KATTEN
Domestiseringen
av katt startet for ca. 10-12000 år siden da mennesket gikk fra å
være samler til å bosette seg og dyrke jorden. Katten ble sett på
som et skattet nyttedyr, som holdt gnagere borte fra korn- og
matlagre. I Egypt oppstod en rik kattekult, som varte i århundrer.
Katten var hellig og ble etter døden balsamert og ført til
spesielle gravplasser. Godt bevarte kattemumier finnes i museene
verden over. Tamkatter kom antakelig til Europa med etruskerne. Det
finnes kilder som mener at det var vikingene som brakte med seg
katten til Skandinavia allerede på 800-tallet, fra sine ferder til
Miklagard (omtrent dagens Tyrkia). Vikingene brukte katten som
handelsvare. Katteskinn kan anvendes til et slitesterkt, om noe tungt
pelsverk. I tillegg til at katten holdt smågnagere unna matlagrene
og var omtykte kjæledyr, ble skinnet brukt til å lage hansker og
luer av. I lovboka til Magnus Lagabøte fra 1276 var verdien av ett
katteskinn satt lik tre reveskinn. Siden ca. 1850 har katten vært
gjenstand for selektiv avl og oppdrett.
Svarte
katter har gjennom historien fått et dårlig rykte, og mange tror
enda på at hvis en svart katt går forbi deg, så betyr det
katastrofe eller død. Men i Japan og Storbritannia skal en
svart katt bringe lykke. At katter bringer ulykke er en typisk
kristen skremsels-tradisjon, men siden de tok seg bryet med
knytte katten så sterkt til ulykke/ uhell viser det bare at katten har hatt en
meget viktig rolle i hedenske samfunn og sikkert fra enda tidligere
samfunn. Kattene er mystiske skapninger, og ble assosiert med hekser.
Etter gammel folketro har katten ni liv. Folk tok mange varsler av
kattens atferd. At katten døde kunne bety at én i huset kom til å
dø. Vasket den seg, eller gjespet den, kunne man vente fremmede.
Klatret katten opp i trær eller opp på grindstolpen, ble det vind,
sa man; storm hvis den hvesset klørne, regn eller uvær hvis den
pusset seg, snø hvis den nøs. Skulle man på fiske, varslet det
dårlig fiskelykke å møte en katt. Katteskinn har også vært brukt
som middel mot gikt.
GAUPEUNGER
GAUPE
(Langedrag Naturpark, Norge)
I motsetning til katten oppsøker ikke gaupa mennesker, og man må anse seg som meget heldig om man skulle få et glimt av dette unike kattedyret i villmarka. Man regner med at det er så få som 3-400 gauper i Norge, og dessverre utsettes også gaupa for jakt. Gaupa er en utpreget einstøing og streifer i store territorier på mange kvadratkilometer. Den er en mystisk og spennende skapning som knytter oss, som bryr seg om sånt, til det lille vi har igjen av uberørt og utemmet natur.
I folketroen ble det sagt at hvis man møtte på gaupa når månen gikk i ne, skulle den være så medgjørlig at den kunne leies i bånd, og når månen kom i ny, startet gaupa igjen vandringen rundt i sitt domene.
Gaupa har nok hatt sterk tilknytning til vikingene og norrøn mytologi. Det blir sagt at det er gauper som trekker vognen til Frøya. Lofotr var vikingenes navn på Vestvågøy, det betyr gaupefot.
Gaupa har en fremtredende rolle i gresk
og nordamerikanske mytologi. Den er ansett som en unnvikende og
mystisk skapning, kjent i noen indianertradisjoner som "en
vokter av hemmeligheter". Den er også antatt å være begavet
med overnaturlige syn, i stand til å se tvers igjennom gjenstander.
Derfor symboliserer det ofte åpenbaring av skjulte sannheter og
klarsyn.
Kilder:
ULV
(Bjørneparken i Flå)
Ulvene
har en fremtredende plass i folklore og mytologi i forskjellige
kulturer. I norrøn mytologi hører vi om ulvene Freke og Gere som
ble matet av Odin ved Gudenes bord. Ulven Fenris beskrives som sønn
av Loke. Hyrrokkin (egentlig Hyrhrokkin, «skrukket av ild») var
en gyger (norrønt gýgr), kvinnelig jotne, som i henhold til
Gylvaginning i Den yngre Edda av Snorre Sturlason ble tilkalt da
gudene ikke greide å skyve ut Balders gravskip ut på vannet. Ingen,
selv ikke Tor, hadde styrke til dette. Det ble da sendt bud til
Jotunheimen etter Hyrrokkin. Hun kom ridende på en ulv som hun
styrte med hoggormer som tømmer. Odin satte fire berserker til å
holde ridedyret, men de greide knapt å holde styr på den. Hyrrokkin
skjøv ut skipet med en dytt i forstavnen. Da slo det ut ild av
lunnene og jorda skalv. Tor ble arg over å ha blitt ydmyket og
kastet hammeren sin Mjølner mot henne. Den knaste på nær skallen
hennes, men de andre gudene gikk imellom og bad om fred. Dypt i de
nordlige fjellene i Jotunheimen ligger også hulen til jotunkvinnen
og volva Hyndla. Hun holder ulver som er store nok til å ri som
hester.
I eldre folketro betydde det lykke å drømme om ulv, og ulv ble regnet for godt møte. Så ulven gjeteren før gjeteren så ulven, ville gjeteren bli «klumset» så han ikke kunne snakke. Men så gjeteren ulven først, kunne ikke ulven gjøre noen skade.
I religionshistorisk og mytologisk sammenheng blir ulven sett på dels som ond, farlig og destruktiv (f.eks. Fenrisulven), men også som god og omsorgsfull (ulvinnen som fostret Romulus og Remus, grunnleggerne av Roma). Sjamaner har ofte skytsånder i ulveskikkelse.
Flakstadøy het i vikingtiden Vargfotr, ulvefot: http://fenja-og-menja.blogspot.com/2012/08/lofotr-pa-borg-pa-gaupefotya.html
BJØRN
(Bjørneparken i Flå, Norge)
Finnene,
sammen med de fleste Siberiske folkeslag, anser bjørnen som deres
forfedres ånd. Dette er grunnen til at bjørnen (Karhu) var et
sterkt respektert dyr, med flere eufemistsike navn (for eksempel
Otso, Mesikämmen og Kontio). Bjørnen regnes som nasjonaldyret i
Finland. Det finnes også bevis for tidlig tilbedelse av bjørnen i
Kina og i Ainu kulturen også. Koreanerne identifiserer bjørnen som
sin stamfar og den er et symbolsk dyr i deres mytologi.
ELG
(C) Hel PhotoArt
I
Norge kalles elgen «skogens konge», noe som nok har sammenheng med
at den er det største dyret i de norske skoger. Etter siste istid
begynte elgen å vandre inn i Norden. At bestanden vokste raskt og
hadde stor betydning som matkilde for datidens jegerfolk, er de mange
helleristninger og funn av beinrester på boplasser tydelige bevis
på.
Tidligere
var det mange som mente at elgen hadde mystiske krefter. Flere steder
trodde man at elgen tilhørte huldra, og av den grunn ble den kalt
for huldreku. Det finnes mange gamle historier som handler om jegere
som enten ble skremt av eller fikk hjelp av huldra under jakta. Også
i Sverige trodde man at elgen hørte til de underjordiske, og her var
elgen skogsråets (huldras) ridedyr. Slike dyr kunne man ikke få
skutt. Sendte man likevel en kule etter en slik elg, kunne kulen
komme tilbake og treffe jegeren.
Hvis
man gikk tur i skog og mark og møtte en trollelg, kunne man lite
gjøre. På trollelgen bet ingen kuler, og hvis en jeger skjøt flere
skudd etter den, ville den bare bli større og større for så
plutselig å forsvinne. Man trodde også at ulike deler av elgen
hadde sterke krefter. Pelsen var veldig ettertraktet da den skulle
være vannavstøtende og krigere kledd i elghuder skulle visstnok
være usårbare. En egen rune, elgr, er også oppkalt etter elgen og
skal ha beskyttende kraft. Fingerringer lagd av elgklover skulle
hjelpe blant annet mot krampe og epilepsi.
(The Bear Park in Flå, Norway/ Bjørneparken i Flå, Norge)
Fra
gammelt av trodde man at elgen tilhørte huldra, og av den grunn ble
den kalt for huldreku. Huldrefolket ble flere steder kalt gråfolket,
og man mente da at elgen hadde samme farge som de underjordiske. Det
finnes mange gamle historier som handler om jegere som fikk hjelp til
jaktlykken av huldra.
HEST
(c) Hel PhotoArt
I
skandinavisk religion hadde hesten en viktig plass. Fra bronsealderen
finner vi ofte fremstillinger av hesten sammen med soltegn, skip og
orm, og den har derfor sikkert vært knyttet til fruktbarhetskult. I
kulten ved blotene var hest vanlig som offerdyr, like ens ved
gravlegging, da enten hele hesten eller hestehodet ble gravlagt
sammen med den døde. I Gokstad- og Oseberg-haugene var det f.eks.
henholdsvis 12 og 15 hester. I vikingtidens mytologi var hesten
oftest knyttet til Frøy og Odin som red på Sleipne, med åtte ben.
Hesten trakk også Sol og Måne. Kjent er bruken av hestehode i
magisk handling. Egil Skallagrimsson reiste nidstang med hestehode og
magiske runer mot Eirik Blodøks.
Mange
forskere har hevdet at det var vanlig å spise hestekjøtt i hedensk
tid. Dette er langt fra sikkert, og når den kristne kirken forbød
nyting av hestekjøtt, er det rimelig å se dette på bakgrunn av
hesten som hedensk offerdyr. I folketro innsamlet på 1800- og
1900-tallet varslet det ulykke, brann eller dødsfall å drømme om
en hest. Ristet hesten seg med selen på, kunne man vente uvær eller
dødsfall. Dødsfall spådde det også om en hest rullet seg utenfor
husdøren. Å finne hestesko menes i mange land å bringe lykke.
Hesteskoen kan da bli anbrakt over døren. Opp mot vår tid har deler
eller produkter av hest vært brukt i folkemedisinen, f.eks.
hestemelk mot kikhoste eller hesteurin eller hestetagl mot vorter.
Helhesten:
Helhesten
er en hest med tre bein som er forbundet med Hel. Den er nevnt i
folklore og er assosiert med død og sykdom.
'Pludselig forsvandt Månens spejlbillede nede i åens vand. Det blev skjult af en skygge ovre fra den modsatte bred. Jeg kiggede opad - og dér var det: Et stort, gråt og spøgelsesagtigt dyr! Det vendte sig langsomt og humpede hen mod broen. Kroppen var tynd og knoklet. For enden af den lange hals sad det nikkende hoved. Dyret havde kun tre ben - to forben og et enligt, slæbende bagben under den rådne halestump. Det var Helhesten!
GEIT
(Blåfarveverkets bondegård)
Heidrun
(Heiðrún) er ei geit i norrøn mytologi. Hun beiter på taket av
Valhall og forsyner einherjerne i Valhall med mjød.
GRIS
(c) Hel PhotoArt
(Blåfarveverkets bondegård)
I
Valhall kjemper heltene hver dag. Om kvelden får de servert mjød og
kokt gris i den digre festsalen. Grisen heter Særimne, og den er
ganske makeløs. Hver kveld blir den slaktet og spist, men neste
morgen er den like hel igjen.
Guden
Frøy eier Gyllenbuste, en fantastiske galte som kan løpe like
godt til lands, til vanns og i luften! Den er raskere enn en hest.
Det skinner slik av busten dens, at det aldri blir mørkt der den
springer.
Gudinnen
Frøya eier en råne som heter Hildisvin. Navnet betyr kampsvin og
hun kjører med den når hun skal i strid. Selv bærer hun tilnavnet
Syr, som betyr sugge (dvs purke).
HANE
(c) Hel PhotoArt
(Blåfarveverkets bondegård)
Tre
haner varsler at Ragnarok står for døren og verdens ende er nær,
en hos æsene, en hos jotnene og en hos
Hel.
Tre
haner galer inn undergangen
Bringer
krig, mord og svik
Fra
Niflheim kommer Fimbulvinter
Alt
skal langsomt kveles av kulden
UGLER I NORDISK FOLKETRO
(c)Hel PhotoArt
Hentet fra:
I
den kjente Chauvetgrotta
i søndre Frankrike forteller vakre grottemalerier at vi mennesker hadde
et forhold til ugler allerede for over 30 000 år siden, og trolig enda
lenger. Grottas mange detaljrike og velbevarte tegninger viser blant
annet hester, mammuter, neshorn, løver og til og med ei ugle. De er
skikkelig gjort med farger fra blant annet kull og rød oker og
regnes som verdens eldste grottemalerier. Dyrene på maleriene
fremstår som vakre og ikke som farlige livsformer, noe som kan tyde
på datidens menneskers forståelse og respekt for disse livsformene.
Under steinalderens
megalittkultur som utspant seg mellom 4 700 og 3 000 år f. Kr., var
ugler utformet som steinskulpturer på gravsteder. De ble betraktet
som dødsfugler, en tolkning som skulle holde seg i mange århundrer.
Unntaket var antikkens Hellas og Rom der kirkeugla var symbol på
visdom, seier og lykke. Den lille, dagaktive arten ble den greske
gudinnen Atenes følgesvenn.
I nordisk folketro har
uglenes låter vært velkjente dødsvarsler. Spesielt kattuglas
kontaktlåter har ofte blitt forbundet med død og ulykke. Låten ble
nemlig tolket som ”kle-i-vitt” som betyr at et lik snart skal
svøpes, altså kles i hvitt laken eller hvit skjorte. En annen
vanlig forekommende tolkning er at ugla roper ”nyfødt”, et tegn
på at et barn snart skulle fødes. Andre steder ble den samme låten
tolket som skyt, skyt. I både Danmark og Sverige trodde man at ei
ropende ugle varslet regn. I andre deler av Norden trodde man at ugla
roper "det er hvitt, det er hvitt", og at det var et
forvarsel om bra vær med hvite skyer. Ei ugle som ropte ”uhuhuhu”
var derimot et tegn på uvær.
Mennesker i store deler av
Norden har også forsøkt å tolke de andre uglelåtene. Således
trodde man at uglenes klassiske hoing betød bråk og trussel. Et rop
som låter ”tivitt, tivitt”, var derimot et godt tegn. Man trodde
til og med at de nattlige ropene var klageropene til ufrelste
menneskesjeler. I sørvestre Finland trodde man at det var et tegn på
kommende brann om ei ugle fløy mot gården. I svensk jaktkultur
frarådet man å skyte ei ugle, for da skulle børsa miste evnen til
å ta livet av noen. I Danmark ble barn advart mot å etterlikne
uglerop, da ugla kunne komme og klore øynene ut av dem.
Hubroens dype stemme i
kalde og månelyse vinternetter ga også grobunn for folks fantasi.
”Når hubroen, bergugla, skrek ”bær-ut” eller ”u-hu”, så
var en feig, det vil si døden nær”. Skrek den ”dra ut” eller
”kast ut”, ble det pest, eller det varslet at et husdyr skulle
dø. På Vestlandet og nordpå ble den gjerne kalt roperen eller
draugen. Hubroen kunne også bjeffe som en hund, og det kan ha gitt
opphav til troen på tussenes og huldrenes hunder, ”huldrebikkjene”.
I Telemark sa folk at
hubroen hadde øyne som glødende ildkuler og en stemme som var så
stygg at folk fikk gåsehud når de hørte ugleskrikene i mørket. I
Numedal var hubroen sjelen til et udøpt barn som fredløst flakket
fra sted til sted. Også folk på båter var redd for hubroen.
Brudepar skulle helst ikke se ei ugle, det var nemlig et sikkert tegn
på at det ville bli et uhyggelig ekteskap.
Disse tragiske og mørke
middelalderfantasiene varierte fra sted til sted, men var like fullt
spredd over store deler av Europa og Skandinavia. Menneskenes tanker
var fundamentert i redsler og uvitenhet, noe som vi den dag i dag kan
se når ulike kulturer eter neshornets finmalte horn eller tigerens
ulike kroppsdeler, i troen på at det kan forbedre helsa eller livet,
noe som fortsatt truer disse artene.
Hentet fra:
http://harvest.as/artikkel/mennesket-og-uglene
http://www.namdalsavisa.no/arkiv/2008/02/22/Myter-og-mystikk-13375844.ece
http://www.namdalsavisa.no/arkiv/2008/02/22/Myter-og-mystikk-13375844.ece
(c) Hel PhotoArt
PINNSVIN
(Bjørneparken i Flå, Norge)
Tidligere
trodde folk at det brakte lykke hvis pinnsvin holdt til i nærheten
av gården. Derfor var det viktig at dyret ble tatt godt vare på og
gitt rikelig med mat og drikke. Man måtte for all del ikke skremme
eller drepe pinnsvinet, for da ville man rammes av uhell.
