TROLLA
I RÅSKOGEN
I
den rett gamle tida budde det tre troll i Råskogen.
"Eg
tykte eg høyrde ei ku raute", sa det eine trollet.
Ti
år etter sa det andre trollet: "Det kunne like godt vere ein
okse."
Etter
nye ti år sa det tredje trollet: "Skal det bli slik ein sjau
her i skogen, vil eg ikkje vere her lenger."
Og
så reiste trolla frå Råskogen. Kor dei fór hen er det visst ingen
som veit.
DEILDEGASTEN
Kulpar
er djupe holer i bekk eller vatn. I ein slik kulp hadde ein mann
kasta ein bytestein. Sidan blei han deildegast, og kulpen blei ganske
snart kalla gastekulpen, for folk høyrde han streva med å lyfte
steinen opp frå botnen. Når han hadde steinen eit stykke oppe, så
lo han; men når steinen sokk ned att, skreik han så det var fælt å
høyre.
Det
var ein stad dei aldri hadde fred for gasten, han gjekk og gaula
utetter kveldane og nettene. Ein kveld der kom det ein handelskar med
skreppa si til gards og skulle vere der om natta. Då det lei på
kvelden, tok gasten til å huje så fælsleg, og folka klaga seg for
handelskaren. Han meinte det var råd til å bli kvitt gasten, berre
dei gjekk til han og tala vel med han. Men mannen på garden meinte
det var rådlaust.
"Er
de redde for gasten?" sa handelskaren. "Det er ikkje noko å
vere redde for! Dersom ein går beint til gasten og legg steinen der
han peikar, så får ein fred for han."
"Men
ingen tør å gå til han og tale med han", meinte mannen.
"Eg
kan gå til han" sa handelskaren. Så gjekk han ut på tunet
mens gasten heldt på og skreik og gaula i heia plent som ei ugle.
Handelskaren gjekk ned dit ulinga kom frå, og mannen stod på tunet
og såg etter han og trudde karen var galen.
Men
ei stund etter kom handelskaren tilbake til garden og fortalde: "Då
eg kom bort til gasten, sa eg til han: "No skal du seie kor
steinen har lege før, så skal eg sette den opp der. Men så skal du
love meg at du aldri meir skal komme her!" Så sette eg opp
steinen på den staden gasten viste meg."
Sidan
var dei kvitt gasten der på garden.
FOSSEGRIMEN
Alle
som i gamle dagar vilde verta ovkarar til å låta på fela, måtte
få fossegrimen til å læra seg, for elles vart det ikkje stort av
det med spelet.
Det
var ein gong ein gnikar som vilde læra låta; men han timdest ikkje
lata til nokon kjøtlem åt fossegrimen. Han
vilde då gå burt åt fossen forutan. Men andre avrådde honom, av
di dei visste at grimen ikkje vilde læra nokon heilt upp utan
betaling. Han gjekk då stad og skoda yver alt kjøtet sitt; men
alle lemer syntest han var for store, og ingen tykte han at han
kunde vera forutan. Endeleg tok han då eit bein som kjøtet var vel
spikka av. Dette måtte då vera godt nok, meinte han. Han kasta
beinet i vatnet og venta ei lang æva, fyrr han såg nokon vassmann.
Til slutt kom han, men ikkje blid og kvik; grinen og gretten såg
han ut. Likevel tok han til å stilla fela si; men ingi speling vart
det av. Guten vart då sturen og sa: "Det var å låta eg vilde
læra." Men grimen svara:
Source/
Kilde: www.aasentunet.no
MØTER MED VETTER SOM ENDTE I RETTEN
I
1656 ble Karin Svensdotter, som jobbet som hushjelp, stilt for retten
ved Västra Härads ting i Sävsjö i Småland. Hun hevdet å ha fått
syv barn med en alv, og hun fortalte blant annet at hun hadde reist
sammen med ham inn i fjellet i Grönskulle hvor de hadde danset og
sunget med andre alver. Han ble beskrevet som en vakker mann i gylne
klær, og han kalte seg Alvekongen. Han hadde gitt henne smykker og
andre gaver. Syv ganger hadde hun født hans barn, og hver gang hadde
han kommet og tatt barna med seg. Karin Svenssons arbeidsgiver vitnet
om at flere ganger hadde sett Karin lete etter barna sine i skogen.
Myndighetene diskuterte lenge hvordan denne saken skulle håndteres.
Göta lagmannsrett bestemte tilslutt at Satan, forkledt som en alv,
hadde gjort Karin sinnsyk. Hennes menighet ble
beordret til å be for henne og hun fikk en sølvkors av slektninger
som beskyttelse. Etter dette ble det rapportert at alvemannen ikke
kom tilbake til henne mer.
Tilfellet
med Karin Svensdotter var meget spesiell og hvordan denne saken
skulle behandles skapte stor debatt hos myndighetene. I det 17.
århundre var eksistensen av mytiske skapninger i naturen anerkjent
av kirken, som betraktet samkvem med dem som grov kriminalitet. Selv
om det var ingen spesifikke lover mot seksuell omgang med naturånder
behandlet myndighetene vanligvis slike saker etter sodomi loven,
siden de mytiske skapningene ble ansett som ikke-menneskelige
vesener. Ifølge teologer, var slike vesener former som djevelen og
hans demoner antok for å forføre mennesker. Dødsdommer fra lokale
domstoler var vanlig i slike saker, men normalt sett ble disse
dødsdommene opphevet av høyere domstoler.
I 1640 ble Peder Jonsson dømt til døden anklaget for å ha hatt samleie med et sjörå. I hans tilfelle ble dommen ikke trukket tilbake og henrettelsen ble fullført. Denne saken er dokumentert.
I 1658 ble en mannlig tyv dømt til døden etter å ha tilstått for retten at han hadde overlevd tiden på flukt i villmarken med hjelp fra skogsrået, hun var svært sjalu og ville ha ham for seg selv.
I 1685 ble Mats Larsson anklaget for å ha hatt seksuell omgang med et bergsrå etter at hans kone Britta hadde anmeldt ham til myndighetene.
I 1691 fikk
Sven Andersson en dødsdom siden han etter en fysisk undersøkelse
tilsto å ha hatt seksuell omgang med et bergsrå.
29. september 1759 avla den 22 år gamle gårdsgutten Jacob Jacobsson i Ramsberg vitnesbyrd om at han en dag hadde besøkt alvenes verden. Etter en dag med fiske, hadde han plutselig sett en vei som ikke har vært der før, og da han fulgte den endte han opp ved et bord med "småfolket" og en vakker jomfru i naturlig størrelse, som hadde tilbudt ham mat og drikke. Han hadde nektet å motta noe og ba Gud om å bringe ham hjem, og småfolket hadde dermed kastet ham ut i sinne. Dette hadde skjedd den 16. september, og da han kom hjem, fikk han vite at fire dager var gått. Pastoren hadde i denne saken slått fast at Jacobsson var troende, men "dum".
Source:
wikipedia
