LOST IN THE WOODS
I JORDENS DYP/ DEEP IN THE GROUND
DYPT
UNDER JORDEN går strømmer av mørkt vann. Dypt i menneskenes sjeler går
mektige strømmer av lengsel og savn, av kjærlighet og hat og
fortvilelse. Ingen kjenner jordens skjulte vann. Ingen kan lese et
menneskes ensomme tanker. Og likevel er de der. Dypt, dypt i det skjulte
...
Margit Sandemo, Sagaen om Isfolket- I Jordens Dyp
___________
DEEP
IN THE GROUND runs streams of dark water. Deep in the souls of men are
powerful currents of longing and loss, of love and hatred and despair.
No one knows the earth's hidden water. No one can read a man's solitary
thoughts. And yet they are there. Deep, deep in the hidden ...
Margit Sandemo, The Saga of the Icepeople- Deep in the Ground
HULDREN
Naar Løvet
falder,
kan man høre Huldren sukke;
thi snart i Fjeldets Haller
maa hun sig indelukke.
Mens Somren varer,
hun bygger og bor bag Løvet;
ja, tit blandt Sangfugl-Skarer
sidder hun frydbedøvet.
Den første Svale
har hun baaret mildt paa Skuldren;
den fløi til dybe Dale
med Glædesbud fra Huldren.
Fra Fjeld-Altaner
udslaaer hun, naar Jonsok kommer,
Tapeter og Høitidsfaner,
vævde af Løv og Blommer.
Mens Fuglen tier,
og Solen bag Aasen daler,
hun spiller i grønne Lier
de fuldeste Skov-Koraler.
Naar Glædens Dage
henvisne med Birkens Krone,
da la der hun Spillet klage
med sitrende, dæmpet Tone.
Naar Løvet falder,
hun flytter med tunge Sukke
til Fjeldets sorte Haller,
som Jettestenene lukke.
Mens Huldren flytter,
Du maa ei til Fjeldet vandre;
dvæler Du der og lytter.
kan hun dit Sind forandre.
Paa Folkets Munde
bor Sagnet om Spillemanden,
der kom fra visne Lunde
med Kummer-Sky paa Panden.
Han rørte siden
sit Spil over Blomsterenge;
men Suk fra Løvfaldstiden
bævede paa hans Strænge.
kan man høre Huldren sukke;
thi snart i Fjeldets Haller
maa hun sig indelukke.
Mens Somren varer,
hun bygger og bor bag Løvet;
ja, tit blandt Sangfugl-Skarer
sidder hun frydbedøvet.
Den første Svale
har hun baaret mildt paa Skuldren;
den fløi til dybe Dale
med Glædesbud fra Huldren.
Fra Fjeld-Altaner
udslaaer hun, naar Jonsok kommer,
Tapeter og Høitidsfaner,
vævde af Løv og Blommer.
Mens Fuglen tier,
og Solen bag Aasen daler,
hun spiller i grønne Lier
de fuldeste Skov-Koraler.
Naar Glædens Dage
henvisne med Birkens Krone,
da la der hun Spillet klage
med sitrende, dæmpet Tone.
Naar Løvet falder,
hun flytter med tunge Sukke
til Fjeldets sorte Haller,
som Jettestenene lukke.
Mens Huldren flytter,
Du maa ei til Fjeldet vandre;
dvæler Du der og lytter.
kan hun dit Sind forandre.
Paa Folkets Munde
bor Sagnet om Spillemanden,
der kom fra visne Lunde
med Kummer-Sky paa Panden.
Han rørte siden
sit Spil over Blomsterenge;
men Suk fra Løvfaldstiden
bævede paa hans Strænge.
Johan
Sebastian Welhaven
LAKE OF THE
DEAD/ DE DØDES TJERN
”Det var et betagende syn å betrakte tjernet på denne
tiden av døgnet; det virket enda mer trolldomsaktig enn om dagen. De morkne
trestubbene så ut som om de var av kjøtt og blod i denne belysningen, store,
deformede nøkkehoder som dukket frem av dypet med dryppende, grønt hår hengende
ned over de skinnende øynene; det minnet om et maleri av Kittelsen. Liljene
hadde fått en egen betent glans, en hektisk hvithet i måneskinnet; det var noe
nesten dyrisk levende ved dem; de stod i en skarp kontrast til den døde,
blåsvarte vannflaten. Trærne omkring var også levende, en tett skare av
menneskelignende vesener; det grønne skogmørket gjemte underlige ansikter;
grenene beveget seg umerkelig i vinden, armer som famlet. Fra alle kanter av
vannet hørtes froskenes kvekking; det lød som om den kom dypt nedenfra en
avgrunn.”
Fra De Dødes Tjern av André Bjerke
____________
” It was a captivating sight to watch
the lake at night,
it was even more magical
than during daytime. In this light the rotten tree stumps seemed to be of flesh and blood, like large, deformed heads
of the water nix emerged out of the depths with dripping,
green hair hanging down over the gleaming eyes;
it reminded of a painting by Kittelsen. The water lilies had a inflamed shine to them, a hectic whiteness in the moonlight, as in sharp contrast
to the dead, blue-black water. The surrounding trees felt alive, a dense crowd
of humanlike beings, the green darkness of the forest hid strange faces;
branches moved imperceptibly
in the wind, as groping arms. From all sides of the lake frogs croaked, it sounded as it came out from the abyss.”
From Lake of the Dead av André Bjerke
NØKKEN
Jeg lagde mit øre til Kildens Bred,
Og lytted til Nøkkens Sange;
Og Egnen hvilte i stille Fred,
Og Dagen led,
Og Skyggerne blev lange.
Man siger, at Nøkken er fri og glad,
Man siger, at Nøkken er fri og glad,
Og dandser paa Kiselstenen;
Men Fuglen hører bag Birkens Blad
Hans Vemodskvad,
Og vugger sig taus paa Grenen.
Naar Skumring hviler paa Fjeld og Vang,
Og lukker al Verdens Munde,
Da nynner han først sin bedste Sang;
Hans Nat er lang:
Han kan ei hvile og blunde.
Jeg hørte ham hulke, mens Aftnens Skjær
Svandt hen bag de dunkle Skove.
Da trillede Duggen fra alle Træ'r,
Der stode nær
Og skygged den klare Vove.
Hans Harpe spilled med dæmpet Streng
Den ømmeste Serenade:
"God Nat, min Rose! Ak, til din Seng,
Fra Skov og Eng,
Gaa Drømmenes Alfer glade.
Du aander og gløder saa skjær og varm,
Og ved ei, hvad jeg maa friste.
Jeg døver min Sorrig i Sus og Larm;
Men ak, min Barm
Vil aldrig dit Billed miste!"
Men Fuglen hører bag Birkens Blad
Hans Vemodskvad,
Og vugger sig taus paa Grenen.
Naar Skumring hviler paa Fjeld og Vang,
Og lukker al Verdens Munde,
Da nynner han først sin bedste Sang;
Hans Nat er lang:
Han kan ei hvile og blunde.
Jeg hørte ham hulke, mens Aftnens Skjær
Svandt hen bag de dunkle Skove.
Da trillede Duggen fra alle Træ'r,
Der stode nær
Og skygged den klare Vove.
Hans Harpe spilled med dæmpet Streng
Den ømmeste Serenade:
"God Nat, min Rose! Ak, til din Seng,
Fra Skov og Eng,
Gaa Drømmenes Alfer glade.
Du aander og gløder saa skjær og varm,
Og ved ei, hvad jeg maa friste.
Jeg døver min Sorrig i Sus og Larm;
Men ak, min Barm
Vil aldrig dit Billed miste!"
av Johan Sebastian Welhaven
MØLLERGUTTEN
Møllergutten sad ved Kværnehuset
under Haukelidens Fjeld,
og han hørte der i Elvesuset
Hallingslåtten fra det dybe Væld.
Fossegrimen sine Strenger rørte,
Skummet sprang og hvirvlede dertil.
Ingen uden Møllergutten hørte,
Hvordan Elven gik med Strengespil.
og han hørte der i Elvesuset
Hallingslåtten fra det dybe Væld.
Fossegrimen sine Strenger rørte,
Skummet sprang og hvirvlede dertil.
Ingen uden Møllergutten hørte,
Hvordan Elven gik med Strengespil.
Og han kunde siden med sin Bue
stryge Fossegrimens Dans;
aldrig før i Hytte og paa Tue
var der hørt saa gjævt et Spil som hans;
aldrig gik der over Gulv og Enge
saadan Halling, som hvor han gav Klang;
men han har vel og med sine Strenge
gjort det stilt i Laget mangen Gang.
Og der
kom, hvorom han aldrig drømte,
skjønt han gik saa tankefuld,
Brev og Bud til ham fra den berømte
vidt bereiste Mester Ole Bull.
Han, der turde selv ved Kongethroner
lade Slaatten over Strengen gaa,
han erindred, at dens bedste Toner
lød paa Fjeldet i en Hyttevraa.
skjønt han gik saa tankefuld,
Brev og Bud til ham fra den berømte
vidt bereiste Mester Ole Bull.
Han, der turde selv ved Kongethroner
lade Slaatten over Strengen gaa,
han erindred, at dens bedste Toner
lød paa Fjeldet i en Hyttevraa.
Og da
lod han Møllergutten bytte
Denne Hytte med en Hal,
Hvor vel fler end Tusind kunde lytte
til de underbare Toners Fald.
Møllergutten sad, som naar man stirrer
Overbøiet paa et Elvdybs Pragt,
og som Broen, hvor man dvæler, dirrer,
saadan rysted Sædet ved hans Takt.
Denne Hytte med en Hal,
Hvor vel fler end Tusind kunde lytte
til de underbare Toners Fald.
Møllergutten sad, som naar man stirrer
Overbøiet paa et Elvdybs Pragt,
og som Broen, hvor man dvæler, dirrer,
saadan rysted Sædet ved hans Takt.
Men hans
Spil var og som Fossefaldet,
Der i stride Hvirvler gaar,
Og ved Spillet blev hver Tanke kaldet
Did, hvor Fossegrimen Harpen slaar,
kaldet fjernt hen til de grønne Dale,
der har Kilder fra et snedækt Fjeld,
hvor vor Kunst i Toner som i Tale
altid finde skal sit friske Væld.
Der i stride Hvirvler gaar,
Og ved Spillet blev hver Tanke kaldet
Did, hvor Fossegrimen Harpen slaar,
kaldet fjernt hen til de grønne Dale,
der har Kilder fra et snedækt Fjeld,
hvor vor Kunst i Toner som i Tale
altid finde skal sit friske Væld.
Johan Sebastian Welhaven
WORLD TREE/ VERDENSTREET
The tree, with its branches reaching up into the sky, and roots deep into the earth, can be seen to dwell in three worlds - a link between heaven, the earth, and the underworld, uniting above and below. For this reason, trees have played an important role in many of the world's mythologies and religions, and have been given deep and sacred meanings throughout the ages.
(C) Hel PhotoArt
In European mythology the best known example is
the World tree Yggdrasil from Norse
mythology. The first two humans in Norse Mythology were also
made of two trees, the man Ask from an ash, and the woman Embla from an elm. The tree associated with Thor was the oak.
(C) Hel PhotoArt
In
folk religion and folklore, trees are often said to be the homes of tree spirits, and in Greek
mythology, dryads were believed to be
shy nymphs who inhabited trees.
(C) Hel PhotoArt
Other examples of trees featured in mythology are the Banyan
and the Peepal trees in Hinduism,
the Bodhi tree
in Buddhism,
the modern tradition of the Christmas
Tree in Germanic
mythology, and the Tree of Knowledge of Judaism
and Christianity. In the creation story in the Bible,
the tree of life and the knowledge of good and evil
was planted by God
in the Garden of Eden.
(C) Hel PhotoArt
The world tree is also a central part of Mesoamerican mythologies, where it represents the four cardinal directions. The concept of the world tree is also closely linked to the motif of the Tree of life.
(C) Hel PhotoArt
To the ancient Celts, certain trees held special significance as
providing fuel, building materials, ornamental objects and weaponry.
(C) Hel PhotoArt
Other cultures have similarly revered trees, often linking the lives and fortunes of individuals to them or using them as oracles.
Other cultures have similarly revered trees, often linking the lives and fortunes of individuals to them or using them as oracles.
(C) Hel PhotoArt
Important sacred trees are also the object of
pilgrimage, one of the most noteworthy being the branch of the Bo tree at Sri Lanka
brought thither before the Christian era. The tree-spirits will hold sway over
the surrounding forest or district, and the animals in the locality are often
sacred and must not be harmed.
(C) Hel PhotoArt
Trees were often regarded as sacred in the ancient
world, throughout Europe and Asia. Christianity and Islam
treated the worship of trees as idolatry and this led to their destruction in
Europe and most of West Asia.
(C) Hel PhotoArt
In the manuscript illumination Saint Stephan of
Perm cuts down a birch sacred to the Komi people as part
of his proselytizing among them in the years after 1383. His profanation of
their shrines and cult images incurred their hostility.
