Religion, Kultur og Folketro

ANIMISME

Animisme er et begrep som brukes om religioner eller en verdensforståelse der omgivelsene oppfattes som besjelet med ånder. Åndene kan være usynlige naturånder, dyre- og fugleånder eller forfedreånder, eller de kan ha bolig i synlige elementer som dyr, planter, trær, stein, fjell og gjenstander eller steder som et område i en skog. Det overnaturlige er sterkere enn mennesker og en høyere makt fyller alt. Troen på at det er en overnaturlig kraft som ligger bak alle fenomener, at alt i naturen har sjel har antakelig eksistert så lenge mennesket har vært på jorden. Det kan se ut til at steinaldersamfunn hadde kompliserte trossystemer hvor både gode og farlige ånder ble behandlet med ofringer av ulik slag. Trær, stein, og andre naturlige trekk har åndelige betydning og naturlige elementer som vind, ild og vann har også sannsyligvis hatt betydningsfull posisjon i trossystemet. Før utbredelsen av dagens verdensreligioner forekom animisme sannsynligvis hos alle folkeslag, og det er rester av denne naturlige og opprinnelige troen vi kan finne igjen i noen av de gamle mytene om naturkreftene og de overnaturlige vesenene i naturen. 

Ordet kommer fra det latinske ordet anima, som betyr sjel eller pust.


FORFEDREKULT

En forfedrekult er en rituelt regulert kultus der levende enten ærer eller tilber en eller flere døde forfedre. Det dreier seg som regel om direkte forfedre, men kan i noen tilfeller dreie seg om en gruppes fortidige sentrale lederskikkelse(r), også om de ikke alle sammen nedstammer fra vedkommende. Forfedrekulter er nesten alltid knyttet til offerriter, for eksempel drikke-, spise, brann- eller bekledningsoffer. Alt ettersom tidsepoke og kulturell kontekst varierer de mer eller mindre regelbundet gjennomførte kulthandlinger.

Målet for forfedrekulten er i regelen å sikre forfedrenes fortsatte velvære og deres velvilje overfor de levende, og noen ganger også om å be dem om særskilt gunst. I noen kulturer har man ment at forfedrene ikke bare kunne forutsi fremtiden, men også i vesentlig grad påvirke den.

SJAMANISME 

Sjamanisme er en betegnelse som ofte blir brukt om kultformer der en sjaman står i en sentral posisjon som mellommann mellom menneskegruppe og åndeverden. Sjamanisme blir ofte brukt som fellesbetegnelse på religioner i Sibir og om nordamerikanske paralleller, og populært oppfattes sjamanisme ofte som en egen religion. Dette er ikke riktig. Sjamanen er primært en type religiøs leder og sjamanisme forekommer i mange religioner.

FRA NORRØN MYTOLOGI TIL FOLKESAGN OG FOLKETRO

Norrøn mytologi er den gudelæren som var utbredt blant folkene som levde i Norge, Sverige, Danmark, Island og Færøyene i førkristen tid. Den Norrøne mytologien kan delvis karakteriseres som en allmenn germansk mytologi, ettersom den gamle gudetroen hos de nordiske folk og øvrige germanske folk var vesentlig den samme. Både kultusen, navnene på gudene og fortellingene om dem kunne imidlertid variere mellom de ulike germanske stammene, både i tid og rom.

Fra ca. 600- 700 e.kr. og utover ble den Norrøne mytologi utviklet gjennom kvad og sagaer til den endelig ble skrevet ned i begynnelsen av 1200 tallet av blant annet Snorre Sturlason på Island. Deler av den norrøne mytologien besto langt inn i kristen tid, men i siste del av 1300 tallet begynte den å gå i oppløsning for alvor. En av grunnene til dette var Svartedauen som nådde Norge i 1349 og lot landet stå nesten ribbet tilbake. Kanskje så mye som 2/3 av befolkningen døde under denne byllepesten. Bygder og gårder var blitt avfolket og de gamle tradisjoner og overleveringer døde ut. Ut over på 1400 og 1500 tallet sluttet det gammelnorske språket å eksistere som skriftspråk og ble erstattet av dansk. En viktig del av folkediktningen i denne perioden ble ikke skrevet ned før senere, så i denne perioden overlevde diktningen på norsk dialekt fra munn til munn. Dermed vokser det frem en ny forestillingverden gjennom folkesagnene og folketroen. Folkesagnene bygger i stor grad på den verden som er fremstilt i den Norrøne mytologien, selv om mye også er forskjellig. I folkesagnene foregår handlingen vanligvis i menneskenes velkjente omgivelser, som på gården, på setra, i skogen eller ute på fjorden. Tonen er mer hverdagslig og mer fredelig enn i de Norrøne mytene.

Det Norrøne Språket:

Det felles skandinaviske språket urnordisk ble brukt i perioden ca 200 til 500. Omkring år 500 gikk urnordisk inn en periode med forenkling, den såkalte synkopetida, og fra rundt 700 kaller vi språket norrønt. Siden det oppstod visse dialektforskjeller i de nordiske landene er det vanlig å snakke om en vestnordisk dialekt i Norge (gammelnorsk), på Island (gammelislandsk) og Færøyene, og en østnordisk dialekt i Sverige og Danmark. Først på 1000-tallet var forskjellen så stor at man kanskje kan snakke om språk i stedet for dialekter. Norrønt språk hadde på grunn av vikingenes reiser og erobringer også sterk innvirkning på gammelengelsk på denne tida. Da mange av de skrivekyndige døde i Svartedauden i 1349 ble det norske skriftspråket svekket. I skriftene fra denne tida vises det at det blei mindre av den rike litteraturen fra de forrige århundrene.

Mellomnorsk er betegnelsen på et stadium av norsk språk som varte fra tida etter Svartedauden og fram til reformasjonen i 1536. Et svekka Norge åpnet for påvirkning fra først svensk og seinere dansk språk. I unionen med Danmark ble dansk skriftspråk stadig mer brukt i Norge. Også i taletmålet skjer det endringer, der grammatikken kraftig forenkles og deler av ordforrådet skiftes ut med tyske ord. Disse endringene skjedde parallelt i dansk, svensk og norsk og skapte avstand til færøysk og islandsk. Det antas at nynorsk gradvis tok over for mellomnorsk omkring reformasjonen. Norsk opphørte å eksistere som eget skriftspråk og ble erstattet av dansk. Fra da av levde det gamle språket kun som dialekter. Derimot har Islandsk endret seg lite fra det norrøne skriftspråket, og islendinger kan uten større problemer lese de gamle sagaene, så selv om islandsk uttale har endret seg mye er det et av de bedre bevarte språkene i Europa.

FOLKETRO

Folketroen finnes i alle samfunn over hele verden. Allerede de første innbyggerne i Norden hadde utviklede forestillinger om overnaturlige vesener, ved siden av magiske (eller religiøse) forestillinger (f.eks. om magiske sendinger og kraftoverføringer, trolldom med ord og bilder o.l.), uten at vi kan si hvordan denne tradisjonen har vært. Vi vet at forestillinger om underjordsfolk av mange slag har eksistert i Norden lenge før kristendommen ble innført. Det var heller ikke til hinder for mange i vårt land like opp til 1900-tallet å kombinere troen på huldrefolket med et fromt kristenliv. Forskjellen var ikke kvalitativ, men at huldrefolket hadde en funksjon i hverdagen i dette livet, mens kristendommen først og fremst siktet mot livet etter døden. Enda om kirken avviste troen på overnaturlige skapninger utenfor kristendommens trosverden og dømte den som overtro, finnes det få opplysninger om at vanlige folk oppfattet de to kosmologiene som motstridende; tvert imot har vi mange opplysninger om at de overnaturlige skapningene i folketroen ble forklart ut fra bibelsteder.

Elementer av Folketro er funnet i eventyrene, mytiske legender, sagaer, sanger og skikker. Man kan også danne seg et bilde av den tidligere tro i eldre litteratur og dokumenter, og ikke minst i protokoller fra trolldomsprosessene. 

Folketro er også nært knyttet folkelige kunnskapstradisjoner som er overført muntlig. Som oftest er kun bruddstykker av den folkelige tradisjonen bevart, slik at få eller ingen kjenner den egentlige bakgrunnen for oppfatningen. Mens folkeminnet tar sterkere farge av etnisk tilknytning og nasjonale særegenheter, sprer folketroen seg som esoterisk kunnskap, ofte forvansket, men likevel mer direkte over kulturgrensene. Disse to tingene henger sammen; esoterisk kunnskap, som også spres via avskrifttradisjoner, og manglende kulturhistorisk kontekst, noe som gjør at folketro ofte kan flettes rett inn i en annen kultur enn den opprinnelige.

Folketroen dreier seg om viktige ting i livet: om arbeidet på hav og land, særlig arbeid som det hefter seg usikkerhet eller risiko ved, om årsfestene (f.eks. jul og jonsok), om høytidene (f.eks. fødsel, dåp og giftermål) og om sykdom, død og livet etter døden. Ofte ser vi at det knytter seg særlig mye folketro til visse steder i lokalmiljøet, f.eks. kirke og kirkegård, korsveier o.l. Vanlig er det også at trær, steiner og fjell som i utseende avviker fra det normale, trekker til seg forestillinger eller er med på å utløse overnaturlige opplevelser.

Troen på mytiske skikkelser er en vanlig form for folketro. Historisk finner man at forskjellige folk og kultursfærer har sine egne skikkelser, men over tid har mange av disse blitt tatt opp på andre steder. Slik tro kan i mange tilfeller gi seg utslag i handlemåter eller frykt for å utføre visse handlinger. Det er for eksempel vanlig med ritualer for å blidgjøre slike vesener, som å advare før man heller vann på bakken slik at «småfolket» kan flytte seg, eller å sette ut grøt på låven. Skikkelser fra folketroen kan være både gode og onde. Det er vanlig at de gode skikkelsene sies å kunne bli rampete eller til og med farlige dersom man krenker dem, mye var avhengig av respekten som ble vist for deres nærvær og at de gamle regler og ritualer for et godt "samboerskap" ble fulgt. Da de overnaturlige kreftene var et farlig redskap i hendene på onde mennesker, måtte man være i stand til å stoppe trolldom med egnet motreaksjon.

Sagn og folketro regulerte både forholdet mellom mennesker og natur, og menneskene i mellom. Det var viktig å ikke høste mer av naturen enn det man trengte, ellers ble de underjordiske sinte og kunne hevne seg. På denne måten var de nesten tidligere tiders naturvernere.

ULIKE FORTELLERTRADISJONER 

Myter og Mytologi:

Enkelte myter er fortellinger som var ment å gi forklaring på hvordan verden og dens skapninger i den oppsto i sin nåværende form, om menneskets eksistens, livets oppbygning, mål og mening, samt de store kreftene, som blant annet lyset og mørket, det gode og det onde. En myte var som oftest en muntlig tradisjon, overlevert fra generasjon til generasjon. Som begrep har myte likevel flere betydninger. I religiøs sammenheng er myter fortellinger som skal avdekke en dypere eller høyere virkelighet. Akademisk bruk av begrepet setter ikke et skille om fortellingen er sann eller falsk.

Begrepet mytologi betegner studien av de mytiske forestillinger eller et folks samlede myter, eksempelvis norrøn mytologi. Samtidig er mytologi også en betegnelse på den vitenskap som utforsker og forklarer mytene. I religionsvitenskapen og antropologien betegner en myte en religiøs fortelling som forklarer noe om virkelighetens innrettning. I motsetning til et sagn eller en legende foregår en myte (liksom et eventyr) som regel utenfor tid og rom.

Legender:

Legende betegner opprinnelig en fortelling om hellige menn og kvinner. Disse legendene er oppbyggelige historier om religiøse hendelser, mirakler og martyrier. Selve ordet «legende» (legenda/legere) kommer fra latin og betyr det som bør leses. Mange legender har nok startet som muntlige fortellinger, men i middelalderen ble de fleste helgenenlegendene forfattet av munker med penn i hånd. Legende har også en utvidet betydning og betegner fantastiske og utrolige ikke-religiøse historier med legendeliknende preg.

På engelsk og en del andre språk blir ordet «legend» brukt om det vi kaller sagn, særlig om gamle sagn som har fått en fast litterær form. Eksempel på dette er sagnene om Kong Arthur og Gralsridderne eller om den sveitsiske Wilhelm Tell. Dette er ikke religiøse fortellinger.

Sagn:

Sagn (av det norrøne verbet segja, «å fortelle noe», altså «sagn» som i «utsagn») er en kort, ofte enepisodisk, muntlig fortelling nært knyttet til folketroen. Sagnene er gjenfortalt folkediktning.

Sagnet forteller om krefter mennesket ikke kan kontrollere, og som det bør passe seg for. Sagn skiller seg fra eventyr ved at fortellinger utgir seg for å være sanne. Det betyr ikke at fortelleren nødvendigvis tror på innholdet, men han må gå god for det i fortellersituasjonen. Mens eventyr ikke er knyttet til bestemte steder og dertil foregår i en ubestemmelig tid, forsterkes sagnenes virkelighetstilknytning ved at begivenhetene ofte oppgis å ha foregått på et navngitt sted med navngitte personer. På denne måten underbygges fortellingens troverdighet. Ikke desto mindre finner vi ofte samme fortelling knyttet til mange forskjellige steder. Dette kaller vi vandresagn i motsetning til lokalsagn som bare finnes på ett sted.

·        Naturmytiske sagn

·        Historiske sagn

·        Opphavssagn

·        Nåtidssagn/ moderene sagn

Norrøne Sagaer: 
Ordet Saga er beslektet med «å si», «sa». Det norrøne begrepet Saga kommer av «hva som er sagt», noe som har utviklet seg til å bety fortelling og historie, eller mer formelt som «episk prosatekst av en viss lengde». Saga som begrep referer vanligvis til den historiske epoke hvor de ble nedskrevet og med en handling fra den historiske epoken mellom landnåmet og til 1100 som kalles sagatiden, söguöld. Sagalitteratur er diktning og fortellende historie fra oldtidens Norden, spesielt Norge og Island, men også fra andre steder innenfor de norrøne områdene. Sagalitteraturen som i stor grad bygger på muntlig overleverte fortellinger, ble skriftfestet mellom 1120 og 1400-tallet. 


Eventyr:
Eventyr er fantasifulle fortellinger om mennesker, dyr og overnaturlige vesener. Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk som det var en gang, fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder. Flere eventyr har opphav i gamle myter med klangbunn i religion og psykologi. Eventyr som opprinnelig ble overlevert muntlig, har ukjent opphavsperson og kalles folkeeventyr, mens eventyr med kjent forfatter ofte kalles kunsteventyr.

Folkeeventyrene tilhører den eldste diktningen vi kjenner. Eventyrene ble til lenge før bøkenes tid. Vi kjenner ofte ikke til deres opprinnelse, men en del eventyr kan knyttes til den religiøse opplæringen i middelalderen og tidlig nytid. Eventyrene har ofte et pedagogisk poeng, eller ble fortalt for å formidle livsvisdom.

·        Folkeeventyr

·        Dyreeventyr

·        Egentlige eventyr eller undereventyr

·        Legendeeventyr

·        Novelleeventyr eller skjemteeventyr

·        Eventyr om mennesker som lurer de underjordiske

·        Formeleventyr eller regleeventyr

·        Kunsteventyr

Mytiske Legender og Vettesagn:

De fleste vettesagn omtaler Huldrefolket. Deres verden er på langt lik den menneskelige verden, med gårder, husdyr, setre, fiskebåter ved innsjøene og hav osv.

Kilder:
UiO: www.norgeshistorie.no
Wikipedia 
http://historienet.no/hulemalerier-ble-malt-av-steinalderkvinner 
Wikipedia: Paleolithic Age

Ørnulf Hodne
Svart katt over veien