Dyr i Mytologi og Folketro

KATTEN




http://historythings.com/vikings-and-their-cats/ 



GAUPEUNGER



GAUPE



(Langedrag Naturpark, Norge)

Gaupa, som er en type villkatt, har en fremtredende rolle i gresk, norrøn og nordamerikanske mytologi. Den er ansett som en unnvikende og mystisk skapning, kjent i noen indianertradisjoner som "en vokter av hemmeligheter". Den er også antatt å være begavet med overnaturlige syn, i stand til å se tvers igjennom gjenstander. Derfor symboliserer det ofte åpenbaring av skjulte sannheter og klarsyn.


ULV

(Bjørneparken i Flå)

Ulvene har en fremtredende plass i folklore og mytologi i forskjellige kulturer. I norrøn mytologi hører vi om ulvene Freke og Gere som ble matet av Odin ved Gudenes bord. Ulven Fenris beskrives som sønn av Loke. Hyrrokkin (egentlig Hyrhrokkin, «skrukket av ild») var en gyger (norrønt gýgr), kvinnelig jotne, som i henhold til Gylvaginning i Den yngre Edda av Snorre Sturlason ble tilkalt da gudene ikke greide å skyve ut Balders gravskip ut på vannet. Ingen, selv ikke Tor, hadde styrke til dette. Det ble da sendt bud til Jotunheimen etter Hyrrokkin. Hun kom ridende på en ulv som hun styrte med hoggormer som tømmer. Odin satte fire berserker til å holde ridedyret, men de greide knapt å holde styr på den. Hyrrokkin skjøv ut skipet med en dytt i forstavnen. Da slo det ut ild av lunnene og jorda skalv. Tor ble arg over å ha blitt ydmyket og kastet hammeren sin Mjølner mot henne. Den knaste på nær skallen hennes, men de andre gudene gikk imellom og bad om fred. Dypt i de nordlige fjellene i Jotunheimen ligger også hulen til jotunkvinnen og volva Hyndla. Hun holder ulver som er store nok til å ri som hester.

 I eldre folketro betydde det lykke å drømme om ulv, og ulv ble regnet for godt møte. Så ulven gjeteren før gjeteren så ulven, ville gjeteren bli «klumset» så han ikke kunne snakke. Men så gjeteren ulven først, kunne ikke ulven gjøre noen skade.

I religionshistorisk og mytologisk sammenheng blir ulven sett på dels som ond, farlig og destruktiv (f.eks. Fenrisulven), men også som god og omsorgsfull (ulvinnen som fostret Romulus og Remus, grunnleggerne av Roma). Sjamaner har ofte skytsånder i ulveskikkelse.



BJØRN
(Bjørneparken i Flå, Norge)

Finnene, sammen med de fleste Siberiske folkeslag, anser bjørnen som deres forfedres ånd. Dette er grunnen til at bjørnen (Karhu) var et sterkt respektert dyr, med flere eufemistsike navn (for eksempel Otso, Mesikämmen og Kontio). Bjørnen regnes som nasjonaldyret i Finland. Det finnes også bevis for tidlig tilbedelse av bjørnen i Kina og i Ainu kulturen også. Koreanerne identifiserer bjørnen som sin stamfar og den er et symbolsk dyr i deres mytologi.



ELG

(C) Hel PhotoArt

I Norge kalles elgen «skogens konge», noe som nok har sammenheng med at den er det største dyret i de norske skoger. Etter siste istid begynte elgen å vandre inn i Norden. At bestanden vokste raskt og hadde stor betydning som matkilde for datidens jegerfolk, er de mange helleristninger og funn av beinrester på boplasser tydelige bevis på.

Tidligere var det mange som mente at elgen hadde mystiske krefter. Flere steder trodde man at elgen tilhørte huldra, og av den grunn ble den kalt for huldreku. Det finnes mange gamle historier som handler om jegere som enten ble skremt av eller fikk hjelp av huldra under jakta. Også i Sverige trodde man at elgen hørte til de underjordiske, og her var elgen skogsråets (huldras) ridedyr. Slike dyr kunne man ikke få skutt. Sendte man likevel en kule etter en slik elg, kunne kulen komme tilbake og treffe jegeren.

Hvis man gikk tur i skog og mark og møtte en trollelg, kunne man lite gjøre. På trollelgen bet ingen kuler, og hvis en jeger skjøt flere skudd etter den, ville den bare bli større og større for så plutselig å forsvinne. Man trodde også at ulike deler av elgen hadde sterke krefter. Pelsen var veldig ettertraktet da den skulle være vannavstøtende og krigere kledd i elghuder skulle visstnok være usårbare. En egen rune, elgr, er også oppkalt etter elgen og skal ha beskyttende kraft. Fingerringer lagd av elgklover skulle hjelpe blant annet mot krampe og epilepsi.


(The Bear Park in Flå, Norway/ Bjørneparken i Flå, Norge)

Fra gammelt av trodde man at elgen tilhørte huldra, og av den grunn ble den kalt for huldreku. Huldrefolket ble flere steder kalt gråfolket, og man mente da at elgen hadde samme farge som de underjordiske. Det finnes mange gamle historier som handler om jegere som fikk hjelp til jaktlykken av huldra.




HEST

(c) Hel PhotoArt

I skandinavisk religion hadde hesten en viktig plass. Fra bronsealderen finner vi ofte fremstillinger av hesten sammen med soltegn, skip og orm, og den har derfor sikkert vært knyttet til fruktbarhetskult. I kulten ved blotene var hest vanlig som offerdyr, like ens ved gravlegging, da enten hele hesten eller hestehodet ble gravlagt sammen med den døde. I Gokstad- og Oseberg-haugene var det f.eks. henholdsvis 12 og 15 hester. I vikingtidens mytologi var hesten oftest knyttet til Frøy og Odin som red på Sleipne, med åtte ben. Hesten trakk også Sol og Måne. Kjent er bruken av hestehode i magisk handling. Egil Skallagrimsson reiste nidstang med hestehode og magiske runer mot Eirik Blodøks.

Mange forskere har hevdet at det var vanlig å spise hestekjøtt i hedensk tid. Dette er langt fra sikkert, og når den kristne kirken forbød nyting av hestekjøtt, er det rimelig å se dette på bakgrunn av hesten som hedensk offerdyr. I folketro innsamlet på 1800- og 1900-tallet varslet det ulykke, brann eller dødsfall å drømme om en hest. Ristet hesten seg med selen på, kunne man vente uvær eller dødsfall. Dødsfall spådde det også om en hest rullet seg utenfor husdøren. Å finne hestesko menes i mange land å bringe lykke. Hesteskoen kan da bli anbrakt over døren. Opp mot vår tid har deler eller produkter av hest vært brukt i folkemedisinen, f.eks. hestemelk mot kikhoste eller hesteurin eller hestetagl mot vorter.

Helhesten:
Helhesten er en hest med tre bein som er forbundet med Hel. Den er nevnt i folklore og er assosiert med død og sykdom.

'Pludselig forsvandt Månens spejlbillede nede i åens vand. Det blev skjult af en skygge ovre fra den modsatte bred. Jeg kiggede opad - og dér var det: Et stort, gråt og spøgelsesagtigt dyr! Det vendte sig langsomt og humpede hen mod broen. Kroppen var tynd og knoklet. For enden af den lange hals sad det nikkende hoved. Dyret havde kun tre ben - to forben og et enligt, slæbende bagben under den rådne halestump. Det var Helhesten!



GEIT


(Blåfarveverkets bondegård)

Heidrun (Heiðrún) er ei geit i norrøn mytologi. Hun beiter på taket av Valhall og forsyner einherjerne i Valhall med mjød. 



GRIS

(c) Hel PhotoArt
(Blåfarveverkets bondegård)
 
I Valhall kjemper heltene hver dag. Om kvelden får de servert mjød og kokt gris i den digre festsalen. Grisen heter Særimne, og den er ganske makeløs. Hver kveld blir den slaktet og spist, men neste morgen er den like hel igjen.

Guden Frøy eier Gyllenbuste, en fantastiske galte som kan løpe like godt til lands, til vanns og i luften! Den er raskere enn en hest. Det skinner slik av busten dens, at det aldri blir mørkt der den springer.

Gudinnen Frøya eier en råne som heter Hildisvin. Navnet betyr kampsvin og hun kjører med den når hun skal i strid. Selv bærer hun tilnavnet Syr, som betyr sugge (dvs purke).



HANE

(c) Hel PhotoArt
(Blåfarveverkets bondegård)

Tre haner varsler at Ragnarok står for døren og verdens ende er nær, en hos æsene, en hos jotnene og en hos Hel.

Tre haner galer inn undergangen
Bringer krig, mord og svik
Fra Niflheim kommer Fimbulvinter
Alt skal langsomt kveles av kulden



UGLER I NORDISK FOLKETRO

(c)Hel PhotoArt

I den kjente Chauvetgrotta i søndre Frankrike forteller vakre grottemalerier at vi mennesker hadde et forhold til ugler allerede for over 30 000 år siden, og trolig enda lenger. Grottas mange detaljrike og velbevarte tegninger viser blant annet hester, mammuter, neshorn, løver og til og med ei ugle. De er skikkelig gjort med farger fra blant annet kull og rød oker og regnes som verdens eldste grottemalerier. Dyrene på maleriene fremstår som vakre og ikke som farlige livsformer, noe som kan tyde på datidens menneskers forståelse og respekt for disse livsformene.

Under steinalderens megalittkultur som utspant seg mellom 4 700 og 3 000 år f. Kr., var ugler utformet som steinskulpturer på gravsteder. De ble betraktet som dødsfugler, en tolkning som skulle holde seg i mange århundrer. Unntaket var antikkens Hellas og Rom der kirkeugla var symbol på visdom, seier og lykke. Den lille, dagaktive arten ble den greske gudinnen Atenes følgesvenn. 
 
I nordisk folketro har uglenes låter vært velkjente dødsvarsler. Spesielt kattuglas kontaktlåter har ofte blitt forbundet med død og ulykke. Låten ble nemlig tolket som ”kle-i-vitt” som betyr at et lik snart skal svøpes, altså kles i hvitt laken eller hvit skjorte. En annen vanlig forekommende tolkning er at ugla roper ”nyfødt”, et tegn på at et barn snart skulle fødes. Andre steder ble den samme låten tolket som skyt, skyt. I både Danmark og Sverige trodde man at ei ropende ugle varslet regn. I andre deler av Norden trodde man at ugla roper "det er hvitt, det er hvitt", og at det var et forvarsel om bra vær med hvite skyer. Ei ugle som ropte ”uhuhuhu” var derimot et tegn på uvær.

Mennesker i store deler av Norden har også forsøkt å tolke de andre uglelåtene. Således trodde man at uglenes klassiske hoing betød bråk og trussel. Et rop som låter ”tivitt, tivitt”, var derimot et godt tegn. Man trodde til og med at de nattlige ropene var klageropene til ufrelste menneskesjeler. I sørvestre Finland trodde man at det var et tegn på kommende brann om ei ugle fløy mot gården. I svensk jaktkultur frarådet man å skyte ei ugle, for da skulle børsa miste evnen til å ta livet av noen. I Danmark ble barn advart mot å etterlikne uglerop, da ugla kunne komme og klore øynene ut av dem.

Hubroens dype stemme i kalde og månelyse vinternetter ga også grobunn for folks fantasi. ”Når hubroen, bergugla, skrek ”bær-ut” eller ”u-hu”, så var en feig, det vil si døden nær”. Skrek den ”dra ut” eller ”kast ut”, ble det pest, eller det varslet at et husdyr skulle dø. På Vestlandet og nordpå ble den gjerne kalt roperen eller draugen. Hubroen kunne også bjeffe som en hund, og det kan ha gitt opphav til troen på tussenes og huldrenes hunder, ”huldrebikkjene”.

I Telemark sa folk at hubroen hadde øyne som glødende ildkuler og en stemme som var så stygg at folk fikk gåsehud når de hørte ugleskrikene i mørket. I Numedal var hubroen sjelen til et udøpt barn som fredløst flakket fra sted til sted. Også folk på båter var redd for hubroen. Brudepar skulle helst ikke se ei ugle, det var nemlig et sikkert tegn på at det ville bli et uhyggelig ekteskap.

Disse tragiske og mørke middelalderfantasiene varierte fra sted til sted, men var like fullt spredd over store deler av Europa og Skandinavia. Menneskenes tanker var fundamentert i redsler og uvitenhet, noe som vi den dag i dag kan se når ulike kulturer eter neshornets finmalte horn eller tigerens ulike kroppsdeler, i troen på at det kan forbedre helsa eller livet, noe som fortsatt truer disse artene.

Hentet fra:


(c) Hel PhotoArt



PINNSVIN

(Bjørneparken i Flå, Norge)

Tidligere trodde folk at det brakte lykke hvis pinnsvin holdt til i nærheten av gården. Derfor var det viktig at dyret ble tatt godt vare på og gitt rikelig med mat og drikke. Man måtte for all del ikke skremme eller drepe pinnsvinet, for da ville man rammes av uhell.