i eldre steinalder, så det eneste tamdyret var hunden. Den var til gjengjeld en viktig del av samfunnet. Hunden var menneskets kumpan i jakten, og de holdt også vakt ved leirplassen, slik at fiender og villdyr ikke kom ubemerket inn. Hunden var høyt verdsatt, og i døden ble det gjort like mye ære på den som på de avdøde menneskene. Det er grunn til å tro at menneskene oppfattet hunden som en del av familien eller samfunnet, på lik linje med andre samfunnsmedlemmer.

www.nrk.no/mennesker-elsket-hunder-ogsa-i-steinalderen 

Hulemalerier:
En amerikansk arkeolog mener å ha funnet bevis for at om lag 75 prosent av hulemaleriene han har sett på i Sør-Europa er malt av kvinner. Disse avtrykkene tyder på at kvinner kan ha spilt en mye viktigere rolle i fortidens jakt- og samlersamfunn enn det man har trodd.

Hulemaleri i Chauvet-grotten. Foto: Det Franske Kulturdepartementet.

Også i Norge kjennes hulemalerier, f.eks. Solsemhulen på Leka i Nord-Trøndelag, som fremstiller en rekke dansende mennesker. De fleste norske hulemalerier tilhører yngre steinalder og slutter seg i motivvalg og idéinnhold til veideristningene.

Solsemhulen, arkeologisk funnsted på øya Leka, Leka kommune, Nord-Trøndelag, en nesten 40 m lang, 4–6 m bred og ca. 8 m høy hule, som ligger bratt og utilgjengelig til, 78 moh. Den faller naturlig i tre avdelinger. I den innerste delen er begge veggene dekket av malte fremstillinger av dansende menn, 6–7 på vestre, 14 på østre vegg. Her er dessuten en korsformet figur. Menneskefigurene er 0,30–1 m høye, malt med rød farge. Disse figurene, og også noen av funnene fra hulens bunn, tyder på at Solsemhulen kan ha vært et kultsted. Funnene omfatter ca. 2000 ben av fisk, sjøfugl, sel, geit, ku og hest, menneskeknokler (både av voksne og spedbarn) samt redskaper av ben, en fuglefigur i ben som fremstiller den nå utdødde geirfuglen, og endelig en pilespiss av skifer. Funnene kan dateres til slutten av yngre steinalder–bronsealder. Foto: Steinar Johansen/ Visit Namdalen
_____________

The rare cave paintings in Solsemhula were discovered by local people in 1912. Archaeological studies confirmed that the cave dated from the Stone Age and was a rare find. In Northern Europe wall paintings in caves can only be found on the coastal strip between Nord Trøndelag and Lofoten, otherwise you need to travel south to France or east to the Ural Mountains to experience this.

Helleristninger:
Flere felter med fantastiske helleristninger er kjent fra eldre steinalder i Norge. Slike felt er funnet i hele landet, og i tid dekker de mesteparten av perioden. Det vanligste motivet på bergbildene er hjortedyrene elg, hjort og rein. Det er i tillegg kjent ristninger av hval, svømmefugl og flyndrefisker. Også andre motiver forekommer, men det er unntaksvis. Mennesket er ikke et viktig motiv.

Hjortedyret var mat, klær, våpen, filosofi, religion og kosmologi. De var på mange måter essensen av samfunnet og mennesket. Det er antakelig dette helleristningene skjematisk uttrykker.

Helleristningene i Alta. Foto: Andreas Haldorsen/ Wikipedia

Hver jakt var en fornyelse av kontrakten, eller pakten, mellom mennesker og dyr. Hjortedyret er også til stede som offer. Hode og gevir er funnet nedsenket i myrer og våtmark. Stridsøkser inspirert av geviret, er også ofret i elver og vann. Gevirliknende økser eller staver med dyrehoder er kjent fra helleristningene, men også som offer- og gravgaver fra de nordiske landene og fra Russland.

Skulpturer:
Særlig fra Vestlandet er det kjent flere vakre dyrefigurer skåret ut av myk bergart. De framstiller gjerne svømmefugler, hval og sel. De er som tre­dimen­sjon­ale helleristninger. Igjen er det dyrenes verden som står i fokus.

Svømmefugl- laget av myk kleberstein. Foto: David Simpson/ Universitetsmuseet i Bergen

Én skulpturtradisjon viser et typisk trekk ved stein­alder­ens billedverden: I enkelte graver og på noen boplasser er det funnet fossiler, og det er grunn til å tro at steinalderens mennesker så sin egen kosmologi og fore­stil­lings­verden avbildet i disse naturlig formede skulpturene. Ett slikt fossil er særlig bemerkelsesverdig: Formen på en forsteinet skjell­kjerne er bearbeidet og enkelte deler framhevet, slik at den har sett ut som hofte, underliv og mageparti på en kvinne. Fossilets feminine former ble forsiktig forsterket av formgiveren. Resultatet kan tolkes som essensen av kvinnelig fruktbarhet – mage, lår og underliv.

Svinesundfiguren- et fossil av hjerteskjell som er pusset og slipt slik at figuren fremstår som et fruktbarhetssymbol. Er omlag 7000 år gammel og ble funnet i forbindelse med arkeologiske utgravninger da E6 skulle legges i ny trasé mot riksgrensen. Foto: Erik Irgens Johnsen/ Kulturhistorisk museum UiO

Alle disse ytringene i form av bilder, skulpturer og ritualer viser oss en verden som ikke skiller på natur og kultur, på dyr og mennesker. De utgjorde ett hele. Deres kosmologi spinner omkring jakt, fruktbarhet og re­pro­duk­sjon.

Steinalderens mennesker syntes å forstå det som fremdeles er svært gåtefullt for oss – nemlig at menneskesamfunnene alltid er en for­leng­else av naturen. Vår framtid avhenger derfor av en respektfull og langsiktig omgang med naturressursene. På dette feltet er vi langt mer primitive enn de fjerne forfedrene våre.

Flere forskere har antydet at moderne fangstfolk i nordområdene har en verdensanskuelse og religion som er meget like dem som fantes i Skan­di­navia i eldre steinalder. Hos disse moderne fangstfolkene er dyrekosmologien del av et tredelt ver­dens­bilde, med en underverden for de døde, en midtverden for de levende og en oververden for maktene. En liknende tredeling har man ment å kunne kjenne igjen også på enkelte felt med helleristninger fra eldre steinalder.

Steinaldersamfunn i dag som er blitt studert av antropologer har avdekket kompliserte trossystemer hvor gode og farlige ånder eksisterer og som blir behandlet med ofringer av ulik slag. Trær, stein, og andre naturlige trekk har åndelige betydning. Denne typen av trossystem kalles animisme. Naturlige elementer som vind, ild og vann har også sannsyligvis hatt betydningsfull posisjon i trossystemet.

(C) Hel PhotoArt

Animisme/ Animism:
Animisme er et begrep som brukes om religioner eller verdensforståelser der omgivelsene oppfattes som besjelet med ånder og guder. Åndene kan være usynlige naturånder, dyre- og fugleånder eller forfedreånder, eller de kan ha bolig i synlige elementer som dyr, planter, stein, fjell og gjenstander. Troen på at det er en overnaturlig kraft som ligger bak alle fenomener, at alt i naturen har sjel har antakelig eksistert så lenge mennesket har vært på jorden. Det kan se ut til at steinaldersamfunn hadde kompliserte trossystemer hvor både gode og farlige ånder eksisterte og ble behandlet med ofringer av ulik slag. Før utbredelsen av dagens verdensreligioner forekom animisme sannsynligvis hos alle folkeslag, og det er rester av denne naturlige og opprinnelige troen vi kan finne igjen i noen av de gamle mytene om naturkreftene og de overnaturlige vesenene i naturen. 

Ordet kommer fra det latinske ordet anima, som betyr sjel eller pust.

Det grunnleggende for animismen er at det overnaturlige er sterkere enn mennesker. En høyere makt fyller alt. Ånder bor i bestemte ting; som trær, steder som et område i en skog, eller i en landsby. Noen ånder er sjeler fra avdøde forferde. Andre er skapninger knyttet til naturen og den overnaturlige verden. For noen mennesker er ånder mellomleddet mellom mennesket og høyere guder.
______________

The belief in a supernatural power which lies behind all phenomena, that everything in nature has a soul, and that we share the earth with invisible nature spirits, animal- and bird spirits and ancestral spirits has probably been around as long as humans have been on earth. This type of belief system is called animism. It may appear as the Stone Age societies had complex belief systems where both good and dangerous spirits existed and were treated with offerings of various kinds. Before the spread of today's world religions, animism probably occurred in all nations, and it is remains of this natural and original faith we can find in some of the old myths concerning the nature powers and the supernatural creatures in nature. The basis of animism is that the spirit world is stronger than humans. The power of the spirit world infuses everything. Spirits are often believed to dwell in particular objects, such as a tree, or places, such as an area of forest, or a village. Some spirits are the souls of deceased ancestors. Others are beings inherent in nature and the spirit realm. For some people the spirits are intermediaries between humans and a higher god.

Forfedrekult:
En forfedrekult er en rituelt regulert kultus der levende enten ærer eller tilber en eller flere døde forfedre. Det dreier seg som regel om direkte forfedre, men kan i noen tilfeller dreie seg om en gruppes fortidige sentrale lederskikkelse(r), også om de ikke alle sammen nedstammer fra vedkommende. Forfedrekulter er nesten alltid knyttet til offerriter, for eksempel drikke-, spise, brann- eller bekledningsoffer. Alt ettersom tidsepoke og kulturell kontekst varierer de mer eller mindre regelbundet gjennomførte kulthandlinger.
Målet for forfedrekulten er i regelen å sikre forfedrenes fortsatte velvære og deres velvilje overfor de levende, og noen ganger også om å be dem om særskilt gunst. I noen kulturer har man ment at forfedrene ikke bare kunne forutsi fremtiden, men også i vesentlig grad påvirke den.

Sjamanisme:  
Sjamanisme er en betegnelse som ofte blir brukt om kultformer der en sjaman står i en sentral posisjon som mellommann mellom menneskegruppe og åndeverden. Sjamanisme blir ofte brukt som fellesbetegnelse på religioner i Sibir og om nordamerikanske paralleller, og populært oppfattes sjamanisme ofte som en egen religion. Dette er ikke riktig. Sjamanen er primært en type religiøs leder og sjamanisme forekommer i mange religioner.

Drawing by Tor Ruud/ Photo by Hel PhotoArt 


YNGRE STEINALDER (NEOLITIKUM, BONDESTEINALDER)
(Verden: 8.000 f.Kr - 4.000 f.Kr | Norge: 4.000 f.Kr -1.800 f.Kr)

Neolittisk tid eller neolitikum, er en historisk betegnelse på bondesteinalderen eller yngre steinalder. I den yngre steinalderen ble jordbruk, husdyrhold og fast bosetning en del av menneskets liv. Befolkningsantallet økte og nye redskaper ble utviklet. Veien fra jordbrukets oppkomst til gårdsetableringen er lang: Etter istiden, 9500 f.Kr., begynte folk i Midtøsten å holde dyr og dyrke planter. Jordbruket ble så spredt gjennom Europa fra 5600 til 5300 f.Kr., mens den eldste kul­tur­en som drev landbruk i nord, traktbegerkulturen, etablerte seg i Skan­di­na­via rundt 4.000 f.Kr.

I Norge levde fangst­øko­no­mien likevel videre gjennom yngre stein­alder. Først fra 2400 f.Kr. opptrer virkelige gårds­sam­funn i Norge, men da som del av en kulturpakke som omfattet arkitektur, sjøfart, teknologi, språk og grav­skikk. Denne pakken kom med innvandrere fra klok­ke­be­ger­kul­tur­en*.

(*Klokkebegerkulturen er en steinalderkultur fra tiden 2400 – 1800 f.Kr. i vestlige Europa. Begrepet benyttes på en meget spredt kulturelt fenomen i forhistoriske Europa som begynte i sen neolittisk tid eller i kobberalderen og strakte seg inn i tidlig bronsealder. Begrepet på kulturen er basert på kulturens særskilte keramiske drikkekar som besto av store, buete og klokkeformede begre eller vaser, dekorert med geometriske mønstre i horisontale felter.)

Hvorfor begynte man med jordbruk? Én forklaringsmodell legger be­folk­nings­øk­ning og ressurssvikt til grunn, at folk måtte finne nye måter å skaffe mat på. Men modellen mangler grunnlag i kildematerialet be­folk­nings­øk­ning­en var snarere et resultat av økt matproduksjon. En annen teori har overflod som utgangspunkt og hevder eliter blant jegere/sankere vant støtte gjennom fester med kjøtt og alkohol. For å sikre råvarene be­gynte man med jordbruk. Andre teorier legger heller vekt på ulike ideo­log­iske motiver.

Det første jordbruket i Europa og Skandinavia er i alle fall knyttet til inn­vand­ring av bønder. Folketomme deler av Europa ble kolonisert, men i Norge fantes det veltilpassete fangstsamfunn. Deres motstand gjorde at det tok lang tid før gården ble etablert.

Neolitikum avsluttes med at nye redskaper av metall ble utviklet, noe som innledet overgangen til bronsealderen eller for enkelte folkeslag, avhengig av den geografiske region, direkte inn i jernalderen.

Ni neolittiske kulturområder er kjent: I det nordvestlige Europa, i det sørøstlige Europa, i Lilleasia, Malaya, Japan, Nord-Kina, Nord-Afrika, Nildalen og Mellom-Amerika. Disse kulturene hadde fokus på religiøse sentre som Lepenski Vir i Donau-området (7000-6500 f.Kr) og Catal Höyük i Anatolia (6300-5400 f.Kr). Man var opptatt av det hellige i naturen, årstidenes gang og modergudinner. Dertil forfedrekult, fruktbarhetsriter, begravelsesseremonier, husguder, megalittiske monumenter, helleristninger og keramikk. Det var et tett forhold mellom menneskene, den verden de forsøkte å finne seg til rette i, og de overnaturlige maktene de mente fantes hos begge. Dette livssynet ligger nært opp til det man fant hos Nord-Amerikas indianere.

Arkeologen Marija Gimbutas har fremmet synet som beskriver et matriarkalsk «gammeleuropisk» sett av samfunn dominert av gudinnedyrkelse. Spesielt har hun fremmet en fuglegudinne og en binnegudinne. Gimbutas betrakter bronsealderens minoiske sivilisasjon som en hjemlig fortsettelse av det neolittiske Europa med labyrinter og oksedyrkelse som fortsettende symboler på matriarkalsk makt. Små kvinnefigurer skåret ut i stein hvor de kvinnelige attributter er ekstremt fremhevet på bekostning av enten hode eller ansiktstrekk har blitt sett på som en fruktbarhetsdyrkelse, men også som mulige spor av matriarkalsk dyrkelse eller samfunnsstruktur.

Alle utsagn om trossystemer fra neolittiske samfunn hviler på arkeologi. De tidligste tekstkildene kommer fra bronsealderen, den perioden som etterfulgte den neolittiske epoken.


BRONSEALDEREN
(Verden: 4.000 f.Kr - 600 f.Kr | Norge: 1.800 f.Kr - 500 f.Kr)

Bron­se­al­der­en er perioden da ''de skjærende eggene'' var av bronse. I Sør- og Midt-Norge dateres bronsealderen til tidsrommet 1800500 f.Kr. I Nord-Norge brukes betegnelsen tidlig metalltid om tidsrommet fra 2000 f.Kr. til 300 e.Kr.

Bruken av bronse, og kunnskapen om å lage gjenstander av dette metallet, spredte seg til Skandinavia omkring 2000 f.Kr. fra andre deler av Europa og Asia. I Norge er det imidlertid bare funnet cirka 800 gjenstander av metall fra de 1200 årene bronsealderen varte. Sammenlignet med Danmark og Sverige er tallet veldig lavt. På grunn av de få metallfunnene har noen ment at Norge ikke hadde noen bronsealder, men at folk fortsatte å leve på steinaldervis. Selv om flint og annen stein samt tre, bein og horn også ble brukt som redskapsmateriale, ble likevel bruksgjenstander og våpen i økende grad framstilt av bronse. Mange steder er det funnet spor etter bronsestøping. Dette viser at metall ikke var så sjelden, men tilgjengelig for de fleste.

 
Kulturelt lignet bronsealderen i de kystnære jordbruksbygdene fra Trøn­de­lag og sørover Norden ellers. Området nord for Trøndelag og skogstraktene i øst lignet mer på det som i dag er Russland og Finland.

Den tidlige bronsealderens urindoeuropeiske religion og de attesterte tidlige semittiske guder er en antatt fortsettelse av bestemte tradisjoner fra den sene neolittiske epoken. Hentydninger til bronsealderens religion i Europa vises blant annet i arkeologiske spor som solskip, hyppig tilstedeværelse av solkors, ofrede bronseøkser og senere også sigder, såkalte måneguder, koniske hodepryd av gull, himmelskiven fra Nebra, gravhauger, men også kremasjon.

JERNALDEREN
(Norge: 500 f.Kr - 1060 e.Kr)

VIKINGTIDEN
(Norge: 700 - 1060)
Tradisjonelt sett er det angrepet på klosteret på Lindisfarne i 793 som har vært regnet som starten på vikingtiden. Arkeologiske kilder antyder imidlertid at nordboere drev handel og kanskje også plyndring i Europa også før denne tiden. Utvikling av seilskip og handelsnettverk foregikk allerede tidlig på 700-tallet. Det viser seg at mange av de levninger som har vært definert som vikingtidsfunn faktisk strekker seg et godt stykke ned mot midten av 700-tallet. En del arkeologer vil derfor være tilbøyelige til å sette skillet omkring 750, andre holder fortsatt på 790. Såvel i norske som engelske fremstillinger blir slaget ved Stamford Bridge og slaget ved Hastings i 1066 sett på som en avslutning av vikingtiden. I dansk og svensk historieframstilling er årstallet rundet mer av, men er ikke prinsipielt forskjellig. Arkeologisk sett kan definisjonen være noe mer flytende. Noen mener vikingtiden sluttet cirka 1100 og noen mener vikingtiden sluttet etter kristendommen var definitivt innført i daværende Norge, og rikssamlingen er fullført etter Harald Hardrådes undertvingelse av Opplandene.
 

FRA NORRØN MYTOLOGI TIL FOLKESAGN OG FOLKETRO

Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant folkene som levde i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. Den Norrøne mytologien kan delvis karakteriseres som en allmenn germansk mytologi, ettersom den gamle gudetroen hos de nordiske folk og øvrige germanske folk var vesentlig den samme. Både kultusen, navnene på gudene og fortellingene om dem kunne imidlertid variere mellom de ulike germanske stammene, både i tid og rom.

Fra ca. 600- 700 e.kr. og utover ble den Norrøne mytologi utviklet gjennom kvad og sagaer til den endelig ble skrevet ned i begynnelsen av 1200 tallet av blant annet Snorre Sturlason på Island. Deler av den norrøne mytologien besto langt inn i kristen tid, men i siste del av 1300 tallet begynte den å gå i oppløsning for alvor. En av grunnene til dette var Svartedauen som nådde Norge i 1349 og lot landet stå nesten ribbet tilbake. Kanskje så mye som 2/3 av befolkningen døde under denne byllepesten. Bygder og gårder var blitt avfolket og de gamle tradisjoner og overleveringer døde ut. Ut over på 1400 og 1500 tallet sluttet det gammelnorske språket å eksistere som skriftspråk og ble erstattet av dansk. En viktig del av folkediktningen i denne perioden ble ikke skrevet ned før senere, så i denne perioden overlevde diktningen på norsk dialekt fra munn til munn. Dermed vokser det frem en ny forestillingverden gjennom folkesagnene og folketroen. Folkesagnene bygger i stor grad på den verden som er fremstilt i den Norrøne mytologien, selv om mye også er forskjellig. I folkesagnene foregår handlingen vanligvis i menneskenes velkjente omgivelser, som på gården, på setra, i skogen eller ute på fjorden. Tonen er mer hverdagslig og mer fredelig enn i de Norrøne mytene.


Norse mythology is the mythology common among the people who lived in Norway, Sweden, Denmark, Iceland in pre-Christian times. It flourished prior to the Christianization of Scandinavia, during the Early Middle Ages, and passed into Nordic folklore, with some aspects surviving to the modern day. From approximately 600- 700 AD and onwards, the Norse mythology developed through kvad (poems) and sagas until it was finally written down in the early 1200s by, among others, Snorri Sturluson of Iceland. Parts of the Norse mythology consisted far into Christian times, but in the latter part of 1300s it began to disintegrate in earnest. One of the resons for this was Svartedauden (the Black Death) which hit Norway in 1349 and killed almost 2/3 of the population. Villages and farms were left empty and many of the ancient traditions died out. During  the 1400 and 1500s the old Norse language came to an end as a written language, and was replaced by danish. An important part of the folk literature in this period was not written down until later, so in this period the literature survived on norse dialect by oral traditions. Hence, there is emerging a new world of imagination through the folktales and the folklore. The folktales are largely based on the Norse mythological world, although much is also different. In the folktales the stories usually takes place in people's familiar surroundings like on the farm or the mountain farm, in the woods or out on the fjord. The tone is more everyday and peaceful than in the myths of the Norse mythology.


Det Norrøne Språket/ The Norse Language:
Det felles skandinaviske språket urnordisk ble brukt i perioden ca 200 til 500. Omkring år 500 gikk urnordisk inn en periode med forenkling, den såkalte synkopetida, og fra rundt 700 kaller vi språket norrønt. Siden det oppstod visse dialektforskjeller i de nordiske landene er det vanlig å snakke om en vestnordisk dialekt i Norge (gammelnorsk), på Island (gammelislandsk) og Færøyene, og en østnordisk dialekt i Sverige og Danmark. Først på 1000-tallet var forskjellen så stor at man kanskje kan snakke om språk i stedet for dialekter. Norrønt språk hadde på grunn av vikingenes reiser og erobringer også sterk innvirkning på gammelengelsk på denne tida. Da mange av de skrivekyndige døde i Svartedauden i 1349 ble det norske skriftspråket svekket. I skriftene fra denne tida vises det at det blei mindre av den rike litteraturen fra de forrige århundrene.

Mellomnorsk er betegnelsen på et stadium av norsk språk som varte fra tida etter Svartedauden og fram til reformasjonen i 1536. Et svekka Norge åpnet for påvirkning fra først svensk og seinere dansk språk. I unionen med Danmark ble dansk skriftspråk stadig mer brukt i Norge. Også i taletmålet skjer det endringer, der grammatikken kraftig forenkles og deler av ordforrådet skiftes ut med tyske ord. Disse endringene skjedde parallelt i dansk, svensk og norsk og skapte avstand til færøysk og islandsk. Det antas at nynorsk gradvis tok over for mellomnorsk omkring reformasjonen. Norsk opphørte å eksistere som eget skriftspråk og ble erstattet av dansk. Fra da av levde det gamle språket kun som dialekter. Derimot har Islandsk endret seg lite fra det norrøne skriftspråket, og islendinger kan uten større problemer lese de gamle sagaene, så selv om islandsk uttale har endret seg mye er det et av de bedre bevarte språkene i Europa.


The Plague: She is sweeping the land- Theodor Kittelsen

 Ancient Nordic was the common Scandinavian language used in the period from about 200 to 500. Around 500 the language went into a period of simplification, and from about 700, we call the language Old Norse. Since there was some dialect differences in the Nordic countries it is customary to speak of a West Nordic dialect in Norway (Gammelnorsk) and Iceland (Gammelislandsk), and an East Nordic dialect in Sweden and Denmark. First in the 1000's, the difference is so significant that one may speak of languages instead of dialects. Because of the Vikings' travels and conquests, Old Norse also had a strong influence on Old English at this time. As many of the literate died in the Black Death in 1349, the Norwegian written language impaired. The writings from this period shows that there was less of the rich literature of past centuries.
Mellomnorsk (middle Norwegian) is the term for a period of the Norwegian language which lasted from the time after the Black Death until the Reformation in 1536. A weakened Norway was opened for influence from first the Swedish and later the Danish language. In union with Denmark the Danish written language was increasingly used in Norway. Also in the spoken language changes occur, which simplifies the grammar and some vocabulary are replaced with German words. These changes occurred simultaneously in the Danish, Swedish and Norwegian language and created distance from the Icelandic language. Nynorsk (New Norwegian) gradually took over for the Norse language around the Reformation. Norse ceased to exist as a separate written language and was replaced by Danish. From then on, the old language only lived on as dialects. In contrast, Icelandic has changed little from the Old Norse written language, and Icelanders can without problems read the old Sagas, so even if the Icelandic pronunciation has changed a lot, it is one of the best survived languages in Europe.


FOLKETRO/ FOLKLORE

Folketroen finnes i alle samfunn over hele verden. Allerede de første innbyggerne i Norden hadde utviklede forestillinger om overnaturlige vesener, ved siden av magiske (eller religiøse) forestillinger (f.eks. om magiske sendinger og kraftoverføringer, trolldom med ord og bilder o.l.), uten at vi kan si hvordan denne tradisjonen har vært. Vi vet at forestillinger om underjordsfolk av mange slag har eksistert i Norden lenge før kristendommen ble innført. Det var heller ikke til hinder for mange i vårt land like opp til 1900-tallet å kombinere troen på huldrefolket med et fromt kristenliv. Forskjellen var ikke kvalitativ, men at huldrefolket hadde en funksjon i hverdagen i dette livet, mens kristendommen først og fremst siktet mot livet etter døden. Enda om kirken avviste troen på overnaturlige skapninger utenfor kristendommens trosverden og dømte den som overtro, finnes det få opplysninger om at vanlige folk oppfattet de to kosmologiene som motstridende; tvert imot har vi mange opplysninger om at de overnaturlige skapningene i folketroen ble forklart ut fra bibelsteder.

Elementer av Folketro er funnet i eventyrene, mytiske legender, sagaer, sanger og skikker. Man kan også danne seg et bilde av den tidligere tro i eldre litteratur og dokumenter, og ikke minst i protokoller fra trolldomsprosessene som ble rettet både mot menn og kvinner. 

Folketro er også nært knyttet til etnomedisin og folkeminner, det vil si folkelige kunnskapstradisjoner som er overført muntlig. Folketro bør studeres som en del av et slikt større sakskompleks. Det er dessuten noen elementer som setter folketroen i en særstilling. Som oftest er kun bruddstykker av den folkelige tradisjonen bevart, slik at få eller ingen kjenner den egentlige bakgrunnen for oppfatningen. Mens folkeminnet tar sterkere farge av etnisk tilknytning og nasjonale særegenheter, sprer folketroen seg, som esoterisk kunnskap, ofte forvansket, men likevel mer direkte over kulturgrensene. Disse to tingene henger sammen; esoterisk kunnskap, som også spres via avskrifttradisjoner, og manglende kulturhistorisk kontekst, noe som gjør at folketro ofte kan flettes rett inn i en annen kultur enn den opprinnelige.

Folketroen dreier seg om viktige ting i livet: om arbeidet på hav og land, særlig arbeid som det hefter seg usikkerhet eller risiko ved, om årsfestene (f.eks. jul og jonsok), om høytidene (f.eks. fødsel, dåp og giftermål) og om sykdom, død og livet etter døden. Ofte ser vi at det knytter seg særlig mye folketro til visse steder i lokalmiljøet, f.eks. kirke og kirkegård, korsveier o.l. Vanlig er det også at trær, steiner og fjell som i utseende avviker fra det normale, trekker til seg forestillinger eller er med på å utløse overnaturlige opplevelser.
Troen på mytiske skikkelser er en vanlig form for folketro. Historisk finner man at forskjellige folk og kultursfærer har sine egne skikkelser, men over tid har mange av disse blitt tatt opp på andre steder. Slik tro kan i mange tilfeller gi seg utslag i handlemåter eller frykt for å utføre visse handlinger. Det er for eksempel vanlig med ritualer for å blidgjøre slike vesener, som å advare før man heller vann på bakken slik at «småfolket» kan flytte seg, eller å sette ut grøt på låven. Skikkelser fra folketroen kan være både gode og onde. Det er vanlig at de gode skikkelsene sies å kunne bli rampete eller til og med farlige dersom man krenker dem, mye var avhengig av respekten som ble vist for deres nærvær og at de gamle regler og ritualer for et godt "samboerskap" ble fulgt. Da de overnaturlige kreftene var et farlig redskap i hendene på onde mennesker, måtte man være i stand til å stoppe trolldom med egnet motreaksjon.

Sagn og folketro regulerte både forholdet mellom mennesker og natur, og menneskene i mellom. Det var viktig å ikke høste mer av naturen enn det man trengte, ellers ble de underjordiske sinte og kunne hevne seg. På denne måten var de nesten tidligere tiders naturvernere.

Disappearing Huldra/ Huldra forsvinner 
- Theodor Kittelsen

Elements of Folklore are found in folktales, mythical legends, sagas, songs and customs. One can also create a picture of the earlier beliefs on the basis of older literature and documents, and in protocols which are referenced from the processes that were brought against the men and women who had practiced sorcery. 

The powers that surrounded man could be both a help or harm, much depended on the respect shown for their presence and that the old rules and rituals for a good "cohabitation" was followed. The supernatural forces was a dangerous tool in the hands of evil people, you had to be able to stop the sorcery with appropriate counter.


ULIKE FORTELLERTRADISJONER


Myter og Mytologi:
Enkelte myter er fortellinger som var ment å gi forklaring på hvordan verden og dens skapninger i den oppsto i sin nåværende form, om menneskets eksistens, livets oppbygning, mål og mening, samt de store kreftene, som blant annet lyset og mørket, det gode og det onde. En myte var som oftest en muntlig tradisjon, overlevert fra generasjon til generasjon. Som begrep har myte likevel flere betydninger. I religiøs sammenheng er myter fortellinger som skal avdekke en dypere eller høyere virkelighet. Akademisk bruk av begrepet setter ikke et skille om fortellingen er sann eller falsk.

Begrepet mytologi betegner studien av de mytiske forestillinger eller et folks samlede myter, eksempelvis norrøn mytologi. Samtidig er mytologi også en betegnelse på den vitenskap som utforsker og forklarer mytene. I religionsvitenskapen og antropologien betegner en myte en religiøs fortelling som forklarer noe om virkelighetens innrettning. I motsetning til et sagn eller en legende foregår en myte (liksom et eventyr) som regel utenfor tid og rom.

A myth is a traditional or legendary story, collection, or study. It is derived from the Greek word mythos, which simply means "story". Mythology can refer either to the study of myths, or to a body or collection of myths. Generally associated with the academic fields of mythology, mythography or folkloristics, a myth can be a story involving symbols that are capable of multiple meanings. The body of a myth in any given culture usually includes a cosmogonical or creation myth, concerning the origins of the world, or how the world and its creatures came into existence. The active beings in myths are generally gods and goddesses, heroes and heroines or animals and plants. Most myths are set in a timeless past before recorded and critical history begins. A myth is a sacred narrative in the sense that it holds religious or spiritual significance for those who tell it. Myths also contribute to and express systems of thoughts and values. Use of the term by scholars implies neither the truth nor the falseness of the narrative. To the source culture, however, a myth by definition is "true", in that it embodies beliefs, concepts and ways of questioning to make sense of the world.

Legender:
Legende betegner opprinnelig en fortelling om hellige menn og kvinner. Disse legendene er oppbyggelige historier om religiøse hendelser, mirakler og martyrier. Selve ordet «legende» (legenda/legere) kommer fra latin og betyr det som bør leses. Mange legender har nok startet som muntlige fortellinger, men i middelalderen ble de fleste helgenenlegendene forfattet av munker med penn i hånd. Legende har også en utvidet betydning og betegner fantastiske og utrolige ikke-religiøse historier med legendeliknende preg.

På engelsk og en del andre språk blir ordet «legend» brukt om det vi kaller sagn, særlig om gamle sagn som har fått en fast litterær form. Eksempel på dette er sagnene om Kong Arthur og Gralsridderne eller om den sveitsiske Wilhelm Tell. Dette er ikke religiøse fortellinger.

A legend (Latin, legenda, "things to be read") is a narrative of human actions that are perceived both by teller and listeners to take place within human history and to possess certain qualities that give the tale verisimilitude. Legend, for its active and passive participants includes no happenings that are outside the realm of "possibility" but which may include miracles. Legends may be transformed over time, in order to keep it fresh and vital, and realistic. Many legends operate within the realm of uncertainty, never being entirely believed by the participants, but also never being resolutely doubted.

Sagn:
Sagn (av det norrøne verbet segja, «å fortelle noe», altså «sagn» som i «utsagn») er en kort, ofte enepisodisk, muntlig fortelling nært knyttet til folketroen. Sagnene er gjenfortalt folkediktning.

Sagnet forteller om krefter mennesket ikke kan kontrollere, og som det bør passe seg for. Sagn skiller seg fra eventyr ved at fortellinger utgir seg for å være sanne. Det betyr ikke at fortelleren nødvendigvis tror på innholdet, men han må gå god for det i fortellersituasjonen. Mens eventyr ikke er knyttet til bestemte steder og dertil foregår i en ubestemmelig tid, forsterkes sagnenes virkelighetstilknytning ved at begivenhetene ofte oppgis å ha foregått på et navngitt sted med navngitte personer. På denne måten underbygges fortellingens troverdighet. Ikke desto mindre finner vi ofte samme fortelling knyttet til mange forskjellige steder. Dette kaller vi vandresagn i motsetning til lokalsagn som bare finnes på ett sted.

·        Naturmytiske sagn
·        Historiske sagn
·        Opphavssagn
·        Nåtidssagn/ moderene sagn


Norrøne Sagaer:

(C) Hel PhotoArt

Ordet Saga er beslektet med «å si», «sa». Det norrøne begrepet Saga kommer av «hva som er sagt», noe som har utviklet seg til å bety fortelling og historie, eller mer formelt som «episk prosatekst av en viss lengde». Saga som begrep referer vanligvis til den historiske epoke hvor de ble nedskrevet og med en handling fra den historiske epoken mellom landnåmet og til 1100 som kalles sagatiden, söguöld. Sagalitteratur er diktning og fortellende historie fra oldtidens Norden, spesielt Norge og Island, men også fra andre steder innenfor de norrøne områdene. Sagalitteraturen som i stor grad bygger på muntlig overleverte fortellinger, ble skriftfestet mellom 1120 og 1400-tallet.

Sagas are stories about ancient Scandinavian history, about early Viking voyages, the battles that took place during the voyages, about migration to Iceland and of feuds between Icelandic families. They were written in the Old Norse language, mainly in Iceland. Saga is a word originating from Old Norse. Most Sagas take place in the period 930–1030, which is called söguöld (Age of the Sagas) in Icelandic history. Through the centuries, the word Saga has gained a broader meaning in Nordic languages and it also covers terms such as history, tale or story. Folksaga means folk tale; a fairy tale by an unknown author. Konstsaga is the Swedish term for a fairy tale by a known author, while the Danish and Norwegian term is eventyr ("adventure"). A Saga can also be a work of fantasy fiction.


Eventyr/ Fairy Tales & Folktales:
Eventyr er fantasifulle fortellinger om mennesker, dyr og overnaturlige vesener. Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk som det var en gang, fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder. Flere eventyr har opphav i gamle myter med klangbunn i religion og psykologi. Eventyr som opprinnelig ble overlevert muntlig, har ukjent opphavsperson og kalles folkeeventyr, mens eventyr med kjent forfatter ofte kalles kunsteventyr.

Folkeeventyrene tilhører den eldste diktningen vi kjenner. Eventyrene ble til lenge før bøkenes tid. Vi kjenner ofte ikke til deres opprinnelse, men en del eventyr kan knyttes til den religiøse opplæringen i middelalderen og tidlig nytid. Eventyrene har ofte et pedagogisk poeng, eller ble fortalt for å formidle livsvisdom.

·        Folkeeventyr
·        Dyreeventyr
·        Egentlige eventyr eller undereventyr
·        Legendeeventyr
·        Novelleeventyr eller skjemteeventyr
·        Eventyr om mennesker som lurer de underjordiske
·        Formeleventyr eller regleeventyr
·        Kunsteventyr

A fairy tale is a type of short story that typically features European folkloric fantasy characters, such as dwarves, elves, fairies, giants, gnomes, goblins, mermaids, trolls, or witches, and usually magic or enchantments. Fairy tales may be distinguished from other folk narratives such as legends (which generally involve belief in the veracity of the events described) and explicitly moral tales, including beast fables. Fairy tales are found in oral and in literary form. Many of today's fairy tales have evolved from centuries-old stories that have appeared, with variations, in multiple cultures around the world.  The history of the fairy tale is particularly difficult to trace because only the literary forms can survive. Still, according to researchers at universities in Durham and Lisbon, such stories may date back thousands of years, some to the bronze age more than 6,000 years ago. Fairy tales, and works derived from fairy tales, are still written today.
Folk tale is a folkloric tale from oral tradition.


Mytiske Legender og Vettesagn:
De fleste vettesagn omtaler Huldrefolket. Deres verden er på langt lik den menneskelige verden, med gårder, husdyr, setre, fiskebåter ved innsjøene og hav osv.

Most wight tales tells about the elves (huldrefolket), their world is by far similar to the human world, with farms, livestock, mountain pastures, fishing boats by the lakes and the seas etc.



Kilder:
UiO: www.norgeshistorie.no
Wikipedia 
http://historienet.no/hulemalerier-ble-malt-av-steinalderkvinner 
Wikipedia: Paleolithic Age

Ørnulf Hodne
Svart katt over veien