Vetter og Naturånder

INNHOLD:

Overnaturlige vesener
-Vetter og Naturånder


Landvetter i Norrøn litteratur
Sjøvettene i Norrøn litterature

LANDVETTER/ LAND WIGHTS
Utmarksvetter:
Alver/ Elves
Huldrefolket og Huldra/ The Huldrefolk and Huldra
-Vättene and Vittra in Sweden/ Vätter og vittra i Sverige 
Bytting/ Changeling
Rådare (Svensk Folklore):
- Skogsrå
- Bergsrå
- Gruvrå
- Sjörå
Dvergene/ The Dwarves
Jotner and Troll/ Jotner og Troll
Lyktebærer, Lyktemann, Vettelys/ Light bearer and Wight lights
Finngalkn
Dragon/ Drage
Linnworm/ Linnorm
Whiteworm/ Kvitorm
Gongfal, Fjellånder
Haugbokk
Mosekone
Skjoldmøy
Sylvbergmora

Innmarksvetter:
The Farm Wights/ Gårdsvettene:
-Gardvorden
-Nissen
Gliretroll
Gumma
Ilduhyret
Klabautermann
Kråkjerring
(Tussefolk/ Underjordiske)
Årevetter

VANNVETTER/ WATER WIGHTS
Ferskvannsvetter/ Fresh water wights:
Nøkken
Fossegrimen
Kvernknurren
Sea serpent/ Sjøorm 
Brønntroll
Vannhest
Ågdråja

Hav- og sjøvetter/ Ocean wights:
Marmæle
Margygra
Havfrue og Havmann/ Mermaid and Merman
Hafgufa
Krake
Homratusta
Draug
Havtroll

ANDRE VETTER/ OTHER WIGHTS
Hamløpere:
Fylgja
Diser
Hamløpere, Hamløperske
Hamingje
Vardøge
Mare
Mannbjørn
Valravnen
Varulv

Dødsvetter/ Death wights:
Draugen
Sea Ghost/ Draugen
Bysen
Deildegast
Døden
Gast
Gjenferd
Gravsoen
Helhest
Kirkehest
Kirkelam
Knirkevognen
Natteravnen
Pestkjerringa/ Hellen
Pipledraugen
Utburden

Julevetter:
Jolekatt
Joleskjekelen
Jolesveiner
Julebukk/ Julegeit
Åsgårdsreia, Oskoreia
Ymrekjerring

Primstavvetter

Kornvetter:
Gudmund
Skurdharen

Hekse- og trollmannmedhjelpere:
Dragedokke
Trollkatt

Barneskremsler:
Bassen
Bekkjakusen
Bøkkje
Elvatrøllet
Kjellarkusen
Kveldvarten
Rassen
Skarkun
Skoddekjerringa
Svartepurka
Vassdrøven

Uplasserbare vetter:
Den evige Jøde/ Ahasversus
Draua
Hellige Olav
Hopperen
Kloren
Löfviska/ Steinånd
Melusina
Nattjegeren
Toretroll
Tufs



OVERNATURLIGE VESENER 


Overnaturlige vesener er en samlebetegnelse for skapninger som ikke er dyr eller mennesker fra den kjente naturen, men har spesielle egenskaper som er overnaturlige, det vil si bryter med vanlige naturlover, og som forekommer i fortellinger og forestillinger innen religion, mytologi og folketro. Begrepet brukes særlig om dyre- og menneskeliknende vesener i myter, legender og sagn, foreksempel guddommer, ånder, demoner, fabeldyr, vetter og spøkelser, men kan også betegne oppdiktede fantasiskikkelser fra eventyr, litteratur, film og populærkultur. Overnaturlige vesener kan være metafysiske og usynlige eller konkrete og personlige. Flere kan også skifte form eller skikkelse. Slike vesener kan dessuten tilhøre generelle typer eller kategorier, eller være enkeltindivider med egennavn. Overnaturlige vesener brukes og avbildes i en mengde allegorier, emblemer, faner, flagg, merker, segl, våpenskjold og lignende, f.eks drage, engel, enhjørning, fugl føniks, griff og havfrue. Dessuten gjøres mange naturlige vesener til overnaturlige ved å gi disse tilleggsfigurer som løve som holder øks, løve med to hoder, pelikan som hakker seg selv til blods og ørn med skriftbånd i nebbet.

Vetter og Naturånder/ Wights and Nature Spirits

Hel PhotoArt

Vetter (norrønt en.vættr, fl.vættir, véttir) er en fellesbetegnelse for overnaturlige vesener med røtter tilbake til gammelnordisk og norrøn tid. Vettene er en tallrik skare, med høyst ulike karaktertrekk. De gode kalles hullvetter (hollar vættir) og de onde kalles illvette (mén-/ meinvættir, úvættir). Til de gode vettene hører æser og åsynjer, vaner og alver. Til illvettene hører dverger, jotner og gygrer. I vikingtida fortalte dei at på himmelen fantes de to vettene Sol (Sólin) og Måne (Máninn). Dag (Dagr) er vetten for dagen og ble trukket av hesten Skinfakse. Natt (Nótt) var nattens vette og ble trukket av hesten Rimfakse. Både vinter og sommer hadde sine vetter, og på samme måte med vind og uvær. I tillegg har vi diser, valkyrier, norner, fylgja, hamingja, draugr og vardøger. Betegnelsene dekker også overnaturlige vesener i naturen, hvor forskjellen tradisjonelt er vektlagt etter hvor man finner dem. Landvetter og sjøvetter er de to vanligste kategoriene. Det er disse som mest tilsvarer folkesagnenes vetter. I norrøn tid var det makter og overnaturlige vesener overalt i naturen. Sjøen var befolket av margygrer og marmennillen, ved tjern og små vann kunne en treffe på nøkken, og i utmarken kunne en råke ut for finngalkn.
___________

Wights (no: vetter, old Norse: vættr, vættir, véttir) is a generic term for supernatural beings with roots back to the ancient Nordic and Norse period, and probably even earlier. The wights is a large group of beings with very different characteristics. The good wights are called hullvetter (holla vættir), and the evil are called illvetter (meinvættir or úvættir). To the good wights belongs the aesir and asynjer (female aesir), vanir and elves. To illvettene belongs the dwarfs, jotun (giants) and gygrer (female giants). In Viking times it was told that the two wights Sólin (sun) and Máninn (moon) lived in the sky. Dagr (day) is the wight for the day and was pulled by the horse Skinfakse. Nótt (night) was the night's wight and was hauled by the horse Rimfakse. Both winter and summer had their own spirits, and the same with wind and storm. In addition there are diser, valkyrier, norns, fylgja, hamingja, draugr and vardøger. The terms also cover supernatural beings in nature, where the difference is traditionally emphasized by their location. Land wights (landvættir) and sea wights (sjóvættir) are the two most common categories. It is these that most corresponds to the folklore wights. In Norse times there were supernatural beings everywhere in nature. The sea was inhabited by margýgr and marmennil, at ponds and small lakes one could meet the nykur (nøkken), and in the pastures one could meet finngalkn.
  

Man måtte passe på å stå på god fot med vettene, for ellers kunne de volde stor skade. I vikingtiden har kvinnene sannsynligvis spilt hovedrollen i vettekulten, som omfattet ofringer av mat og drikke på spesielle steder, enten i nærheten av gården eller andre steder som fosser og lunder hvor man antok at vettene holdt til.


 Hel PhotoArt

Troen på vetter har overlevd i alle de Skandinaviske landenes folketro og det norske ordet vette er brukt mye på samme måte som det norrøne vættr, men mange av vettene direkte relatert til den norrøne mytologien forsvinner eller endrer karakter.
___________ 

It was important to be on good terms with the wights, otherwise they could cause great damage. In Viking times, women probably played the lead role in the cult of the wights, which included offerings of food and drink at special locations, either near the farm or in other places such as waterfalls and groves where it was assumed that the wights lived.
The belief in wights has survived in the folklore of all the Scandinavian countries, and the Norwegian word vetter is used much in the same way as the Norse vættr, but many of the wights directly related to the Norse mythology have disappeared or changed character.


LANDVETTER I NORRØN LITTERATUR/ LAND WIGHTS IN NORSE LITERATURE


I Norrøn litteratur er landvettene (landvættir) nevnt flere steder. Landnåmabok (Landnámabók) nevner en bestemmelse om at hvis en kom seilende til lands med drageskip, skulle man ta av dragehodet før man fikk land i sikte slik at en ikke provoserte eller skremte landvettene. Det var absolutt grunn til å ha respekt dem, for de var landets voktere fremfor noen andre. Det er mulig at de andre landene i Norden har hatt tilsvarende forestillinger om beskyttende landvetter, men de lar seg bare konstatere for Islands vedkommende. 

I Snorres Kongesagaer (Heimskringla) er det fortalt om at Harald Blåtann har planer om å innvadere Island. Men han lar først en trollmann ta på seg hvalham og dra til Island for å utspeide landet. Da han kom tilbake, fortalte han kongen om hvordan forskjellige landvetter, i form av en drage, en kjempefugl, en kjempeokse og en jotun i følge med andre mindre landvetter av samme slag, hadde jaget han bort fra de forskjellige fjordene på Island. Disse landvettene var egentlig fylgjene til de fremste av de islandske høvdingene.

(c) Hel PhotoArt

In Norse literature, the land wights is mentioned several places. Landnámabók (the Book of Settlement) mentions a provision that if one sailes towards land with dragon ships, the dragon head should be taken off before they got sight of land to not provoke or frighten the land wights. There were certainly reasons to respect them, for they were guardians of the land above any other. It is possible that the other Nordic countries had similar ideas about protective land wights, but it can only be confirmed for Iceland.
In Snorres Kongesagaer (Heimskringla) it is told that Harald Blåtann (blue tooth) plans to invade Iceland. But first he makes a magician take on a whaleshape (hvalhamr) and travel to Iceland to search out the land. When he returned, he told the king about how different land wights, in the form of a dragon, a giant bird, a giant bull and a jotun in the company of other land wights of the same kind, had chased him away from the different fjords in Iceland. These wights were really the fylgjene to the ancestors of the Icelandic chieftains.

(C) Hel PhotoArt

I den nyere Gulatingslovens kristenrett fra andre halvdel av 1200 tallet slåes det fast at "det er villfarelse og hedenskap å tro på landvetter, at de skulle bo i lunder eller hauger eller fosser". Andre navn som også blir brukt om huldrefolket er alver, vetter, tusser, de underjordiske, haugfolk, de usynlige, det skjulte folket, gråfolket m.fl.
___________

In the newer Gulating Act of christian legislation from the second half of 1200's it is stated that "it is delusion and heathenism to believe in land wights, and and to believe that they reside in trees or hills or waterfalls".


SJØVETTENE I NORRØN LITTERATUR/ SEA WIGHTS IN NORSE LITERATURE


Sjøvettene (sjóvættir) finnes det to grupper av i den norrøne sagalitteraturen, havvetter og ferskvannsvetter. Den største gruppa her er havvettene, og de fleste historiene er også forbundet med havet.
___________

Of the sea wights (sjóvættir) there are two groups in the Norse sagas, ocean wights and freshwater wights. The largest group here is the ocean wights, and most stories are also associated with the ocean.

(C) Hel PhotoArt 



LAND WIGHTS/ LANDVETTER

UTMARKSVETTER:

ALVER/ THE ELVES
En alv (norrønt: en.álfr, fl.álfar) er i Norrøn mytologi en form for guddommelige vesener, eller en overnaturlig klasse av vesener eller vetter som besitter magiske krefter. I sin opprinnelige og tidligste form kan alvene oppfattes som personifiseringen av å tillegge alle ting i naturen sjel.

(C) Hel PhotoArt

Den tidligste bevarte beskrivelsen av alver kommer fra norrøn mytologi hvor de er omtalt flere steder, men de er alltid omtalt i flertall og de spiller ingen aktiv rolle i mytene. Det er ikke nærmere beskrevet hva dette egentlig er for en ætt. Men alvene ser ut til å være nært knyttet til æsene, og særlig til fruktbarhetsguden Frøy som er av vaneslekt, og de fremtrer også som de kollektive maktene knyttet til dyrkelsen av fruktbarhet og forfedrene. Frøys bolig er Alvheim (Álfheim). I Allvismål (Alvíssmál) er alvene betraktet som adskilte fra både vanene og æsene, noe som vises ved en rekke sammenlignbare navn hvor æsene, vanene og alvene er gitt deres egne versjoner for ulike ord. På den andre siden er det også åpenbart et nært slektskap mellom alver og dverger ettersom mange dverger har alvenavn, f.eks Álfr (alv) og Alberich (konge av alvene).
______________

An elf, or the elves (Norse: sg.álfr, pl.álfar) in Norse mythology, is a divine being, or supernatural class or family (ættr) of beings or spirits that possess magical powers. In its original and earliest form, the elves are regarded as a personification of attributing all things in nature with a soul. The earliest preserved description of elves comes from Norse mythology where they are mentioned several places, but always in plural and they play no active role in the myths. Their class is not further described but they seem to be closely related to the gods, and especially to the fertility god Frey who is of vanir family, and they appear also as the collective powers related to the cult of fertility and the ancestors. Frey reside in Álfaheimr (“Home of the Elves”). In Alvíssmál (“the Sayings of the All-Wise”) the elves are considered distinct from both the vanir and aesir, as indicated by a series of comparative names in which aesir, vanir and elves are given their own versions for various words. On the other hand, it also revealed a close relationship between elves and dwarves, since many dwarves have elf names such as Alfr (elf) and Alberich (king of elves).

(C) Hel PhotoArt


Snorre Sturlason hevder i Den yngre Edda at lysalvene (ljósálfar) bor i Alvheim, og de er lyse og skinnende, og ”vakrere å se på enn solen”. Han fortsetter med de mørke alvene (dökkálfar) som bor under jorden, i huler og mørke skoger, og så introduseres tilleggsbegrepet svartalver (svartálfar), som han identifiserer med dvergene og lar dem bo i Svartalvheim (Svartálfaheim). Dette fikk den systematisk anlagte Jacob Grimm (*) til å anta et tredelt forhold av lyse alver, mørke alver og svarte alver, og hvor kun svartalvene er identisk med dverger, mens de mørke alvene er en mellomliggende klasse, ”ikke så mye endeframt svart, som dempet, formørket”.

Et dikt fra rundt 1020, Austfarerviser (Austrfaravísur) av Sigvat Tordsson nevner at som en kristen ble han nektet å komme innenfor et hedensk hus i Sverige ettersom de holdt alveblot (álfablót) der. Hva dette blotet innebar finnes det ikke beskrivelser av, men i henhold til andre blot var det antagelig ofring av mat, og senere nordisk folkeminne opprettholdt en tradisjon med offer til alvene i tilknytning til fruktbarhet og forfedrene. Man kan derfor anta at det hadde noe med forfedrekulten og slektens livskraft å gjøre. I folkevisene finner man mange ganger omtale av alver hvor de opptrer de som forførende og vakre men samtidig som farlige og ondsinnete skapninger.

__________

A poem from around 1020, Austrfaravísur of Sigvat Tordsson mentions that as a Christian, he was refused to come within a pagan house in Sweden since they were celebrating álfablót. There exists no descriptions of what this blót involves, but similar to other blót it was probably an offering of food. Later Scandinavian folklore retained a tradition of offering to the Elves and wights in relation to fertility and the celebration of the ancestors, so one can therefore assume that the álfablót was connected to the ancestor cult and the family's life force. In folk songs there are often found mentioning of Elves where they are seductive and beautiful, but also as dangerous and vicious creatures. 

Hel PhotoArt

Ordet alv opptrer sjelden i Norsk folkeminne, og når det gjør, er det brukt synonymt med huldrefolket. I Svensk folketro er älvor kvinnlige naturvesener som kunne ses danse i skogen. Noen opptegnelser nevner også en älvadrottning og/eller en älvakung. I Danmark kalles alvene for elverfolk og omfatter ellepiger /-kvinder og elledrenge. I tidlig moderne tid er alvene i Britisk folklore blitt assosiert med de sydeuropeiske feene. Disse kan spores gjennom fransk folklore til romersk mytologi og blir normalt fremstilt som meget små vesener med vinger. Feene har også en plass i Svensk og Dansk folklore, men ikke i Norsk. På Islandsk kalles alvene for Álfur. I Tysk folkeminne brukes betegnelsen elfen, og variasjoner av alvene omfatter også mosefolket eller skogfolket og weisse frauen (hvite kvinner). I sistnevnte har det blitt sett en mulig kobling til de skinnende lyse alvene i norrøn mytologi. Aos sí (aes sídhe) er det irlandske alvefolket.

(*) Jacob Grimm diskuterer vetter og alver komparativt i kapittel 17 av hans verk Deutsche Mythologie (1835).
_________________

The word elf rarely occur in Norwegian folklore, and when it does, it is used synonymously with the huldrefolk. In Swedish folklore älvor are female nature entities that could be seen dancing in the woods. Some records also mention a älvadrottning and/ or älvakung (elf queen or king). In Denmark, the elves are called elverfolk and includes ellepiger/ kvinder and elledrenge. In early modern times the elves in British folklore have also been associated with the south-European fairies. These fairies can be traced through French folklore to Roman mythology, and are usually depicted as very small beautiful creatures with wings. Fairies also have a place in the Swedish and Danish folklore, but not in Norwegian. The Icelandic elves are called for Álfur. In German folklore the term Elfen and variations of the elves also includes the moss people or the forest people and weisse frauen (white women). The latter has been considered a possible link to the shining light elves in Norse mythology. Aos sí (aes Sidhe) is the Irish Elf people.


 (*) Jacob Grimm discusses spirits and elves comparative in Chapter 17 of his work Deutsche Mythologies (1835).


HULDREFOLKET
Andre navn som også blir brukt om huldrefolket er alver, vetter, tusser, de underjordiske, haugfolk, de usynlige, det skjulte folket, gråfolket m.fl.
_____________

Other names often used synonymous for the huldrefolk in Norwegian are elve, wights, tusser, under ground dwellers, hill people, invisible people, hidden people, grey people and more..

(C) Hel PhotoArt

Generelt sett har alvene fra Norrøn mytologi overlevd i folkeminnet som huldrefolket. I folketroen har de, sammen med huldra, vokst frem til å bli den dominerende gruppen vetter. Ordet hulder antas å være dannet fra den gamle norrøne verbet hylje, som betyr å skjule. Huldrefolket er naturånder og vetter som ifølge norsk folketro lever i naturen som usynlige skapninger side om side med menneskene, men i en parallell virkelighet, ofte nær gårder og setrer. De lar seg bare sjelden se for de kan både gjøre seg synlige og usynlige. Noen huldrefolk ble oppfattet som de vennligste naboene en kunne få og det var vanlig å tro at en ble rikt belønnet om en hjalp dem og behandlet dem med respekt. Mange huldresagn er knyttet til livet på setra og stølen og om det å være alene på slike steder. Sagnene spilte dermed en viktig rolle i det gamle bondesamfunnet.
___________

Generally speaking, the elves from Norse mythology survived in folk memory as the huldrefolk. In popular belief, they along with huldra, has grown to become the dominant group of wights. The word hulder is assumed to be formed from the Old Norse verb Hylje, which means to hide. Huldrefolk are nature spirits and wights which according to Norwegian folklore are living in the nature as invisible creatures side by side with men, but in a parallel reality, often close to farms and mountain farms. They can only rarely be seen, because they can make themselves either visible or invisible. Some huldrefolk were regarded as the friendliest neighbors you could have and it was commonly believed that one was richly rewarded if they were helped and treated with respect. Many folk tales are related to life on the farm and mountain farms, and about being alone in such places. Legends played thus an important role in the farming community.

(c) Hel PhotoArt

Innenfor huldrefolket har vi den kvinnelige huldra, i tilegg til huldremenn eller huldrekallen, huldrekonger og til og med huldresoldater nevnes. I noen sagn stjeler huldrefolk barn og bytter de med sine egne, og slike huldrebarn blir kalla for byttinger. Huldrefolket spiller gjerne en eiendommelig musikk, huldreslåtter. I mange tilfeller er det knyttet forskjellige sagn til huldreslåttene, og det fortelles at spelemenn har hørt disse melodiene når de har vært alene ute i naturen, og så tar de dem med seg til bygda igjen. Sentralområdet for huldreforestillinger er seterområder og skogstrakter i den østlige delen av Norge, men det finnes også historier om dem langs kysten og opp til Nord-Norge.
__________

Among the huldrefolk we have the female huldra, in addition to the huldremen or huldrekall (also called tusseladd), huldrechilds, huldrekings and even huldresoldiers. There are tales about the huldrefolk stealing children and replacing them with their own, and these huldrechildren are called for changelings (byttinger). The huldrefolk live in huldrehills and plays this peculiar music, huldretunes (huldreslåtter). In many cases it is associated various legends to the huldretunes, and it said that musicians have heard these tunes when they have been alone in the wilderness, and so they bring them with them back to the village. Central area of huldrebeliefs are mountain farm areas and forested areas in the eastern part of Norway, but there are also stories about them along the coast and up to northern Norway.


HULDRA
Huldra er et menneskelignende kvinnelig vesen, og er det mest omtalte av alle vettene i norsk folketradisjon. I vår tid blir hun framstilt som en ung jente med langt lyst hår og kuhale. Dette er et bilde som festet seg da norske kunstnere begynte å lage tegninger av naturvettene på 1800-tallet. I eldre tradisjon kan hun beskrives forskjellig, men hun er vanligvis en vakker kvinne med langt hår. Noen ganger kan hun ha gaupeører. Hun kan også være gjennomsiktige når hun blir sett i mørket. I Norge ser huldra gjerne attraktiv ut i front, men på baksiden kan ryggen være uthul som et gammelt trau og så har hun en kurumpe (kuhale) som kan synes under kanten på kjolen. Denne prøver hun å skjule, så en bør absolutt ikke nevne den for henne. Hos svenskene har huldra enten kuhale eller revehale. I Nord-Sverige kan halen være helt fraværende, mens ryggen er hul som en gammal trestamme eller dekket av bark, eller se ut som en råtten trestubbe. I Finland er huldra tynn som ei syl.

(c) Hel PhotoArt

Huldra kan lokke mannfolk til seg, og mang en ensom fjellvandrer og tømmerhogger har hatt besøk av huldra og noen ganger blitt skremt, andre ganger fasinert av dette underlige vesenet. I noen fortellinger lokker hun menn til å ha samleie med seg, og lønner de som gleder henne, og tar livet av de hun ikke liker. At en kunne bli bergtatt av hulder var en utbredd forestilling. I noen sagn fortelles det at huldra mister halen når hun gifter seg med et menneske, men at hun beholder skjønnheten sin. De som sviker huldrekona si kan bli hardt straffet.
____________

Huldra is a humanlike female creature, and is the most common of all the wights of the Norwegian folk tradition. In our time, she is portrayed as a young girl with long blond hair and cow tail. This is an image which stuck after Norwegian artists began to make drawings of nature wights in the 1800s. In the older tradition, she can be described differently, but she is usually a beautiful woman with long hair. Sometimes she can have lynx ears. She can also be transparent when she is seen in the dark. In Norway Huldra look attractive in front but her back can be hollow like an old trough, and she has a cowtail that can be seen sticking out from below the edge of her dress. She tries to hide her tail, so one certainly should not mention it to her. In Sweden huldra have either cowtail or foxtail. In northern Sweden the tail can be absent, while her back is covered with bark or hollow as a rotten tree trunk or like an old tree stump. In Finland, Huldra is thin as a needle.
Huldra may lure men to her, and many a lonely mountain walkers and loggers have been visited by her and sometimes become frightened, sometimes fascinated by this strange creature. In some stories she lures men to have intercourse with her, and she rewards those who satisfies her, and might take the lives of those she dislikes. That one could be spellbound (bergtatt) by huldra was a common notion. In some tales Huldra loses her tail when she marries a human man, but her beauty retains. The man who deceives his huldrewife can be severely punished.

(C) Hel PhotoArt

På Island kalles huldrefolket for huldufólkið. De blir ofte beskrevet som høyere enn alminnelige mennesker, og med blå, eller fargerike klær. Mange islendinger tror fremdeles på huldrefolk eller er i hvert fall ikke villige til å utelukke deres eksistens, derfor viser folk flest hensyn og spør dem om lov til å bygge veier og hus i områder hvor de har tilhold. Der det har blitt jobbet med nye veiprosjekter og man ikke har tatt hensyn til huldrefolkets boplasser, har eksempelvis anleggsmaskiner nektet å starte, elektrisk utstyr har kortsluttet, bildekk har eksplodert og deler av påbegynte veistrekninger har rast sammen. Nå skal det sies at veivesenet som regel viser respekt for de underjordiske kreftene ved at de legger motorveiene utenom slike bosteder. De færreste islendinger ville med vitende og vilje finne på å forstyrre ett sted der det sies å bo huldrefolk. Hvis man kjøper et kart over Island i dag er mange av disse stedene merket av på lik linje med veier, kirker og turistattraksjoner.

Link til artikkel om huldrefolket på Island:
____________

In Iceland the huldrefolk are called Huldufólkið. They are often described as higher than normal people, with blue or brightly colored clothing. Many Icelanders still believe in huldrefolk or are at least not willing to rule out their existence, therefore people show respect and ask them for permission to build roads and houses in areas where they dwell. When the huldrefolk have not been taken into account while working on new road projects, for instance construction machinery has refused to start, electric equipment has been shorted, tires have exploded and parts of commenced roads has collapsed. But usually respect is shown for these supernatural forces and very few Icelanders would deliberately interfere with a place or area where the hidden people is believed to reside. If you buy a map of Iceland many of these places are marked, just like roads, churches and tourist attractions.


Vättene og Vittra i Sverige/ Vättene and vittra in Sweden
I Sverige kalles de norrøne vættir for vätter. Vätter er, som de norske vettene, en generell betegnelse for alle de overnaturlige vesenene i naturen. Sør for Dalarne brukes også ordet vittra, men vanligvis brukes dette mer spesifikt om huldrefolket. Vittra i entall brukes om huldra, eller skogsrået. Ordet vittra er etymologisk beslektet med vätte.

(c) Hel PhotoArt

Vittra ser ut, lever og kler seg som mennesker og de er dødelige. De lever under jorden, eller snarere i en parallell virkelighet. De holder til på fjellet og på setra i løpet av vintermånedene når folk ikke er der.
__________

In Sweden the Norse wights are called vätter. Vätter are, as the Norwegian wights, a general term for all the supernatural beings in nature. South of Dalarne the word vittra is also used, but more typically this is used specifically about the huldrefolk. The singular vittra refers to huldra, or skogsrået. Vittra is etymologically related to vätter.
Vittra look, live and dress like people and they are mortal. They live beneath the ground, or rather in a parallel reality. They live in the mountains and on the mountain farm during the winter months when people are absent.

(C) Hel PhotoArt

Vittra holder sine egne kyr, kalt vitterkor (vitterkyr). Disse kyrne er spesielt fortrollet. Det sies at budeier har klart å beholde noen av disse kuene ved å kaste en kniv eller saks over dem. Vitterkyrne har den egenskapen at de alltid melker bøtta full, men aldri mer eller mindre enn det. Vittras veier kalt for vitterstråk, og mange steder i nordlige og sentrale deler av Sverige, finnes det kart over dem. Ille går det for den som bygger sitt hus rett på et vitterstråk, da går vittra med sitt buskap rett gjennom huset.

_____________
 
Vittra keep cows, called vitterkor (vitter cows). These cows are enchanted. It is said that milkmaids have managed to keep some of these cows by throwing a knife or scissors above them. Vitter cows always fill the milk bucket, but never more or less than that. Vittra have their own paths which are called vitterstråk, and many places in northern and central parts of Sweden there are maps of them. Bad luck will harm those who build their houses on a vitterstråk, and vittra will walk with their cattle right through the house.


BYTTING/ CHANGELING

To change, switch, replace = å bytte

(C) Hel PhotoArt

I folketroa var en bytting et barn av underjordiske som var byttet ut med menneskebarnet i vogga. Forestillingene gikk ut på at en underjordisk hadde sneket seg inn i huset, stjålt spedbarnet fra vogga og lagt en flere hundre år gammal tusse der i stedet. Byttingen lærer ikke å gå, men ligger i vogga og skriker og er umettelig. Han ser stygg ut, og kan ha stort hode og deformerte lemmar. For å hindre at barn ble bortbyttet, måtte en ty til ulike magiske metoder. Bortbyttingen skjedde helst om natta, når mora hadde sovnet uten å ta nødvendige forholdsregler. Så her var stål, sølv og kristne symboler viktig. En kunne legge stål i vuggen, gjerne ei åpen saks som dannet et kors. En kunne også slå korsets tegn over barnet, og ha et tent lys ved siden av vuggen om natta. Man kunnne også legge et par herrebukser over vuggen, da skulle barnet være trygt. Det var også en vanlig oppfatning at ombytting helst skjedde før barnet var døpt. Byttingen kunne til å begynne med være så lik det rette barnet at det tok lang tid før man forsto hva som hadde skjedd. Hvis barnet allerede var byttet, var det flere måter å prøve å få tilbake det riktige barnet. Man kunne henge ungen i en kurv over ilden og hvis barnet skrek var det en bytting. Man kunne legge byttingen et sted hvor fire veier møttes og så bære et lik over den. Mange var overbevist om at hvis ungen bare gråt høyt nok ville de underjordiske angre seg og ta barnet tilbake. Dette førte til at slike barn måtte ta i mot mange slag, spark og generell mishandling. Men det fantes også mindre groteske metoder, som å stå foran voggen å synge en voggesang, eller få byttingen til å avsløre seg ved å le eller snakke. Noen sagn forteller om at foreldrene til byttingen kunne gjøre noe helt absurd for dermed å få ham til å avsløre seg:

En dag kom gardskjerringa på å late som hun kokte velling i et tomt eggeskall mens hun rørte rundt med en stor staur. Dette ble for mye for byttingen. Han knakk sammen i latter og sa: "Nå har je levd så lenge som sia fiste teinung på tuve rann, men alder har je sett så stor ei turu i så lita grite (*).”Og i samme øyeblikk falt han død om”.

(*Nå har jeg levd siden første rotskuddet på haugen spiret, men aldri har jeg sett så stor sleiv i så lita gryte!) 

Man ble sett på som dårlige foreldre om man viste omsorg for byttingen, derfor ble de fleste slike barn behandlet svært dårlig. Det finnes utallige beskrivelser av byttinger over hele Norden, og de ble ofte beskrevet som krokete eller forvridde i kroppen, noe som ble brukt som bevis for at de var eldre enn normale mennesker, de er også beskrevet som haltende og krabbende. Det er sannsynlig at barn som gikk for å være byttinger var syke eller psykisk utviklingshemmede, eller begge deler. Det ble ikke bedre av at barna ofte ble mishandlet de første leveårene og fikk lite mat og næring. Sagnvarianter hvor foreldrene mishandler byttingen for å få sitt eget barn tilbake, kan slik være tragiske vitnesbyrd om behandlingen av barn med avvikende utseende eller oppførsel. Troen på byttinger har vært vanlig også blant ”opplyste” folk. Martin Luther nevner i en av sine bordtaler at han så en bytting i Dessau. Han rådde da foreldrene til å drukne barnet, som han mente var av djevelen. Da foreldrene ikke ville følge rådet, anbefalte han at det ble bedt i kirken om at det måtte tas bort. Så seint som i 1884 var det en rettssak i Irland mot to kvinner som hadde forbrent et barn som de holdt for bytting.

Det er overlevert en rekke sagn om byttinger, best kjent er kanskje de som finnes i "En Signekjærring" i Norske huldreeventyr og folkesagn.
____________

In folklore the changeling was a child of the hidden people which was replaced or switched with a human child. The belief was that the hidden people had snuck into the house, and stolen the infant from the cradle and put a centuries-old wight there instead. To avoid this, various magical acts were performed. The baby switching used to occur during the night, usually when the mother had fallen asleep without taking the right precautions. Steel, silver and Christian symbols were important. One could place steel in the cradle, an open pair of scissors that formed a cross. One could also do the sign of the cross over the child, and have a lit candle next to the crib at night. A pair of men's pants over the cradle, would also help keep the child safe. There was a common belief that such replacement occurred before the child was baptized. The changeling would at first be very similar to the human child, so it could take some time before it became apparent what had happened. If the child was already replaced, there were several ways to try to get the original child back. The baby could be hung in a basket over the fireplace, and if it cried, it was a changeling. One could bring the changeling to a place where four roads meet, and then carry a dead body over it. People were convinced that if the child cried loud enough the hidden people would feel sorry for it and take it back. This meant that many of these children had to receive kicks, punches and general abuse. But there was also less horrible methods, like singing a cradle song, or make the changeling reveal his true nature by laughing or talking. Some legends tell that the parents of the changeling tried to do something absurd to get it to reveal itself:
”One day, the farm wife pretended to cook porrigde in an empty eggshell while she stirred with a large spoon. This was too much for the changeling. He broke down in laughter and said: "Now, I’ve lived since the first seed of the first tree on the hill bloom, but I’ve never seen such big spoon in such a small pot." And at the same moment he fell dead”
It was considered bad parenting to show concern or compassion for the changeling, therefore, most such children are treated very badly. There are numerous descriptions of changelings throughout the Nordic region, and they were often described as crooked or deformed physically, which was used as evidence that they were older than normal people. It is likely that children who was thought to be changelings were ill or mentally handicapped, or both. Probably this became even worse because the children were often abused the first years of life and had little food and nutrition. The stories about parents abusing the changeling to get their own child back can be tragical testimonies about the treatment of children with abnormal appearance or behavior. But the belief in changelings was common also among the socalled "enlightened" people. Martin Luther mentions in one of his talks that he saw a changeling in Dessau, and he advised the parents to drown the child who he believed was of the devil. When the parents would follow his advise, he recommended the church to pray for the child to be removed from this life.


RÅDARE- SVENSK FOLKETRO/ RÅDARE- SWEDISH FOLKLORE

(C) Hel PhotoArt

Rådare (feminin form rå) er et samlebegrep på ulike mytologiske vesener som rår (råder) og beskytter sine respektive områder i naturen. Ordstammen rå betraktes som feminin, men rådaren kan være av begge kjønn. Disse naturvettene er kjent fra den Svenske folketro, men benevnelsene er ikke direkte brukt i Norge. I gammel folketro mente man at alle steder, ting, dyr og planter i naturen hadde en rådare som beskyttet og våket over dem. Man tenkte at rådaren hadde makt over de dyr og naturkrefter som hørte til deres domene, så det var viktig for menneskene å vise dem repekt. Dette er en tydelig rest etter animismen. Samisk har et begrep for lignende vesener kalt radie og i norrønt  fantes ráð. Også den gamle betydningen av gardvorder kan regnes til rådarna. Siden rådaren var assosiert med en bestemt del av den primære naturen snakket man i folketroen derfor om skogsrået, bergsrået og sjörået, men en rådare kunne også assosieres med steder knyttet til menneskenes steder som for eksempel skip (skeppsrået) og gruver (gruvrået), eller en brønn, mølla eller gården.
____________

Rådare (feminine form rå) is a collective term for various mythological beings who control (rår or råder) and protect their respective areas of nature. The root rå is considered feminine, but rådaren can be of either sex. These nature wights are known from Swedish folklore, but the terms are not commonly used in Norway. In ancient folklore it was believed that all places, things, animals and plants in nature had a rådare which protected and watched over them. It was thought that rådaren had power over the animals and the nature forces that belonged to their domain, so it was important for people to show them respect. This is a clear remnant of animism. Sami has a term for similar creatures called radie, and in Norse ráð. Also the old meaning of gardvorder can be considered to rådarne. Since the rådare was associated with a particular part of the primary nature they were named after the area they controlled like skogsrå (forest), bergsrå (mountain) and sjörå (sea), but a rådare could also be associated with places related to people such as ships (skeppsrå) and mines (gruvrå), or a well, the mill or the farm.

Skogsrået:
Skogsrået, skogsfrun og skogssnuvan (Huldra) er et kvinnelig skogsvette i svensk folktro. Hun var skogens kvinnelige herskerinne, rådare over ville dyr som hun iblant skjenket til dem som behaget henne. Hun lokket vandrere vill og forførte menn. Foran er hun vakker og tiltrekkende, men sett bakfra har hun en innhul rygg. Langs norskegrensa, der hun er påvirket av de norske tradisjonene, har hun kuhale. Lengre nord i Sverige har hun i stedet en revehale. Den som hatt seksuell omgang med et skogsrå blir iblant reservert og fåmælt- hans sjel har blitt igjen hos henne. I Svealand og sørlige deler av Norrland blir hun oppgitt å ha kyr som hun steller og lokker på. I samme område har hun også hund. I Skåne forekommer det et mannlig skogsrå som kalles skogman.

  Per Daniel Holm 

Gjennom å blåse ned i børsemunningen kunne skogsrået gjøre slik at våpnet aldri bommet, men hun forsikret seg likevel om at børsa alltid bommet på hennes egne "ridälgar". Det blir fortalt at hun vekket kullbrennere da milen brant. Hun skal også iblant ha hjulpet budeier med buskapen.
___________

Skogsrået, skogsfrun eller skogssnuvan (huldra) is a female forest wight in Swedish folklore. She is the keeper and warden of the forest, and ruler of the wild animals. She lures wanderers astray and seduces men. In front she is beautiful and attractive, but seen from behind her back is hollow. Along the Norwegian border, influenced by the Norwegian tradition, she has a cowtail. Further north in Sweden she can have a foxtail, or not a tail at all. Those who had sexual intercourse with a skogsrå became aloof and taciturn, his soul had remained with her. In Norrland she keeps cows she takes care of. In the same area, she also keeps a dog. In Skåne a male skogsrå called skogman (forest man) is also present.
If the skogsrå blowed into the mouth of the gun, the weapon would never miss what it was aiming for, but she made sure that the gun always missed her own ridälgar (the moose she use to ride). It is told that she woke coal burners when the mile was burning. She also helped milkmaids with the cattle.

Bergsrået:
Bergsrået, bergtroll eller bergakungen (Bergkongen) var i skandinavisk folklore et rå som levde i fjellet. Bergsrået kunne forvrenge synet på dem som fant malmforekomster, slik at de ikke fant tilbake til dem igjen. I middelalderen trodde tyske gruvearbeidere at mineralet nikkel inneholdt kobber men at det ble fortrollet av bergsrået Nikkel, slik at kobber ikke var mulig å fremstille. Mineralet ble derfor først kalt kupfernickel dvs. Nikkels kopper, og fikk deretter bergsråets navn.

Bergrået kunne også være kvinnelig. Samspillet mellom mennesker og bergrået var noe som i lang tid ble sett på som en realitet. I 1691 hadde en gårdsdreng fra Vättle distriktet i Västergötland tiltrukket seg oppmerksomheten til presten for Lundsby under innhøstingen fordi han hadde sett sykelig og utmattet ut. Drengen hadde forklart at han en dag hadde sovnet i skogen ved en fjellknaus da han lette etter en tapt geit, og så hadde han blitt tatt inn i fjellet av en kvinne i hvitt. Kvinnen hadde gitt ham mat og drikke, og deretter hatt samleie med ham. For dette ble gutten dømt til døden ved tingretten.
___________

Bergrå, bergsrået, bergtroll or bergakungen (bergkongen, eng: Mountain King) was in Scandinavian folklore a rå living inside the mountains. Bergsrået could distort the sight of those who found ore deposits, so that they could not return to them again. In the Middle Ages German miners believed that the mineral nickel contained copper but that it was enchanted by bergsrået Nickel, so that copper was not possible to produce. The mineral was therefore first called kupfernickel (Nickel copper), and was then later given bergsråets name.
Bergrået could also be female. The interaction between humans and the nature wights was something that for a long time was seen as a reality. In 1691, a farmhand from Vättle district in Västergötland had attracted the attention of the priest for Lundsby during harvest, because he had looked sickly and exhausted. The boy explained that he one day had fallen asleep in the forest by a outcrop when he was looking for a lost goat, and he had been taken into the mountain of a woman in white. The woman had given him food and drink, and then had intercourse with him. For this the boy was sentenced to death by the court.

Gruvrået:
Gruvrået eller gruvfrun er i folketroen en vette som finnes i gruver og fjell. Hun oppfører seg som en heks, et dyr, en grå-skjeggete gammel mann eller en flaggermus og skremmer folk bort fra malmforekomster. Hun kunne også vise seg som en elegant dame, høy og flott, ofte elegant kledd i en grå kjole. Hvis hun var i virkelig godt humør kunne hun vise hvor de store malmforekomstene var og noen ganger kunne hun varsle om ulykker. I et sagn fortelles det om et møte med gruvrået, der hun sa at hennes søster bor i et fjell med dobbelt så mye rikdom. Det er også historier hvor gruvrået gjør slik at mennene ikke klarer å finne tilbake til et nylig oppdaget funn. Mange historier kan bli sett på som advarsler, der gruvearbeidere kunne lære av historien og ikke være for grådig i sitt arbeid. Historiene om gruvrået forekom i samfunn hvor gruvedrift var vanlig. Hun hadde en mindre erotisk karakter enn skogsrået og sjörået, noe som kanskje kan forklares med at gruvearbeiderene ikke var like langt fra hjemmet sitt, sin kone eller andre kvinner, som skogsarbeideren og fiskeren.
___________

Gruvrået or gruvfrun is a folklore wight living in mines and mountains. She behaves like a witch, an animal, a gray-bearded old man or a bat and scares people away from the ore deposits. She could also prove to be an elegant lady, tall and beautiful, often elegantly dressed in a gray dress. If she was in really good mood, she could show where the major ore deposits was and sometimes she could warn of accidents. One legend tells about a meeting with gruvrået, where she said that her sister lives in a mountain with twice as much wealth. There are also stories where gruvrået makes sure that the men don’t find the way back to a newly found discovery. Many stories can be seen as warnings, where the miners could learn from history and not be too greedy in their work. The stories about gruvrået occurred in communities where mining was common. She had a less erotic nature than skogsrået and sjörået, which can be explained by the fact that the mine workers didn’t have the same distance from work to home, and thus to his wife or other women, such as the forestry workers and fishermen.


Sjörået:
Sjörået er en kvinnelig vannvette i svensk folklore. Hun ble ansett for å være naturens rådar over sjøen eller innsjøen som inngikk i territoriet hennes. Som skogsrået var hun et forførende vesen, selv om hun hadde en innhul rygg. Hun viste seg nesten utelukkende for menn som oppholdt seg alene i nærheten av sjøen, der hun pleide å sitte og gre sitt lange, bølgende hår. Håret var som regel grønt, sort, gyldent eller sølvhvitt. For å unngå nærkontakt med henne,  kunne hun lett skremmes bort med en metallgjenstand. Ett triks var å kaste kniven foran føttene hennes, så vips var hun borte. Hvis sjørået syntes å henge vask på stranden eller på en øy, ble det sett på som tegn på at det ville bli uvær.
(Unknown artist)

Sjörået kunne holde fe, de ble kalt sjönöt eller sjökreatur. Disse kunne være flekkete kyr som beitet på stranden, men også forekomme som en abbor eller gjedde som tilhørte hennes innsjø. Alle som fanget en stor gjedde måtte derfor passe på at det ikke var sjöråets bjelleku som var blitt fanget.Ved å dele matpakken sin med sjörået kunne man i gjengjeld få god fiskelykke, noe som kan forstås som en slags offergave. Den tilsvarende vette blant fiskere ved havet er havsfrun og sjöjungfrun (havfruen).
____________

 Sjörået (sea or lake wight) is a female vannvette in Swedish folklore. She was considered to be the ruler over the sea or lake that was part of her territory. As skogsrået she was a seductive creature, although she had a hollow back and sometimes a fish tail. Her hair was green, black, golden or silver white.
She tries to attract fishermen to follow her, but will also sometimes save drowning men. In order to avoid close contact with her, she could easily be scared off by a metal object. One trick was to throw a knife in front of her feet, and she was gone in an instant. If sjörået hung her laundry on the beach, it was seen as a sign of bad weather. Sjörået could also keep cattle, they were called sjönöt or sjökreatur (sea cows). These were spotted cows grazing on the beach, but could also occur as a perch or pike that belonged to her lake. Anyone who caught a large pike had to make sure that it was not sjöråets bell cow that had been captured. By sharing ones lunch with sjörået, she could in return give good luck. The corresponding wights among the ocean fishermen is havsfrun or sjöjungfrun (mermaid).


DVERGENE/ THE DWARVES
I norrøn mytologi er dvergene (norrønt: dvergr, dvergar) kjent for sin kunskap om trolldom og sin visdom. De bor under jorden, i fjell og huler og er meget dyktige håndverkere og smeder, og det meste av deres magi involverer hardt arbeid, håndverk, og metallurgi. Ut av berget hamres metaller, først og fremst gull, som de skaper smykker og verdigjenstander av. Slik kan man si at dvergene representerer de hemmlighetsfulle og stille virkende naturkreftene i jordens indre. I noen fortellinger vokter dvergene store rikdommer.

(C) Hel PhotoArt

I henhold til Snorre Sturlason er verden båret oppe av fire dverger, en i hvert verdenshjørne: Vestre, Nordre, Østre og Søndre. Han identifiserer dem med svartalvene (svartálfar) og lar dem bo i Svartalvheim (Svartálfaheim). Dvergene har tilsynelatende hatt en viss tilhørighet til alvene, og de har hatt en sterk tilknytning til jorden, det underjordiske og døden. Men dvergene er også knyttet til skapelsen ved at de var med å skape de første menneskene. Noe som antagelig er årsaken til at navnene deres er minnet i en lang remse med navn i Voluspå.

Dvergene er bare omtalt i noen få folkesagn. De ser ut til å være en nærmest utdødd urbefolkning i vettenes verden, men i virkeligheten har de nok etter hvert blitt sammenblandet med begrepene om de underjordiske og tussene, og så videre erstattet av nissene.
___________

In norse mythology, the dwarves (old norse dvergr, dvergar) are known for their knowledge about magic and their wisdom. The dwarves live underground, in mountains and caves. They are highly skilled craftsmen and smiths, and most of their magic involves hard work, craftsmanship, and metallurgy. Out of the mountains they hammer metals, primarily gold, used to create jewelry and other valuables. The dwarves represent the mysterious and the quietly acting forces of nature in the interior of the earth. In some stories they guard great wealth. According to snorri sturluson four dwarves hold up the sky, one in each corner of the world: vestri (west), norðri (north), austri (east) and suðri (south). He also identifies the dwarves with the svartálfar (black elves) and let them stay in svartálfaheim (home of the black elves). The dwarves have apparently had a certain affiliation with the elves, and they have a strong connection to the earth, the underground and death. But dwarves are also linked to the creation by being part of creating of the first humans, which is probably why their names are honored in several verses in völuspá.
The dwarves are only mentioned in a few folktales. They seem to be an almost extinct “indigenous” group in the world of wights, but in reality they have probably just blended in with the different terms used for the wights, tusser, the underground dwellers and nissene.


JOTNER OG TROLL
Jotne or jotun = giant, goblin, troll, rime giant, mountain giant.
Other names in Norwegian: turse, tusse, rimtusse, troll, riser, bergriser, jutul, jøtul.
Female Jotun = gýgr, gyger.

(C) Hel PhotoArt

En jotne eller jotun (norrønt: jǫtunn, jǫtnar, þurs eller rimþurs) er en kjempemessig skapning i norrøn mytologi som holder til i Utgard og Jotunheimen. Noen bor i fjell og ødemarker, i urskoger og i havet, og andre bor på store og flotte gårder i fruktbare og dyrkede områder eller i store borger inne i fjellene. De har også store rikdommer. De fremstilles som kjempesvære vesener, oftest klumpete og stygge, men enkelte av deres kvinner kan være meget tiltrekkende. De er også lure og kunnskapsrike og er kyndige i all slags trolldom. De er ofte svært gamle og de kan være ondskapsfulle og farlige. De er ofte æsenes og menneskenes fiender, men kan også være hjelpsomme.
___________

Jotne or jotun (Norse: jǫtunn, jǫtnar, þurs or rimþurs) is a giant creature in Norse mythology living in Utgard and Jotunheimen. Some jotner live in the mountains and wilderness, in old forests and in the oceans, and others live in large and beautiful farms in fertile and cultivated areas or in large castles built in the mountains. They also have great wealth. They are portrayed as being huge creatures and usually ugly, but some of the women can be very attractive. They are also clever, knowledgeable and skilled in all kinds of magic. They are often very old and they can be vicious and dangerous. They are often enemies of the Æsir and humans, but can also be helpful. They are often seen as personification of the nature forces.

(c) Hel PhotoArt

Man kan si at jotnene lever videre som folkesagnenes troll, og at de samtidig skiftet karakter. Trollene beskrives gjerne som kjempestore, sterke, stygge og onde, og fiendtlig innstilt mot menneskene. Men de er også enfoldige og lettlurte og de kan også fremstilles som godmodige og litt komiske. De lever primitivt og litt fattigslig i fjellhuler. Trollene har fire fingre på hver hånd og fire tær på hver fot, og de kan ha skjeggete kropper og lang hale. De kan ha magiske evner og både gjøre seg usynlige og vise seg som mørke skygger. Som med dvergene trodde man i gammel tid at noen troll ble forvandlet til stein når solstrålene treffer dem. Det ble også sagt at den som trollet rører ved, kan bli til stein. Troll kan også skape seg om til for eksempel en stein, trestamme eller en annen naturlig gjenstand ute i skogen. I følge eventyrene reagerer de på lukten av kristenmanns blod. Troll er egoistiske falske skapninger som sjelden kan inngå avtaler med mennesker eller andre troll hvis de ikke tjener noe på det selv. De er stadig i slåsskamp med hverandre, og bare når de er i familie eller står ovenfor en felles fiende er troll venner og samarbeider. Noe av det beste troll vet er når de har klart å lure et annet troll eller hvis et annet troll dummer seg ut. Det finnes forskjellige typer troll, noen av dem har et språk og er intelligente nok til å herme språket til mennesker, mens andre verken har språk eller vett. De er gruelig sterke og kan rive opp trær med roten og kan kaste kampesteiner etter hverandre, steiner som er minst like store som troll selv. Mange steder her i Norge finnes det digre steiner som trollene har kastet. De har også prøvd å kaste steiner mot kirker, men siden de har så dårlig syn så bommet de, men steinene ligger der den dag i dag. Det er trukket linjer frå trollene tilbake til de enøyde, store kyklopene i greske sagn. De kastet store steiner etter Odyssevs og mannskapet hans.
Betegnelsen jotun har ellers gitt navn til blant annet Jotunheimen, et høyfjellparti i Sør-Norge som første gang ble kalt dette av Åsmund Olavson Vinje i 1862 etter tidligere også å ha blitt omtalt som Jotunfjeldene.
___________

The jotner live on in folklore as trolls, and they also had a change of character. The trolls are often described as a huge, strong, ugly and evil, and hostile towards humans. But they can also be naive and easily fooled, and they can portrayed as gullible and slightly comical. They live primitively and a little poor in mountain caves. The trolls have four fingers on each hand and four toes on each foot, and they may have bearded (hairy) bodies and long tails. They have magical powers, and are able to make themselves invisible and to appear as dark shadows. As with the dwarves in ancient times, the trolls were believed to turn into stone when the sunlight hit them. It was also said that whoever the troll touched could turn into stone. The troll can also turn himself into a rock, treetrunk or other natural object in the woods. According to the folktales they react to the scent of Christian blood. Trolls are selfish creatures that rarely make deals with people or other trolls if there isn’t any advantages in it for themselves. They are constantly in fights with eachother, and only when they are in family or are facing a common enemy the trolls act as friends and work together. One of the best things trolls know are when they have managed to fool another troll or if other trolls make fools of themselves. There are different types of trolls, some of them have a language and are able to imitate the language of the humans, while others have neither language nor sense. They are terribly strong and can tear up trees by the roots and can throw huge rocks after eachother, rocks as large as the troll itself. They also tried to throw stones against churches, farms and people, but since they have such poor sight they usually missed, but the stones can be seen several places in Norway up to this day.
There are similarities between the trolls and the one-eyed, huge Cyclopes in Greek myth. They threw rocks after Odysseus and his men.


LYSBÆRERE, LYKTEMENN OG VETTELYS/ LIGHT BEARER AND WIGHT LIGHTS
Lysbærere eller lyktemenn er små flakkende lys, observert i og rundt myrene.

Th. Kittelsen


Tidligere ble det antatt at lysbæreren var en overnaturlig skapning som gikk ut i myra for å lede mennesker på villspor. Disse lysene blir også kalt vettelys eller alvelys og ble trodd å være lys som vettene lot være igjen etter seg når de hadde danset og lekt på et sted. Man trodde også at disse lysene kunne beskytte mot sykdommer som vettene hadde kastet på folk.
___________

Small lights, often flickering, observed in and around the marshes are called light bearers. Previously it was thought that the light bearer was a supernatural creature that went out in the marsh to lead people astray.  The same lights were also called wight lights or elf lights, and was believed to be lights left behind by the wights or elves when they had danced and played in a place like a marshland or forest clearing. These lights could protect against the diseases that wights were supposed to have thrown at people.


FINNGALKN
Old Norse: finngálkn

(C) Hel PhotoArt

Finngalkn er en vette fra norrøn mytologi som har forsvunnet helt i folketroen. Dette var et farlig vesen med hestehode og hestehale, men med menneskekropp. I den islandske Physiologus er finngalkn omtalt som et mannlig kentaurlignende vesen, men har i enkelte islandske sagaer blitt omgjort til en flygende kvinnelig monster, finngalkn er nevnt i Olavs saga Helga, og avbildet i Flateyjarbók som et kvinnelig monster.
___________
.
Finngalkn is a wight in Norse mythology which has disappeared in the folklore beliefs. This was a dangerous humanlike creature with a horse head and horse tail. In the Icelandic Physiologus finngalkn is spoken of as a male centaur similar figure, but has in some Icelandic sagas been converted to a flying female monster, finngalkn is mentioned in Olav's saga Helga and is depicted In Flateyjarbók as a female monster.


DRAGE/ DRAGON
En drage er et reptil-lignende fantasiskapning i europeiske eventyr, litteratur, visuell kunst og symboler. I moderne fantasy-litteratur er det referert til mange forskjellige drager med ulikt utseende og egenskaper. Vi ser dem ikke ofte fordi de foretrekker å leve i huler og på fjelltopper. De blir som regel framstilt som onde, og de må bekjempes med list eller i åpen kamp. Drager er skildret som svært sterke og meget farlige. De spyr ild og kan fly. Belønningen for å overmanne dragen er ofte en skatt eller en prinsessen dragen har tatt til fange.

(c) Hel PhotoArt

Det finnes dragesagn fra de fleste landsdelene i Norge, og dragen er kjent i våpenskjold fra mange europeiske land. I våpenskjold har dragen gjerne flaggermusvinger, tunge og hale som ender i pilspisser, og føtter med ørneklør. Den kan også ha små horn på hodet og en kveil eller krøll på halen. Har den bare to føtter blir den kalt linnorm (lindorm), som i folketroen er et kjempestort drage- eller slangelignende fabeldyr.
 __________

A dragon is a reptile-like fantasy creatures in European fairy tales, literature, visual art and symbols. In modern fantasy literature it is referred to many dragons of different shapes and properties. We don't see them often because they prefer to live in caves, caverns and mountain peaks. But they can live anywhere as long as it is warm enough. They are portrayed as evil rule, and they must be fought with cunning or in open combat. Dragons are depicted as very strong and very dangerous. They spew fire and can fly. The reward to overpower the dragon is often a treasure or the princess the dragon is guarding. There are legends about dragons from most regions in Norway, and the dragon is known in the coat of arms of many European countries. In these arms the dragon has bat wings, the tongue and tail ending in arrowheads, and feet with eagle claws. It can also have small horns and the tail ending in a curl. If the dragon only has two feet it is called Linnorm (lindorm), as in folk belief is a huge dragon or snake-like fable animal.

Dragon guarding a treasure/ Dragen vokter skatten- Theodor Kittelsen


LINNORM
Linnorm eller lindorm er orm som lever på landjorden. Den er omtalt i sagnene å være mye større og villerer enn andre ormer. Den ligner en orm eller slange med et dragehode, flaggermusvinger, ørneben, manke som en hest og bakkropp i form av en hale med en krøll som ender i en pil-formet spiss. Øynene er store som tinntallerkner, og linnormen har to bein og ikke fire som dragen. De bor vanligvis i de store skoger eller i vollgraver. 

(Unknown) 

Ordet linnorm kommer fra det norrøne linnormr hvor det første elementet linnr betyr slange. Den tyske Lindwurm kan oversettes som drage.
___________

The Linnorm or lindorm is mentioned in the legends as to resemble a serpent or snake with a dragon head, bat wings, legs of an eagle, mane like a horse and abdomen in the form of a tail with a curl ending in an arrow-shaped tip. The Linnorm has two legs and not four as the dragon. They reside usually in the large forests or in the moats. The word linnorm comes from the Norse linnormr where the first element linnr means snake. The German Lindwurm can be translated as dragon.


KVITORM/WHITE WORM
I folketradisjonen trodde folk at kvitormen hadde makt over andre ormar, nest etter den større og farligere linnormen. Kvitormen var omtrent på størrelse med en hoggorm, hvit og med en rød ring rundt halsen. Kvitormen skulle ha magiske egenskaper. Asbjørnsen skrev at å koke suppe på kjøttet og spise det ville gi visdom, forståelse for fuglesang og dyrespråk, kjennskap til fortida og evnen til å forutsi fremtiden. Flere sagn forteller om ungjenter som slumpet til å smake på ormesuppa og ble synske etterpå.
____________

In folk tradition, people thought that the white worm had power over other worms, next after the larger and more dangerous linnworm. White worm was about the size of a viper, white and with a red ring around the neck. The white worm had magical powers. It was told that a soup on the meat would bring wisdom, understanding of birdsong and animal language, knowledge about the past and ability to predict the future. Several myths tell of young girls who happened to taste wormsoup and thus became psychic.


Gongfal, Fjellånder
Haugbokk
Mosekone
Skjoldmøy
Sylvbergmora


INNMARKSVETTER:

FARM WIGHTS/ GÅRDSVETTER:

Gardvorden:
Vord (Norrønt: vörðr) betyr beskytter, og den norrøne gardvorden var et vette som passet på og beskyttet gården, og han så etter at alt gikk riktig for seg. Gardvorden er alltid av hankjønn. Andre navn er tunvord, gardsbonde, godbonde, haugebonde/ haugbonde, haugbuen, rudkall, tomt, tuft, tuftekall. Han er av og til tenkt som den første bonden på gården, han som først ryddet gården, og som etter gammel folketro fremdeles lever videre på gården, eller han kan også være skytsånden til slektens avdøde stamfar.

(c) Hel PhotoArt

Han gav velstand og trivsel om man stod på god fot med ham og gav ham de offer han etter tradisjonen skulle ha. Det fortelles ofte at vetteofferene settes ved et tre, og da kunne det se ut som at det var et offer til huldrefolket eller andre naturvetter, men når det viser seg at treet er et tuntre eller gravtre, er det sannsynlig at det benyttes som et slags offersted for gardvorden og senere for gårdsvettene. Slike trær har det vært mange av (*). Skikken med å ofre eller sette ut mat og drikke har vært så alminnelig og så dypt rotfestet i befolkningen at den eksisterer, om enn i betydelig mindre grad, selv nesten 1000 år etter religionsskiftet.

*Det vil komme eget avsnitt om Tuntreet
___________

Vord (vörðr) means protector, and the norse gardvord was a wight who watched over and protected the farm, and he made sure everything was in order. The gardvord is always male. Other names are tunvord, gardsbonde, godbonde, haugebonde, haugbonde, haugbuen, rudkall, tomt, tuft, tuftekall etc. He is sometimes thought of as the first farmer on the farm, the one who built the farm and according to old folklore still lives there by spirit, or he may also be the patron spirit of the deceased forefather of the farm. He brought prosperity and well-being if he was treated well and given the offerings he should have according to the traditions.
When it is told that the wight offerings were set beside a tree it might look like a sacrifice to the huldrefolk or other nature wights, but when it turns out that the tree is a farm tree or grave tree, it is most likely used as a sacrificial site for gardvorden and later for the other farm wights. (there has been many such trees*). The custom of offering or putting out out food and drinks has been so widely and so deeply rooted in the population that it still exists, albeit to a significantly lesser extent, although nearly 1000 years after the change of religion.

(* Own description on Farm tree will come)

Gardvorden by/ av J. Th. Lundbye


Nissen/ Goblin, Gnome:
Det synes klart at det er så mange likhetstrekk mellom nissen og den den norrøne gardvorden at man kan si at nissen i nyere folketro tok over for den eldre gardvorden. Nissene er som gardvorden alltid hankjønn.

Nissen by Theodor Kittelsen

Gårdsnissen er en type nisse som man trodde bodde på de fleste gårder og småbruk og han skiller seg fra fjøsnissen ved å bo i alle bygningene på gården og ikke bare i fjøset, men betegnelsene gårdsnisse og fjøsnisse blir uansett brukt om hverandre.
____________

 The similarities between nissen and the gardvord are so many that one can say that the nisse in modern folklore replaced the older gardvord. Similar to the the gardvord, nissene are also always male. The farm-nisse is a type of nisse believed to live on most farms and smallholdings, and he differs from the barn-nisse by living in all the buildings on the farm and not just in the barn, but the terms for them are anyway used interchangeably.

(C) Hel PhotoArt

Nissene ble ofte observert i grålysningen, eller skumringen, eventuelt om natten. Mang en bonde har sett gårdsnissen krysse tunet mens han satt på utedoen i den lyse sommernatten. Nissen ble ofte beskrevet som en liten mann, fra noen centimeter høy til størrelsen av en katt, og ikke større enn et hestehode. Nissen har bare fire fingre, tommelen mangler. Han har ofte langt skjegg og grå klær, gjerne nikkers, og med rød topplue slik de fleste bønder gikk kledt i gamle dagerer. Lua til nissen var grå innvendig, og hvis han vrengte den, så det grå kom ut ble han usynlig. Man tok hensyn til dem i dagliglivet på gården, og tilsynelatende uforklarlige fenomener ble ofte forklart med at nissen hadde vært på ferde. Dersom man behandlet nissen på en god måte kunne han bidra slik at gårdsdriften gikk godt, f.eks. ved å berolige dyrene dersom de ble urolige om natten, og passe på at det ikke skjedde noe galt på gården, f.eks. at ingen dyr rømte, eller at det ble brann. Nissen ble regnet som viktig i driften av gården, men han kunne også være lunefull og uberegnlig og bli rasende sinna der han ikke ble behandlet bra. Således var det for eksempel flere steder skikk ikke bare å sette ut grøt til nissen julenatta, men også å la restene av julematen stå framme på bordet natta over for at nissen skulle forsyne seg.

Det er fortalt at en tjenestejente på gården en gang skal ha lagt smørøyet i bunn av trauet og grøten oppå. Nissen, som forventet smørøye i grøten ble virkelig sinna, så han slo i hjel den beste melkekua på gården. Da nissen hadde spist grøten, og funnet smøret, angret han, og så gikk han og hentet den beste melkekua på nabogården.

Fortellinger, julekort og annet fra slutten av 1800-tallet har vært med på å spre forestillingen om nissen i Norge og har i nyere tid (dessverre) knyttet figuren til jul.

I tillegg til fjøsnissen og gardsnissen fantes skipsnissen, kyrkjenissen og flere.
___________

Nissen were often observed at dusk or dawn, or sometimes at night. Many farmers have seen nissen crossing the yard while he was sitting on the outdoor toilet in the bright summer night. Nissen was often described as a small man, from a few inches high to the size of a cat, or “not larger than the head of a horse”. He has only four fingers, his thumb is missing and he often has a long beard and gray clothes, usually knickerbockers, and a red cap, like most farmers were dressed in the old days. The cap was gray inside, and if he tore it so the gray came out, he could be invisible. Nissen was accounted for in daily life on the farm, and seemingly inexplicable phenomena were often explained with his presence. If he was treated well he contributed to the work on the farm, for example by soothing the animals if they became uneasy or restless during the night, and he made sure that no accidents happened on the farm, that animals didn’t escape or that there was a fire etc. Nissen was considered important in the operation of the farm, but he could also be moody and unpredictable and become furious because he was not treated well. Thus, it was common practice several places, not only to put out porridge for nissen at christmas night, but also to leave the leftovers from the christmas food at the table the night over, so that nissene would help themselves and enjoy the food while the farm people were sleeping.
It is told that a girl once put the butter in the bottom of the trough, and the porridge on top. Nissen who expected melted butter on his porridge became really angry, and so he killed the best dairy cow on the farm. But when he had eaten the porridge and found the butter, he regretted, and then he went and fetched the best dairy cow from the neighboring farm.
Stories, christmas cards and more from the end of the 1800s have been part of spreading the idea of nissen in norway, and has in recent times (unfortunately) associated this figure with christmas.
In addition to barn-nisse and farm-nisse, existed ship-nisse, church-nisse and more.


Gliretroll
Gumma
Ilduhyret
Klabautermann
Kråkjerring
(Tussefolk/ Underjordiske)
Årevetter
 



VANNVETTER/ WATER WIGHTS

FERSKVANNSVETTER/ FRESHWATER WIGHTS:

Av ferskvannsvettene er det bare nøkken som er representert i den norrøne litteraturen og der opptrer den bare i hesteform.
__________

Of the freshwater wights only Nøkken is represented in Norse literature, and there he is described as wearing the shape of a horse.


NØKKEN

Nøkken er en skremmende, mannlig vette som lever i elver, tjern, små vann og innsjøer i innlandet. Han er kjent fra skandinavisk folklore siden norrøn tid, spesielt i myter, eventyr og folkeviser.

Nøkken- Theodor Kittelsen

I de islandske ættesagaene finnes det fortellinger om islandske landnåmsmenn som finner en eierløs, grå hest, spenner den for plogen og bruker den til arbeidshest. Dette er en ualminnelig sterk og dyktig arbeidshest. Men når den blir løst fra seletøyet, løper den rett ned i en elv eller en innsjø og forsvinner. Av dette forstår man at hesten egentlig var nøkken. Nøkken opptrer jo ofte i hesteskikkelse i folkesagnene også, da helst som en hvit hest. Men den har etter hvert blitt tillagt også andre skikkelser, deriblant menneskeskikkelse.
_____________

Nøkken is a dangerous creature from Norwegian folklore. He roams in tarns, small waters and lakes inland. The figure is known from Scandinavian folklore and poetry since Norse times, especially in myths, folk tales and folk songs.



(C) Hel PhotoArt

Ordet "nøkk" kommer fra norrønt og skal bety sjøhest. I sagnene lever han i tjern med vannliljer (også kalt Nøkkeroser) så det skal være lettere å lure mennesker nærme vannet, spesielt barn som har lyst til å plukke de vakre blomstene.
_____________

The word ''Nøkk'' comes from old Norse meaning seahorse. In the tales he lives in waters with water lilies so it would be easier to lure people closer, especially children who wanted to pick the lilies.



(C) Hel PhotoArt

Nøkken er en personifisering av farene ved vannet og kan dukke opp i forskjellige forkledninger. For kvinner viser han seg som en vakker, ung mann. Han kan også gjøre seg om til en vakker hvit hest med sorte øyne, og en man som tykk tåke og skinnet hans gløder hvitt. Nøkken kan også gjøre seg om til en gammel trebåt eller en trerot. Uansett er hans virkelige utseende grusom, han er dekket med sjøgress og øynene lyser gult. Han har en kjempestor munn med skarpe tenner og huden er som på et druknet menneske som har vært lenge under vann.
____________

Nøkken is the personification of the dangers by the water and can appear in different guises. For women he would turn into a handsome young man, another shape is that of a beautiful white horse with opal black eyes, the mane on the horse would almost be like thick fog and he would glow of a white shimmer. Nøkken could also transform into an old wood boat or an old tree stump. However, his real apparel is hideous, as he is covered with sea grass and his eyes are glowing yellow. He has a huge mouth with sharp teeth, and his skin is like that of a drowned man who has been long underwater.

(C) Hel PhotoArt

Det ble sagt at hvis man ble fanget av Nøkken skulle man rope navnet hans, så ville han forsvinne ned i vannet igjen. Nøkken er tradisjonelt forbundet med drukning, og varslet kommende drukningsulykker, selvmord, død og dårlig vær med et forferdelig klagende skrik. Disse skrikene er kalt Varskrik.
____________

It is said that if one is captured by Nøkken, one should say his name and he will disappear into the waters again. Nøkken was traditionally associated with drowning, and he alerts coming drowning accidents, suicide, death and bad weather with a nasty screaming or mournful groans. These cries are called varskrik.


NIXE/ NIXIE

(C) Hel PhotoArt

Den Skandinaviske Nøkken, og hans tyske motpart Nix, er hannkjønn. Den tyske Nixe eller Nixie er en kvinnelig elv- eller havfrue. De kan forføre menn og dra dem ned i dypene av elver, sjøer og hav. Men noen ganger kan de også varsle om fare.
____________

The Scandinavian Nøkken, and his German counterpart, the Nix are males. The German Nixe or Nixie is a female river mermaid. They can seduce men and pull them down in the depths of rivers, seas and oceans. But sometimes they can also warn about danger.


FOSSEGRIMEN

Fossegrimen er et overnaturlig vesen eller vette som ifølge norsk folketro holder til ved elver, fosser og møller. Han forlater aldri tilholdsstedet sitt og man mente at han var ung og vakker.
____________

Fossegrimen is a supernatural being or Vette which, according to Norwegian Folklore is located at rivers and waterfalls and mills in particular. 

(C) Hel PhotoArt

 He is known to be a highly skilled fiddle player who plays nature's powerful sound - the sound of the forest, the wind - all can be heard between trembling violin strings. He never leaves his waterfall. It is generally believed that Fossegrimen is young and handsome. Fossegrimen can teach people his fiddle skills, and he likes to receive meat as the price for this, stolen from the neighbor's storehouse, four Thursdays in a row. This must be done in utmost secrecy. Though you can always expect him to try with different tricks to pull you into the water, but if you survive the lesson you will become a great fiddler yourself. Many stories tell of travelers who tried to trick Fossegrimen with an inadequate piece of meat, resulting in just being taught how to tune his fiddle rather than play it.
_____________

Fossegrimen er kjent for å være en meget dyktig felespiller som spiller naturens mektige lyder - lyden av skog, vind - alt kan høres mellom skjelvende fiolinstrenger. Han kan være villig til å undervise hvis personen som ønsker å lære kommer med et saftig fenalårskinke, stjålet fra naboens stabbur, fire torsdager på rad. Dette må skje i ytterste hemmelighet. Man kan forvente seg at han vil prøve å lure deg ut i vannet, men hvis man overlever undervisningen vil man bli en stor felespiller selv. Det er fortellinger om folk som har prøvd å lure Fossegrimen med et dårlig stykke kjøtt, og som dermed bare har lært å stemme fela ikke å spille på den:
 
Fossegrimen sier:

Eg skal læra deg leikjen stille, men inkje på den slå,
fe du ga meg det bånåbeinet som inkje kjøt va` på.

< Fossegrimen- Theodor Kittelsen
Fossegrimen- Gustav Wentzel >


KVERNKNURR
Kvernknurr eller kvernknarr er navn på vesener fra norsk folketro som lever i bekkene ved kvernhus og vannmøller. Siden kvernene vanligvis lå i utmarka, langt fra folk, og siden en ofte drev på med malinga på seine høstkvelder og langt utover natta, lå forholdene godt til rette for at forestillingar om vetta skulle bli bekreftet. Duren fra kverna, og det at den kunne begynne å gå ujevnt, eller til og med stoppe, kunne få en til å tenke på levende vesner som grep inn i prosessen. (Endestavingen knurr har med den knurrende gangen av kvernsteinene å gjøre.)

(C) Hel PhotoArt

Kvernknurren har en stor kjeft og i «Kvernsagn» fra Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn står det at «gapet var så digert at underkjeften var ved dørstokken og overkjeften ved dørbjelken». Denne kjeften kan de bite fast i møllehjulet med slik kraft at hjulet og melkverna stanser. De kan også holde fast i kvernkallen for å hindre kverna i å dreie i tillegg til å skrike og bråke for å skremme vekk de som arbeider med kverna. I et sagn varmet en møller opp en gryte med tjære og bek. Da han konfronterte vesenet, kastet han gryta i kjeften på kvernknurren, og da forsvant den for aldri å komme tilbake.


SJØORM/ SEA SERPENT
Sjøormer er mytiske skapninger i form av gigantiske slanger og de lever i vann, i innsjøer eller havet. Både Nessie (Loch Ness monster) og Seljordormen er sjøormer, og fra tid til annen blir det rapporter om lange, slangelignende skapninger observert i havet eller i innsjøer.

(C) Hel PhotoArt

Midgardsormen kan omtales som en mytologisk forløper til forestillingen om de store slangene som ble tenkt å leve i havet. Sjøormen må ikke forveksles med Linnorm som beskrives som en stor mytisk orm som lever på land.
___________

The sea serpent is a fabel creature in the shape of a giant snake that lives in water. Both Nessie (the Loch Ness monster) and the Seljord Worm is sea serpents, and from time to time there are reports of long, snake-like creatures that have been observed in lakes or in the sea.
The Sea Serpent should not be confused with the fabel creature Linnorm which is described as a large land living worm.

Link til artikler om Sjøormer:

Brønntroll
Vannhest
Ågdråja


HAV- OG SJØVETTER/ OCEAN WIGHTS:

MARMÆLE
Det er store likheter i tradisjonen om havmann og Marmæle, men sistnevnte er et eldre begrep enn havmann. Marmælen er allerede nevnt i "landnåmabok" og forhistoriske sagaer.

(Unknown)

En av forestillingene om Marmælen er at han kan se inn i fremtiden, avsløre skjulte ting og utføre spådommer. Det finnes historier om fiskere som skal ha fått Marmælen på kroken. Det er påstått at han er naken og fryser når han kommer ombord i båten, men hvis fiskerne er snill med ham og gir ham klær eller en hanske å gjemme seg i, og så slipper ham i havet igjen, vil de senere motta hjelp og varsler om fremtiden, dårlig vær eller om det kommer til å blåse opp en storm på havet. Marmælen kunne hevne seg hvis han ikke ble behandlet pent.
____________

There are great similarities in the traditions of Merman and Marmæle, but Marmæle is an older term. Marmælen is already mentioned in "landnåmabok" and prehistoric sagas. One of the notions of Marmælen is that he can see into the future, reveal hidden things and perform predictions. There are stories of fishermen who got Marmælen on the hook. It is said that he is naked and freezes when he gets in the boat, but if the fishermen are nice with him, and give him clothes (or a glove to hide in), and release him into the sea again, they will later receive help and warnings about the future, bad weather or storms at sea. Marmælen could take revenge if he was not treated nice.


MARGYGRA
Margygra er den norrøne utgaven av havfrua. Men i norrøn tid er hun et farlig utyske med hesteører, hoggtenner og lange klør og med et heslig stygt ansikt i tillegg til at hun har fiskebakkropp. Hun er en farlig og agressiv skapning.

(C) Hel PhotoArt

Med tiden ble den norrøne margygra forvandlet til den vakre havfrua i folkesagnene. Dette skyldes antagelig påvirkning fra middelhavslandene der tradisjonen om den antikke mytologis sirener enda levde. Havfrua blir dermed til en vakker og forførende skapning som synger, enten for å lokke fiskere og sjøfarende til seg eller for å gi dem beskjed om noe.
___________

Margygra is the Norse version of the mermaid. But in Norse times, she was a dangerous monster with horse ears, fangs and long claws and with a hideous ugly face in addition to the fishtail. She is a dangerous and aggressive creature.
With time, the Norse margygra transformed into the beautiful mermaid in the folk legends. This is probably due to the influence of Mediterranean countries and the tradition of the sirens in ancient mythologies. The mermaid becomes a beautiful and seductive creature who sings, either to lure fishermen and mariners to them or to warn them.


HAVMANN OG HAVFRUE/ MERMAN AND MERMAID

(c) Hel PhotoArt

En havfrue er en fabelskapning som lever i vann og har en kvinnes overkropp men fiskehale, skjønt det er noen variasjoner i hvordan hun er beskrevet. Den mannlige versjonen av denne skapningen, som omtales langt sjeldnere, kalles havmann.
____________

A Mermaid is a fable creature that live in water and having a woman's upper body and fishtail, though there are some variations in how she is described. The male version of this creature, which is discussed far less frequently, called Merman.



HAFGUFA
Hafgufa, havguva, havgumsen, havstramben eller lyngbakr er et et kjempestort sjøuhyre som er omtalt i norrøn litteratur, nærmere bestemt i en heiti i Den yngre Edda (Snorre-Edda), i Orvar-Odds saga og i Kongespeilet fra omkring 1250. Kongespeilet skildrer et havmonster eller en gigantisk fisk så stort som ei øy. Dyret blir sjelden sett, og teksten spekulerer på om det kanskje bare finnes ett eller to dyr i hele verden.

(C) Hel PhotoArt

Ordet hafgufa er islandsk og betyr «havdamp». Det er ikke mange opptegnelser om en kjempefisk i nordiske farvann, og i folketradisjonen ser det ut til at den bare er kjent fra Atlanterhavskysten, først og fremst i Norge. Biskop Gunnerus i Trondheim mente for øvrig at den gamle hafgufa må være det samme som siden ble kalt sjøhorven eller, i Nordland, kraken. Dette havmonsteret blir grundig beskrevet av Erik Pontoppidan i ei bok om norsk natur fra 1752, der han særlig gjengir fortellinger fra norske fiskere.
____________

Hafgufa, havguva, havgumsen, havstramben or lyngbakr is a huge sea monster referred to in Norse literature, specifically in a heiti in the younger Edda, in Orvar-Odds saga and Kongespeilet from about 1250. Kongespeilet depicts a seamonster or a giant fish as big as an island. The animal is rarely seen, and the text speculates on the possibility of only one or two animals in the whole world.
The word hafgufa is Icelandic and means "sea steam". There are not many records of a giant fish in Nordic waters, and in the folk tradition, it seems that it is only known from the Atlantic coast, primarily in Norway. Bishop Gunnerus of Trondheim believed that the old hafgufa could be the same creature later called sjøhorven or, in Nordland, kraken. This sea monster are thoroughly described by Erik Pontoppidan in a book about Norwegian nature from 1752, where he
particularly renders tales of Norwegian fishermen.


KRAKE
Kraken blir også framstilt som et monster, men med et utseende som skiller seg fra Sjøormen. Den blir ofte beskrevet som enten en kjempeblekksprut eller hval.

(Unknown)

Link til artikkel om Kraken: Tror Kraken kan ha eksistert
Kraken is also beeing portrayed as a monster, but with a look that differs from the Sea Serpent. It is often described as either a giant squid or whale.


HOMRATUSTA

Homratusta er et lite kjent sjøvette. Vi kjenner berre et eksempel frå Austevoll:

"Homratustæ var eit vette. Ein mann som hadde vore i Rogaland og kjøpt korn ein gong i gamal tid, hadde set ei klo av ein homratust. Denne kloa var so stor at dei brukte henne til kornbyrda. Ho tok heile sju tunner. Dei hadde fått tak i henne slik:
Det var ein homratust som var i strid med ein havhest. Under striden sette humratusti kloa upp på land og klaup seg fast i eit tre. Sidan laut ho sleppa kloa, og ho vart liggjande att der."

Det var ein homratust som var i strid med ein havhest. Under striden sette humratusti kloa upp på land og klaup seg fast i eit tre. Sidan laut ho sleppa kloa, og ho vart liggjande att der. 


HAVHESTEN

Havhesten er eit godvette slik me møter han i segna frå Karmøy og i ei segn frå Austevoll der havhesten også er i kamp med eit anna sjøvette. 



OTHER WIGHTS/ ANDRE VETTER


HAMLØPERE:

FYLGJE
Synonymous words: follower, guardian, companion, one who follows/
Følgesvend, følge, ledsager, den som følger.
Old Norse/ Norrønt: Fylgja

(C) Hel PhotoArt

Fylgja er en ånd eller vette i dyreskikkelse som i følge norrøn mytologi følger hvert enkelt menneske, men denne forestillingen er antakelig en arv fra enda tidligere tid. Fylgja eksisterte i en parallell dimensjon og var en slags avspeiling av personens sinn og vesen, men samtidig var fylgjen var også personen selv og den kunne skilles ut og vise seg for andre, spesielt var det synske personer som kunne se andre menneskers fylgje. I drømme kunne fylgja forlate kroppen, som da lå uvirksom igjen, men en skade på fylgja ville også skade legemet. Det var derfor sterke tilknytningspunkter mellom fylgja og legemet. Hvilket dyr som fulgte en ble bestemt av personligheten. En som var krigersk eller opprørsk var det mest sannsynlig hadde et dyr som gjenspeilet nettopp det, eksempelvis en ulv eller bjørn. Var det en som derimot var rolig og tålmodig, kunne fylgjen være en hjort. Bruk av dyrenavn som en del av personnavn kan også være relatert til ideen om fylgjer.

Hos Indianerne kan man se den samme forestillingen i form av totemdyrene som følger og beskytter den enkelte person. Dette kan tyde på at fylgja er en meget gammel forestilling knyttet til menneskenes opprinnelige religion.

Andre følgeånder eller usynlige hjelpeånder er ham, varadyr, hamingja, norn, dís og vardøger.
___________

In Norse mythology the fylgje was a spirit or wight in animal shape who followed each person. Fylgja existed in a parallel dimension and was a reflection of the mind and being of the person, but at the same time it was also the person himself and could separate from the person for others to see. Especially psychics were able to see this follower. In sleep the fylgje could leave the body which then lay dormant left, but an injury to fylgja would also harm the person himself, so the connection between them were strong. Which animals to be one’s fylgje was determined by personality. A person who was belligerent or rebellious, was most likely to have an animal that reflected this, for example a wolf or bear. Someone on the other hand who was calm and patient, could be followed by a deer. The use of animal names as personal names might also be related to the notion of the fylgje.
The same concept can be seen with the Native Americans and their totem animals. This suggest that this is a very old notion which might be related to the natural and original religion of humans.
Other follower spirits or invisible helping spirits are ham, varadyr, hamingja, norn, dís and vardøger.


DISER

Diser var i nordisk mytologi en gruppe kvinnelige åndevesener. Navnet kommer mest sansynlig ra ordet diar, dvs guder eller konger av indoeuropeisk opprinnelse. Disene var i Sverige forbundet med tingforhandliner i Uppsala. I Norge og på Islang hadde de snarere rollen som familiens skyttsånd, men kunne også opptre ved et barns fødsel eller i krig.



HAMLØPERE
Det at mennesker kunne "fare i ham" er et svært vanlig motiv både i den realistiske norrøne litteraturen og i den mer fantastiske norrøne litteraturen. De norrøne gudene opptrer også som hamløpere i de norrøne mytene. Odin og Loke er spesielt mestere i dette.

(c) Hel PhotoArt

Det finnes i norrøn litteratur tre forskjellige tradisjoner om hamløpere. Noen steder er det fremstilt som at personer som er hamløpere ligger i dvale mens fylgjet hans farer i en eller annen dyreskikkelse av sted og utfører ærender for hamløperen. En annen tradisjon er den at personen rent konkret blir omskapt til et dyr når han "løper i ham. Den tredje typen tradisjon omkring hamløpere i norrøn litteratur fremstiller det å "løpe i ham" som at en person rent konkret tar på seg skinnet eller pelsen av et dyr.
__________

A common notion in the Norse litterature is that its possible for people to take the form of an animal, called "fare i ham".


HAMINGJE Hamingje, kvinnelig, lykkebringende verneånd i norrøn mytologi, oftest usynlig eller i dyreham. verneånd som følger et menneske og bestemmer dets skjebne, jf *fylgje. Hamingje, som gjeng i ham, "fylgje".

Hamingja har visse ting til felles med fylgja og har vært betraktet som et tillegg til individet, noe som individet hadde med seg og kunne disponere over. Her skiller det seg også fra fylgja, som alltid opptrer helt suverent, men kun ved farer og store begivenheter.

Hamingja har ingen ting med hugen å gjøre, hamingja tenker ikke, føler ikke. Av ordets sammensetning ligger det nær å slutte at det skriver seg fra gammel tid og har forbindelse med hám. Og den hám som hefter ved hamingja, viser seg å være ens lykke. I moderne islandsk betyr ordet "lykke" og brukes sammensatt med "ønske", rett og slett som "lykkønskning".

I sagatiden utba kongelige sendemenn seg kongelig hamingja for at reisen skulle lykkes. En slekt mente å kunne spare opp hamingja til etterkommernes beste. Det kan derfor ikke være riktig å oppfatte hamingja som sjel.

Hamingja er med på å bestemme en persons skjebne, men den er ikke nødvendig for livets beståen eller for det normale livs funksjoner. Den røper et svakt og kollektivt personbegrep og synes derfor å skrive seg fra steinaldertidens jakt- og fiskerfolk.

Den moderne "fiskelykke" kan man med stor rett kalle for "fiskehamingja".
 



VARDØGE
Et vardøger: også kalt vardøge, vardøgge, vardyger, vardygr, vardøgle, vardøiel, vardevil, vardyvle, føreferd og annet, beslektet med - vord, er i norsk folketro en varslende følgeånd som går foran personen som den er knyttet til, og høres eller viser seg like før personen selv kommer.

(c) Hel PhotoArt

Et vardøger oppfattes tradisjonelt som et fylgje, det vil si en god hjelpeånd, skytsengel eller vernende ledsager som alle mennesker har. Det kan være en usynlig vette eller spøkelsesaktig dobbeltgjenger som går i forveien for å varsle om en persons komme eller advare mot truende farer. I dag betegner et vardøger (eller en vardøg) ofte bare et forvarsel om en person som snart innfinner seg. Varselet arter seg særlig i form av lyder, men kan også være noe en ser. Vardøger kan på gammelnorsk ha hett varðifli. 
 _________

Vardøge is a Norwegian word for a ghost.


MARA
Mara (i østlandske dialekter også murua) blir oftest skildret som en kvinnelig vette, en kvelerdemon, som plager sovende folk og dyr ved å trykke på brystet deres, sitte eller ri på dem. Mara har gitt opphav til ordet mareritt om ubehagelige drømmer. Vern mot Mara var stål og Marekvist.
__________

Mara (also called Murua) is often described as a female wight (vette) or demon that rides on people's chests while they sleep, bringing bad dreams.
As in English, the name appears in the word for "nightmare" in the Nordic languages (The Swedish word "mardröm" meaning mara-dream. The Norwegian word "mareritt" and Danish "Mareridt" meaning Mare-ride. The Icelandic word "martröð" meaning mara-dreaming repeatedly). Protection against Mara was steel and Marekvist (Mare broom).

Marekvist/ Mare Broom (c) Hel PhotoArt

Troen på at Mara kunne ri menn mens de sov var utbredt allerede i norrøn tid, og er omtalt i Ynglingesagaen, men denne troen er nok betydelig eldre. En finner likevel ingenting av det senere erotiske aspektet ved mareritt i norrøn litteratur. I norrøn tid var Mara kun en ond og farlig skapning. Heller ikke finnes det antydninger om at mara var et vette for seg selv, uavhengig av mennesker, i den norrøne litteraturen.


I sagn og gammel folketro kan maren være en gjenganger etter en gammel jomfru, men skjebnen kan også være kastet på kvinnen ved trolldom eller det kan være resultatet av en spesiell fødsel. En treg og vanskelig fødsel kunne i gamle dager bli satt igang ved at den fødende krøp gjennom fosterhinnen av et føll, men da ville det barnet som ble født, bli en mare om det var en jente, eller en varulv om det var en gutt. Mara kunne også filtre sammen manen på en hest eller hodehåret på mennesker når de sov. Slike marefletter eller marelokker skulle være umulige å gre ut. Det var også forestillinger om at det var nissen som lagde lokker på hestene. Disse ble kalt nisse- eller tussefletter.
Som for de fleste overnaturlige vesener, har det vært liknende figurer og forestillinger også i andre kulturer, for eksempel romernes mannlige marerittdemon incubus og kvinnedjevelen succubus. 
__________ 

Mara is mentioned as early as in the Norse Ynglinga Saga from the 13th century, but the belief itself is likely to be considerably older. One finds nothing of the later erotic subject about Mara in Norse literature. In Norse times she was just an evil and dangerous creature.
In legends and folklore the Mare can be a ghost after an old maid, but the fate can also have been thrown at a living woman by witchcraft, or it may be the result of a special birth. In the old days a slow and difficult birth could be initiated by the mother crawling through the fetal membrane of a foal, the child who was then born would be a Mara if it was a girl or a Werewolf if it was a boy. The Mare could also braid the mane on the horse or people’s hair when they slept. Such Marefletter eller Marelokker (Mare braids or Mare locks) was impossible to comb out. There was also a notion that Nissen made the braids on the horses. These were called Nisse- or Tussefletter (Goblin braids).
As for most supernatural beings, there have been similar creatures in other cultures, such as the male nightmare demon incubus, and the female counterpart succubus. One of the earliest mentions of an incubus comes from Mesopotamia. According to Zohar and the Alphabet of Ben Sira, Lilith was Adam's first wife who later became a succubus.




DEATH WIGHTS/ DØDSVETTER:

Bysen

I norrøn litteratur, både den realistiske og den fantastiske, er dødninger og gjengangere ofte nevnt. De er nesten alltid uhyggelige, farlige og aggressive ovenfor de levende. Troen var at en vond og farlig person fortsatte å være vond og farlig etter døden. 


DRAUGR
En Draugr (norrønt) er et gjenferd, også kalt gjenganger, i norrøn mytologi. For å stoppe gjengangeriet måtte de døde bli "drept" igjen. Enten ved å slå en påle ned i graven gjennom kroppen, eller kutte hodet av liket. Det hendte også at kroppen ble gravd opp og brent, og deretter asken ble spredt på havet, eller så ble graven rett og slett flyttet til et annet tryggere sted.

(C) Hel PhotoArt

I nyere folklore er Draugen ofte sett på som gjenferdet etter fiskere som har druknet på havet.
_________

A Draugr (old norse) also known as a gjenganger -one who walks after death- is a ghost in Norse mythology. The Sagas tell that to stop the haunting the draugr had to be “killed” again. Either by turning a pole into the grave through the body, or cut the head of the corpse. It also happened that the body was dug up and burned, and then the ashes was scattered at sea, or the grave was simply moved to another safer place.
In more recent folklore, the draugr is often identified with the ghosts of fishermen drowned at sea.


SJØDRAUGEN

The Sea Ghost/ Draugen- Theodor Kittelsen

Draugen er et overnaturlig vesen som finnes i sagn langs kysten av Norge. I gamle dager mente fiskerne at Draugen seilte i en båt med revnet seil og at han var et varsel om død for dem som så ham. Det ble antatt at Draugen var gjenferd av en død fisker som hadde blitt drivende på sjøen, og som ikke var begravd i kristen jord.
_________

Draugen is a supernatural being found in legends along the coast of Norway. In the old days the fishermen believed that draugen sailed in a boat with sails ripped and that he was a warning of death to those who saw him. It was believed that draugen were a very tangible ghost of a dead fisherman who had been drifting at sea, and that was not buried in christian soil.


DEILDEGAST
Deildegast er et gjenferd av en person som, når han levde, har flyttet grunnsteiner eller grensemerker (deilder) mellom gårder for å utvide sin egen eller familiens eiendom på naboens bekostning.

(C) Hel PhotoArt

En eiendomsgrense kunne bestå av flere slike merkesteiner som til sammen utgjorde en lengre grenselinje. Det å flytte grensemerker var sett på som eit stort lovbrudd, og ofte var det øvrighetspersoner som lensmenn og dommere som ble tatt i denne typen lovbrudd. Siden det var vanskelig å få dømt slike personer tenkte folk at straffen kom etter døden, og at han da måtte prøve å flytte steinene tilbake på rett sted. Oppgaven er umulig, og gjenferdet uttrykker sin frustrasjon ved skrik og stønn. Hvis et levende menneske flytter grunnsteinen tilbake på plass, får Deildegasten fred og hjemsøkningen opphører.

Deildegasten er nevnt blant annet i middelalderballaden Draumkvedet, vers 40:

Kjem eg meg åt monno dei,
dei bar på gloande jord:
gud nå’e dei fatige såline
som flutte deilder i skog!
____________

The deildegast is a ghost of a person who in life moved ground stones (deilder) to expand his own or his family property on the neighbor's expense. The property boundaries could consist of several ground stones which together formed a border. To move the ground stones was regarded as a huge crime, and often it was magistrates who were guilty of these crimes. Since it was difficult to get these people judged in this life, people thought that they were punished after death instead, and he then had to try to move the stones back in the right place. The task is impossible, and the ghost expresses his frustration by screaming and groaning. If a living human being moves the ground stone back in place, deildegasten gets peace and the haunting ceases.
Deildegasten is mentioned in the medieval ballad Draumkvedet, vers 40.



Døden
Gast
Gjenferd
Gravsoen
Helhest
Kirkehest
Kirkelam
Knirkevognen
Natteravnen
Pestkjerringa/ Hellen
Pipledraugen


UTBURD
En utburd er et gjenferd av et barn som har vært satt ut for å dø, uten å være døpt. Sagn om utburder fortalte ofte at de gjorde sitt nærvær kjent ved å rope. De har derfor også ofte blitt kalt roper (ropar). Det var vanligst å møte utburder i skumringa og om natten, og de kunne henge seg på ryggen til folk som passerte stedet hvor de var gravlagt. Når utburden viste seg kunne den ta mange former, fra å være så store som hus til å forvandle seg til groteske dyr. Tradisjonen forteller at utburden ikke kan komme inn i himmelen fordi den er udøpt, derfor kan man gi den fred ved å gi den et navn. Den tradisjonelle formelen er vanligvis leveres som følger:

Eg døyper deg på von- anten Kari eller Jon.
_________

An Utburd is a ghost of a child who's been put out to die without being baptized. Legends of Utburds told that they made their presence known by crying or shouting. It was most common to meet a utburd at dusk and at night. It is also told that they could hang themselves on the backs of people who passed the place where they were buried. When Utburden showed itself, it could take many forms, they could be as huge as houses, or transform into grotesque beasts. The tradition tells that Utburden can not enter heaven because it is unbaptized. Therefore, one can provide it peace by giving it a name. The traditional formula is usually delivered as follows:
I baptize you either Kari or Jon.

(C) Hel PhotoArt

Bakgrunnen for historiene om utburden er som oftest ei ung og ugift jente som ble gravid utenom ekteskap og fikk barnet sitt i hemmelighet, og så satte det ut i skogen for å dø. Slike lovbrudd ble straffet med døden, men på 16-17- og 1800 tallet var likevel spedbarnsdrap blant de vanligste lovbruddene. Dette var nok fordi det å føde barn utenom ekteskap var en stor skam i det gamle bonde- og fiskersamfunnet, det var til og med stemplet som kriminelt og ble straffet med bøter, gapestokk, pisking eller fengsel i tilegg til kirkens bannlysning og utestengelse fra menigheten og lokalsamfunnet. Også utburden var ute etter å hevne seg på moren ved å hviske navnet hennes når folk gikk forbi, eller avsløre hvem hun var på annen måte.
_________ 

The background for the stories of utburden is usually a young, unmarried girl who got pregnant outside marriage and had her child in secrecy, and then put it into the woods to die. Such crimes were punished with death, but at the 16-17 - and 1800's infant homicide were still among the most common offenses. This was probably because it was great shame to have children outside of marriage in the old farmer- and fisherman community, and it was also seen as criminal and was punished with fines, pillory, whipping or imprisonment in addition to exclusion from the church and the local community. The utburd wanted revenge on his mother by whispering her name when people walked by, or otherwise reveal who she was. These stories warned young girls about the consequences of having sex outside marriage.


JULEVETTER:

ÅSGÅRDSREIA, OSKOREIA 
Åsgårdsreia, Aasgaardsreiden, Asgaardsreien
Andre ord som blir brukt: joleskreia, jolereia, trettanreia og lussiferda eller også imberkulludn.

 Peter Nicolai Arbo

Oskoreia, ofte forstått og skrevet som Åsgårdsreia (Aasgaardsreiden) eller Asgaardsreien av 1800-tallets nasjonalromantikere, er i norsk folketro et nokså broket følge av urolige døde sjeler. De kommer ridende om natten og spesielt i tiden rundt jul.

Lussinatten (Lussi langnatt, Lussinotti, Lussenotti, Lussenatt) er natten mellom 12 og 13 desember og er fra gammelt av kjent som den lengste og mørkeste natten i året. Lussenatten var ifølge den eldre julianske kalenderen vintersolverv, og da den julianske kalenderen ble forlatt til fordel for den gregorianske, beholdt man luciafeiringen på 13. desember. Det gamle norske kvinnevettet Lussi var mor til de underjordiske. Opprinnelig var hun antakeligvis en lysgudinne som ble tilagt andre egenskaper da kristendommen inntok landet.

Da kristendommen kom til Norden, ble dagen 13 desember en merkedag på primstaven. Elementer fra katolsk tro blandet seg med urgamle tradisjoner, og Lussi ble til en ond heks, men hun ble også blandet med Lucifer. Dermed ble lussenatten en farlig natt hvor mørkets makter herjet og man måtte ta seg vel i akt. Slik oppsto tradisjonen om Lussi langnatt, om Åsgårdsreien som fòr over nattehimmelen, og tusser, troll og underjordiske som som rekte gård-imellom og kunne gjøre skade på både mennesker og dyr. De gamle kunne fortelle at menn og kvinner for gjennom luften på ildsprutende hester og rev mennesker og dyr, trær og stener med seg. De kalte toget Lussereidi. Flere steder holdt man seg innendørs Lussenatt av frykt for hva Lussi og hennes følge kunne finne på når de kom ved nattetider. Sagnene forteller at det kunne gå på helsen løs dersom en kom ut for reia. Hugen eller sjelen til den sovende kunne bli revet med og ført langt avsted. Denne natten måtte man brenne lys natten gjennom og minst én i huset måtte våke for å holde vettene unna. Man tegnet eller hengte opp kors over dørene for at troll og hekser skulle holde seg borte, og det gjaldt å stelle pent med fjøsnissen så han passet på dyra i stall og fjøs.
_____________

Oskoreia is in Norwegian folklore a rather motley comapny of restless dead souls. They ride in the sky at night and especially around the time of yule.
Lussi Night was according to the old Julian calendar, the Norse winter solstice, and when the Julian calendar was abandoned in favor of the Gregorian, the Lussi Night was continued celebrated the 13th December, even though winter solstice now occurred on 21th December. The old Norwegian female wight Lussi was regarded as the frightening mother of the nature spirits. Originally she was probably a godess of light who were attributed with other features when Christianity suppressed the old religion.
When Christianity came to Scandinavia, the 13 december became a day on the runic calendar. Elements of Catholicism blended with ancient traditions, and so Lussi became an evil witch, she was also mixed with Lucifer. Lussi Night became a dangerous night where the forces of darkness ravaged and people had to be really careful and take the right precautions. This is how the tradition about the long Night of Lussi arose, of Lussereidi or Oskoreia that flew in the night sky, and gnomes, trolls and other wights that roamed between the farms and could harm both animals and people. Old people told how men and women flew through the air on fire-breathing horses and tear with them people, animals, rocks and trees. Several places people kept indoors on this night in fear of Lussi and her fearsome companions and legends told about the dangers of encountering them. The mind or soul of a sleeping person could get ripped and taken far away. This night candles was burned throughout the night and at least one person in the household had to stay awake to keep the wights away. Crosses were drawn or hung up over the doors to keep trolls and witches out, and it was important to take good care of the barn nisse (gnome) as he watched over the animals in the stables and barns.

(C) Hel PhotoArt

Utover middelalderen ble lussetradisjonen blandet med Lucialegenden. Navnet Lucia stammer fra det latinske ordet Lux, som betyr lys, og lys ble brukt i feiringen. Den mørkeste og lengste natten ble omformet til en lysfest knyttet opp mot legenden om den unge kvinnen Lucia som led martyrdøden på Sicilia.

Det er ulike beskrivelser på fenomenet Oskoreia. Ivar Aasen mener ordet oskoreia er avledet av adjektivet «ofsleg = den skræmelege Færda», mens siste ledd reida kommer av norrønt; «ridende Følge». Andreas Faye bruker i Norske Folke-Sagn (1833) uttrykket Aasgaardsreien. Dette er bl.a. grunnlaget for teorien om at navnet kommer av "ás godreid" som skulle bety ”ásgudfølgjet”, dvs et følge av norrøne guder.
____________

The name Lucia comes from the Latin word lux, which means light, and light was used in the celebration. The darkest and longest night was transformed into a Festival of Light associated with the legend of the young woman Lucia who suffered martyrdom in Sicily.

There are various descriptions of the phenomenon Oskoreia. Ivar Aasen thought the word “oskoreia” was derived from the adjective "ofsleg” which means frightening, while the last paragraph “reida” comes from Old Norse, "riding companion". Andreas Faye in Norske Folkesagn (Norwegian Folk Legends 1833) uses the concept Aasgaardsreien. This designation include the basis for the theory that the name is derived from "ás godreid" that would mean a “traveling company of aesir”. 


Julevetter:
Jolekatt
Joleskjekelen
Jolesveiner
Julebukk/ Julegeit
Åsgårdsreia, Oskoreia
Ymrekjerring

Primstavvetter

Kornvetter:
Gudmund
Skurdharen

Hekse- og trollmannmedhjelpere:
Dragedokke
Trollkatt

Barneskremsler:
Bassen
Bekkjakusen
Bøkkje
Elvatrøllet
Kjellarkusen
Kveldvarten
Rassen
Skarkun
Skoddekjerringa
Svartepurka
Vassdrøven

Uplasserbare vetter:
Den evige Jøde/ Ahasversus
Draua
Hellige Olav
Hopperen
Kloren
Löfviska/ Steinånd
Melusina
Nattjegeren
Toretroll
Tufs


- Hel