Vetter og Naturånder

INNHOLD:

Overnaturlige vesener
-Vetter og Naturånder

Landvetter i Norrøn litteratur
Sjøvettene i Norrøn litterature

LANDVETTER
Utmarksvetter:
Alver
Bytting
Drage
Dverger 
Finngalken
Huldrefolket og Huldra
-Vättene and Vittra in Sweden
Haugbokk 
Jotner og Troll
Kvitorm
Lyktebærer, Lyktemann, Vettelys
Linnorm
Rådare (Svensk Folklore):
- Skogsrå
- Bergsrå
- Gruvrå
- Sjörå

Innmarksvetter:
Gårdsvettene:
Gardvorden:
-Nissen

VANNVETTER
Ferskvannsvetter:
Fossegrimen
Kvernknurren 
Nøkken
-Nixe
Sjøorm

Hav-vetter:
Draug
Hafgufa 
Havfrue og Havmann
Havtroll
Homratusta 
Kraken  
Marmæle
Margygra

ANDRE VETTER
Mara
Følgeånder:
Fylgja
Diser
Hamløpere
Hamløperske
Hamingje
Vardøge

Dødsvetter:
Deildegast
Draugen:
-Sjødraugen
Gast
Gjenferd
Gravsoen
Helhest 
Kirkehest
Pipledraugen
Utburden

Julevetter:
Åsgårdsreia, Oskoreia


OVERNATURLIGE VESENER 

Overnaturlige vesener er en samlebetegnelse for skapninger som ikke er dyr eller mennesker fra den kjente naturen, og de har spesielle egenskaper som er overnaturlige, og som forekommer i fortellinger og forestillinger innen religion, mytologi og folketro. Begrepet brukes særlig om vesener i myter, legender og sagn, foreksempel guddommer, ånder, demoner, fabeldyr, vetter og spøkelser. 

Norrønne Vetter og Naturånder: 
Vetter er en fellesbetegnelse for overnaturlige vesener med røtter tilbake til gammelnordisk og norrøn tid. Da var vettene en tallrik skare, med høyst ulike karaktertrekk. De gode kalles hullvetter (hollar vættir) og de onde kalles illvette (mén-/ meinvættir, úvættir). Til de gode vettene hører æser og åsynjer, vaner og alver. Til illvettene hører dverger, jotner og gygrer. I vikingtida fortalte dei at på himmelen fantes de to vettene Sol (Sólin) og Måne (Máninn). Dag (Dagr) er vetten for dagen og ble trukket av hesten Skinfakse. Natt (Nótt) var nattens vette og ble trukket av hesten Rimfakse. Både vinter og sommer hadde sine vetter, og på samme måte med vind og uvær. I tillegg har vi diser, valkyrier, norner, fylgja, hamingja, draugr og vardøger. 

Betegnelsene dekker også overnaturlige vesener i naturen, hvor forskjellen er vektlagt etter hvor man finner dem. Landvetter og sjøvetter er de to vanligste kategoriene. Det er disse som mest tilsvarer folkesagnenes vetter. I norrøn tid var det makter og overnaturlige vesener overalt i naturen. Sjøen var befolket av margygrer og marmennillen, ved tjern og små vann kunne en treffe på nøkken, og i utmarken fantes finngalkn.

Man måtte passe på å stå på god fot med vettene. I vikingtiden har kvinnene sannsynligvis spilt hovedrollen i vettekulten, som omfattet ofringer av mat og drikke på spesielle steder, enten i nærheten av gården eller andre steder som fosser og lunder hvor vettene holdt til.

Troen på vetter har overlevd i alle de Skandinaviske landenes folketro og det norske ordet vette er brukt mye på samme måte som det norrøne vættr, men mange av vettene direkte relatert til den norrøne mytologien forsvinner eller endrer karakter.



LANDVETTER I NORRØN LITTERATUR

I Norrøn litteratur er landvettene (landvættir) nevnt flere steder. Landnåmabok (Landnámabók) nevner at hvis en kom seilende til lands med drageskip, skulle man ta av dragehodet før man fikk land i sikte slik at en ikke provoserte eller skremte landvettene. Det var absolutt grunn til å ha respekt dem, for de var landets voktere fremfor noen andre. Det er mulig at de andre landene i Norden har hatt tilsvarende forestillinger om beskyttende landvetter, men de lar seg bare konstatere for Islands vedkommende. 

I Snorres Kongesagaer (Heimskringla) er det fortalt at Harald Blåtann har planer om å innvadere Island. Men han lar først en trollmann ta på seg hvalham og dra til Island for å utspeide landet. Da han kom tilbake, fortalte han kongen om hvordan forskjellige landvetter, i form av en drage, en kjempefugl, en kjempeokse og en jotun i følge med andre mindre landvetter av samme slag, hadde jaget han bort fra de forskjellige fjordene på Island. Disse landvettene var egentlig fylgjene til de fremste av de islandske høvdingene.

I den nyere Gulatingslovens kristenrett fra andre halvdel av 1200 tallet slåes det fast at "det er villfarelse og hedenskap å tro på landvetter, at de skulle bo i lunder eller hauger eller fosser". 


SJØVETTENE I NORRØN LITTERATUR

Sjøvettene (sjóvættir) finnes det to grupper av i den norrøne sagalitteraturen, havvetter og ferskvannsvetter. Den største gruppa her er havvettene, og de fleste historiene er også forbundet med havet.



LANDVETTER  


UTMARKSVETTER:


ALVER

En alv (norrønt: en.álfr, fl.álfar) er i Norrøn mytologi en form for guddommelige vesener, eller en overnaturlig klasse av vesener eller vetter som besitter magiske krefter. I sin opprinnelige og tidligste form kan alvene oppfattes som personifiseringen av å tillegge alle ting i naturen sjel. 

Den tidligste bevarte beskrivelsen av alver kommer fra norrøn mytologi hvor de er omtalt flere steder, men de er alltid omtalt i flertall og de spiller ingen aktiv rolle i mytene. Det er ikke nærmere beskrevet hva dette er for en ætt. Men alvene ser ut til å være nært knyttet til æsene, og særlig til fruktbarhetsguden Frøy som er av vaneslekt, og de fremtrer også som de kollektive maktene knyttet til dyrkelsen av fruktbarhet og forfedrene. Frøys bolig er Alvheim (Álfheim). I Allvismål (Alvíssmál) er alvene betraktet som adskilte fra både vanene og æsene, noe som vises ved en rekke sammenlignbare navn hvor æsene, vanene og alvene er gitt deres egne versjoner for ulike ord. På den andre siden er det også åpenbart et nært slektskap mellom alver og dverger ettersom mange dverger har alvenavn, f.eks Álfr (alv) og Alberich (konge av alvene).

Snorre Sturlason skriver i Den yngre Edda at lysalvene (ljósálfar) bor i Alvheim, og de er lyse og skinnende, og ”vakrere å se på enn solen”. Han fortsetter med de mørke alvene (dökkálfar) som bor under jorden, i huler og mørke skoger, og så introduseres tilleggsbegrepet svartalver (svartálfar), som han identifiserer med dvergene og lar dem bo i Svartalvheim (Svartálfaheim). Dette fikk Jacob Grimm til å anta et tredelt forhold av lyse alver, mørke alver og svarte alver, og hvor kun svartalvene er identisk med dverger, mens de mørke alvene er en mellomliggende klasse, ”ikke så mye endeframt svart, som dempet, formørket”.

Et dikt fra rundt 1020, Austfarerviser (Austrfaravísur) av Sigvat Tordsson nevner at som en kristen ble han nektet å komme innenfor et hedensk hus i Sverige ettersom de holdt alveblot (álfablót) der. Hva dette blotet innebar finnes det ikke beskrivelser av, men i henhold til andre blot var det antagelig ofring av mat, og senere nordisk folkeminne opprettholdt en tradisjon med offer til alvene i tilknytning til fruktbarhet og forfedrene. Man kan derfor anta at det hadde noe med forfedrekulten og slektens livskraft å gjøre. 

I folkevisene finner man mange ganger omtale av alver hvor de opptrer de som forførende og vakre men samtidig som farlige og ondsinnete skapninger. Ordet alv opptrer ikke så ofte i Norsk folkeminne, og når det gjør, er det brukt synonymt med huldrefolket. I Svensk folketro er älvor kvinnlige naturvesener som kunne ses danse i skogen. Noen opptegnelser nevner også en älvadrottning og/eller en älvakung. I Danmark kalles alvene for elverfolk og omfatter ellepiger /-kvinder og elledrenge. I tidlig moderne tid er alvene i Britisk folklore blitt assosiert med de sydeuropeiske feene. Disse kan spores gjennom fransk folklore til romersk mytologi og blir normalt fremstilt som meget små vesener med vinger. Feene har også en plass i Svensk og Dansk folklore, men ikke i Norsk. På Islandsk kalles alvene for Álfur. I Tysk folkeminne brukes betegnelsen elfen, og variasjoner av alvene omfatter også mosefolket eller skogfolket og weisse frauen (hvite kvinner). I sistnevnte har det blitt sett en mulig kobling til de skinnende lyse alvene i norrøn mytologi. Aos sí (aes sídhe) er det irlandske alvefolket.


BYTTING   

I folketroa var en bytting et barn av underjordiske som var byttet ut med menneskebarnet i vogga. Forestillingene gikk ut på at en underjordisk hadde sneket seg inn i huset, stjålt spedbarnet fra vogga og lagt en flere hundre år gammal tusse der i stedet. Byttingen lærer ikke å gå, men ligger i vogga og skriker og er umettelig. Han ser stygg ut, og kan ha stort hode og deformerte lemmar. For å hindre at barn ble bortbyttet, måtte en ty til ulike magiske metoder. Bortbyttingen skjedde helst om natta, når mora hadde sovnet uten å ta nødvendige forholdsregler. Så her var stål, sølv og kristne symboler viktig. En kunne legge stål i vuggen, gjerne ei åpen saks som dannet et kors. En kunne også slå korsets tegn over barnet, og ha et tent lys ved siden av vuggen om natta. Man kunnne også legge et par herrebukser over vuggen, da skulle barnet være trygt. Det var også en vanlig oppfatning at ombytting helst skjedde før barnet var døpt. Byttingen kunne til å begynne med være så lik det rette barnet at det tok lang tid før man forsto hva som hadde skjedd. Hvis barnet allerede var byttet, var det flere måter å prøve å få tilbake det riktige barnet. Man kunne henge ungen i en kurv over ilden og hvis barnet skrek var det en bytting. Man kunne legge byttingen et sted hvor fire veier møttes og så bære et lik over den. Mange var overbevist om at hvis ungen bare gråt høyt nok ville de underjordiske angre seg og ta barnet tilbake. Dette førte til at slike barn måtte ta i mot mange slag, spark og generell mishandling. Men det fantes også mindre groteske metoder, som å stå foran voggen å synge en voggesang, eller få byttingen til å avsløre seg ved å le eller snakke. Noen sagn forteller om at foreldrene til byttingen kunne gjøre noe helt absurd for dermed å få ham til å avsløre seg:

”En dag kom gardskjerringa på å late som hun kokte velling i et tomt eggeskall mens hun rørte rundt med en stor staur. Dette ble for mye for byttingen. Han knakk sammen i latter og sa: "Nå har je levd så lenge som sia fiste teinung på tuve rann, men alder har je sett så stor ei turu i så lita grite (*).”Og i samme øyeblikk falt han død om”.

(*Nå har jeg levd siden første rotskuddet på haugen spiret, men aldri har jeg sett så stor sleiv i så lita gryte!) 

Man ble sett på som dårlige foreldre om man viste omsorg for byttingen, derfor ble de fleste slike barn behandlet svært dårlig. Det finnes utallige beskrivelser av byttinger over hele Norden, og de ble ofte beskrevet som krokete eller forvridde i kroppen, noe som ble brukt som bevis for at de var eldre enn normale mennesker, de er også beskrevet som haltende og krabbende. Det er sannsynlig at barn som gikk for å være byttinger var syke eller psykisk utviklingshemmede, eller begge deler. Det ble ikke bedre av at barna ofte ble mishandlet de første leveårene og fikk lite mat og næring. Sagnvarianter hvor foreldrene mishandler byttingen for å få sitt eget barn tilbake, kan slik være tragiske vitnesbyrd om behandlingen av barn med avvikende utseende eller oppførsel. Troen på byttinger har vært vanlig også blant ”opplyste” folk. Martin Luther nevner i en av sine bordtaler at han så en bytting i Dessau. Han rådde da foreldrene til å drukne barnet, som han mente var av djevelen. Da foreldrene ikke ville følge rådet, anbefalte han at det ble bedt i kirken om at det måtte tas bort. Så seint som i 1884 var det en rettssak i Irland mot to kvinner som hadde forbrent et barn som de holdt for bytting.

Det er overlevert en rekke sagn om byttinger, best kjent er kanskje de som finnes i "En Signekjærring" i Norske huldreeventyr og folkesagn.
DRAGE 

En drage er et reptil-lignende skapning i europeiske eventyr, litteratur, kunst og symboler. De blir ikke ofte sett fordi de foretrekker å leve i huler og på fjelltopper. Drager blir som regel framstilt som onde, og de må bekjempes med list eller i åpen kamp. Drager er skildret som svært sterke og meget farlige. De spyr ild og kan fly. Belønningen for å overmanne dragen er ofte en skatt eller en prinsessen dragen har tatt til fange.


Det finnes dragesagn fra de fleste landsdelene i Norge, og dragen er kjent i våpenskjold fra mange europeiske land.


DVERGER

I norrøn mytologi er dvergene (norrønt: dvergr, dvergar) kjent for sin kunskap om trolldom og sin visdom. De bor under jorden, i fjell og huler og er meget dyktige håndverkere og smeder, og det meste av deres magi involverer hardt arbeid, håndverk, og metallurgi. Ut av berget hamres metaller, først og fremst gull, som de skaper smykker og verdigjenstander av. Slik kan man si at dvergene representerer de hemmlighetsfulle og stille virkende naturkreftene i jordens indre. I noen fortellinger vokter dvergene store rikdommer.

I henhold til Snorre Sturlason er verden båret oppe av fire dverger, en i hvert verdenshjørne: Vestre, Nordre, Østre og Søndre. Han identifiserer dem med svartalvene (svartálfar) og lar dem bo i Svartalvheim (Svartálfaheim). Dvergene har tilsynelatende hatt en viss tilhørighet til alvene, og de har hatt en sterk tilknytning til jorden, det underjordiske og døden. Men dvergene er også knyttet til skapelsen ved at de var med å skape de første menneskene.

Dvergene er bare omtalt i noen få folkesagn. De ser ut til å være en nærmest utdødd urbefolkning i vettenes verden, men de har nok blitt sammenblandet med begrepene om de underjordiske og tussene, og så videre erstattet av nissene.


FINNGALKEN

Finngalken (norr: finngálkn) er en vette fra norrøn mytologi som har forsvunnet helt i folketroen. Dette var et farlig vesen med hestehode og hestehale, men med menneskekropp. I den islandske Physiologus er finngalken omtalt som et mannlig kentaurlignende vesen, men har i enkelte islandske sagaer blitt omgjort til en flygende kvinnelig monster, finngalken er nevnt i Olavs saga Helga, og avbildet i Flateyjarbók som et kvinnelig monster.


HULDREFOLKET

Andre navn som også blir brukt om huldrefolket er alver, vetter, tusser, de underjordiske, haugfolk, de usynlige, det skjulte folket, gråfolket m.fl.


Generelt sett har alvene fra Norrøn mytologi overlevd i folkeminnet som huldrefolket. I folketroen har de, sammen med huldra, vokst frem til å bli den dominerende gruppen vetter. Ordet hulder antas å være dannet fra den gamle norrøne verbet hylje, som betyr å skjule. Huldrefolket er naturånder og vetter som ifølge norsk folketro lever i naturen som usynlige skapninger side om side med menneskene, men i en parallell virkelighet, ofte nær gårder og setrer. De lar seg bare sjelden se for de kan både gjøre seg synlige og usynlige. Noen huldrefolk ble oppfattet som de vennligste naboene en kunne få og det var vanlig å tro at en ble rikt belønnet om en hjalp dem og behandlet dem med respekt. Mange huldresagn er knyttet til livet på setra og stølen og om det å være alene på slike steder. Sagnene spilte dermed en viktig rolle i det gamle bondesamfunnet. 

Innenfor huldrefolket har vi den kvinnelige huldra, i tilegg til huldremenn eller huldrekallen (haugbokk, haugbonde m.fl), huldrekonger og til og med huldresoldater nevnes. I noen sagn stjeler huldrefolk barn og bytter de med sine egne, og slike huldrebarn blir kalla for byttinger. Huldrefolket spiller gjerne en eiendommelig musikk, huldreslåtter. I mange tilfeller er det knyttet forskjellige sagn til huldreslåttene, og det fortelles at spelemenn har hørt disse melodiene når de har vært alene ute i naturen, og så tar de dem med seg til bygda igjen. Sentralområdet for huldreforestillinger er seterområder og skogstrakter i den østlige delen av Norge, men det finnes også historier om dem langs kysten og opp til Nord-Norge.


HULDRA

Huldra er et menneskelignende kvinnelig vesen, og er det mest omtalte av alle vettene i norsk folketradisjon. I vår tid blir hun framstilt som en ung jente med langt lyst hår og kuhale. Dette er et bilde som festet seg da norske kunstnere begynte å lage tegninger av naturvettene på 1800-tallet. I eldre tradisjon kan hun beskrives forskjellig, men hun er vanligvis en vakker kvinne med langt hår. Noen ganger kan hun ha gaupeører. Hun kan også være gjennomsiktige når hun blir sett i mørket. I Norge ser huldra gjerne attraktiv ut i front, men på baksiden kan ryggen være uthul som et gammelt trau og så har hun en kuhale som kan synes under kanten på kjolen. Denne prøver hun å skjule, så en bør absolutt ikke nevne den for henne. Hos svenskene har huldra enten kuhale eller revehale. I Nord-Sverige kan halen være helt fraværende, mens ryggen er hul som en gammel trestamme, eller se ut som en råtten trestubbe eller være dekket av bark. I Finland er huldra tynn som ei syl.


Huldra kan lokke mannfolk til seg, og mang en ensom fjellvandrer og tømmerhogger har hatt besøk av huldra og noen ganger blitt skremt, andre ganger fasinert av dette underlige vesenet. I noen fortellinger lokker hun menn til å ha samleie med seg, og lønner de som gleder henne, og tar livet av de hun ikke liker. At en kunne bli bergtatt av hulder var en utbredd forestilling. I noen sagn fortelles det at huldra mister halen når hun gifter seg med et menneske, men at hun beholder skjønnheten sin. De som sviker huldrekona si kan bli hardt straffet.

På Island kalles huldrefolket for huldufólkið. De blir ofte beskrevet som høyere enn alminnelige mennesker, og med blå, eller fargerike klær. Mange islendinger tror fremdeles på huldrefolk eller er i hvert fall ikke villige til å utelukke deres eksistens, derfor viser folk flest hensyn og spør dem om lov til å bygge veier og hus i områder hvor de har tilhold. Der det har blitt jobbet med nye veiprosjekter og man ikke har tatt hensyn til huldrefolkets boplasser, har eksempelvis anleggsmaskiner nektet å starte, elektrisk utstyr har kortsluttet, bildekk har eksplodert og deler av påbegynte veistrekninger har rast sammen. Nå skal det sies at veivesenet som regel viser respekt for de underjordiske kreftene ved at de legger motorveiene utenom slike bosteder. De færreste islendinger ville med vitende og vilje finne på å forstyrre ett sted der det sies å bo huldrefolk. Hvis man kjøper et kart over Island i dag er mange av disse stedene merket av på lik linje med veier, kirker og turistattraksjoner.

Vättene og Vittra i Sverige:
I Sverige kalles de norrøne vættir for vätter. Vätter er, som de norske vettene, en generell betegnelse for alle de overnaturlige vesenene i naturen. Sør for Dalarne brukes også ordet vittra, men vanligvis brukes dette mer spesifikt om huldrefolket. Vittra i entall brukes om huldra, eller skogsrået. Ordet vittra er etymologisk beslektet med vätte. 

Vittra ser ut, lever og kler seg som mennesker og de er dødelige. De lever under jorden, eller snarere i en parallell virkelighet. De holder til på fjellet og på setra i løpet av vintermånedene når folk ikke er der. Vittra holder sine egne kyr, kalt vitterkor (vitterkyr). Disse kyrne er spesielt fortrollet. Det sies at budeier har klart å beholde noen av disse kuene ved å kaste en kniv eller saks over dem. Vitterkyrne har den egenskapen at de alltid melker bøtta full, men aldri mer eller mindre enn det. Vittras veier kalt for vitterstråk, og mange steder i nordlige og sentrale deler av Sverige, finnes det kart over dem. Ille går det for den som bygger sitt hus rett på et vitterstråk, da går vittra med sitt buskap rett gjennom huset.


HAUGBOKK: se huldrefolk/ huldrekall


JOTNER OG TROLL

Andre navn: turse, tusse, rimtusse, troll, riser, bergriser, jutul, jøtul.
Kvinnelig Jotun = gýgr, gyger.
 
En jotne eller jotun (norrønt: jǫtunn, jǫtnar, þurs eller rimþurs) er en kjempemessig skapning i norrøn mytologi som holder til i Utgard og Jotunheimen. Noen bor i fjell og ødemarker, i urskoger og i havet, og andre bor på store og flotte gårder i fruktbare og dyrkede områder eller i store borger inne i fjellene. De har også store rikdommer. De fremstilles som kjempesvære vesener, oftest klumpete og stygge, men enkelte av deres kvinner kan være meget tiltrekkende. De er også lure og kunnskapsrike og er kyndige i all slags trolldom. De er ofte svært gamle og de kan være ondskapsfulle og farlige. De er ofte æsenes og menneskenes fiender, men kan også være hjelpsomme.


Man kan si at jotnene lever videre som folkesagnenes troll, og at de samtidig skiftet karakter. Trollene beskrives gjerne som kjempestore, sterke, stygge og onde, og fiendtlig innstilt mot menneskene. Men de er også enfoldige og lettlurte og de kan også fremstilles som godmodige og litt komiske. De lever primitivt og litt fattigslig i fjellhuler. Trollene har fire fingre på hver hånd og fire tær på hver fot, og de kan ha skjeggete kropper og lang hale. De kan ha magiske evner og både gjøre seg usynlige og vise seg som mørke skygger. Som med dvergene trodde man i gammel tid at noen troll ble forvandlet til stein når solstrålene treffer dem. Det ble også sagt at den som trollet rører ved, kan bli til stein. Troll kan også skape seg om til for eksempel en stein, trestamme eller en annen naturlig gjenstand ute i skogen. I følge eventyrene reagerer de på lukten av kristenmanns blod. Troll er egoistiske falske skapninger som sjelden kan inngå avtaler med mennesker eller andre troll hvis de ikke tjener noe på det selv. De er stadig i slåsskamp med hverandre, og bare når de er i familie eller står ovenfor en felles fiende er troll venner og samarbeider. Noe av det beste troll vet er når de har klart å lure et annet troll eller hvis et annet troll dummer seg ut. Det finnes forskjellige typer troll, noen av dem har et språk og er intelligente nok til å herme språket til mennesker, mens andre verken har språk eller vett. De er gruelig sterke og kan rive opp trær med roten og kan kaste kampesteiner etter hverandre, steiner som er minst like store som troll selv. Mange steder her i Norge finnes det digre steiner som trollene har kastet. De har også prøvd å kaste steiner mot kirker, men siden de har så dårlig syn så bommet de, men steinene ligger der den dag i dag. Det er trukket linjer frå trollene tilbake til de enøyde, store kyklopene i greske sagn. De kastet store steiner etter Odyssevs og mannskapet hans.
Betegnelsen jotun har ellers gitt navn til blant annet Jotunheimen, et høyfjellparti i Sør-Norge som første gang ble kalt dette av Åsmund Olavson Vinje i 1862 etter tidligere også å ha blitt omtalt som Jotunfjeldene.


KVITORM

I folketradisjonen trodde folk at kvitormen hadde makt over andre ormer, nest etter den større og farligere linnormen. Kvitormen var omtrent på størrelse med en hoggorm, hvit og med en rød ring rundt halsen. Kvitormen skulle ha magiske egenskaper. Asbjørnsen skrev at å koke suppe på kjøttet og spise det ville gi visdom, forståelse for fuglesang og dyrespråk, kjennskap til fortida og evnen til å forutsi fremtiden. Flere sagn forteller om ungjenter som slumpet til å smake på ormesuppa og ble synske etterpå.


LINNORM

Linnorm eller lindorm er orm som lever på landjorden. Den er omtalt i sagnene og skal være mye større og villerer enn andre ormer. Den ligner en orm eller slange med et dragehode, flaggermusvinger, ørneben, manke som en hest og bakkropp i form av en hale med en krøll som ender i en pil-formet spiss. Øynene er store som tinntallerkner, og linnormen har to bein og ikke fire som dragen. De bor vanligvis i de store skoger eller i vollgraver.
Ordet linnorm kommer fra det norrøne linnormr hvor det første elementet linnr betyr slange. Den tyske Lindwurm kan oversettes som drage.
  

LYSBÆRERE, LYKTEMENN OG VETTELYS

Lysbærere eller lyktemenn er små flakkende lys, observert i og rundt myrene. Tidligere ble det antatt at lysbæreren var en overnaturlig skapning som gikk ut i myra for å lede mennesker på villspor. Disse lysene blir også kalt vettelys eller alvelys og ble trodd å være lys som vettene lot være igjen etter seg når de hadde danset og lekt på et sted. Man trodde også at disse lysene kunne beskytte mot sykdommer som vettene hadde kastet på folk.


RÅDARE- SVENSK FOLKETRO

Rådare (feminin form rå) er et samlebegrep på ulike mytologiske vesener som rår (råder) og beskytter sine respektive områder i naturen. Rådaren kan være av begge kjønn. Disse naturvettene er kjent fra den Svenske folketro, men benevnelsene er ikke direkte brukt i Norge. I gammel folketro mente man at alle steder, ting, dyr og planter i naturen hadde en råder som beskyttet og våket over dem. Man tenkte at denne hadde makt over de dyr og naturkrefter som hørte til deres domene, så det var viktig for menneskene å vise dem repekt. Dette er en tydelig rest etter animismen. Samisk har et begrep for lignende vesener kalt radie og i norrønt  fantes ráð. Også den gamle betydningen av gardvorder kan regnes til rådarna. Siden rådaren var assosiert med en bestemt del av den naturen snakket man i folketroen derfor om skogsrået, bergsrået og sjörået, men en rådare kunne også assosieres med steder knyttet til menneskenes steder som for eksempel skip (skeppsrået) og gruver (gruvrået), eller en brønn, mølla eller gården.

Skogsrået:
Skogsrået, skogsfrun og skogssnuvan (Huldra) er et kvinnelig skogsvette i svensk folktro. Hun var skogens kvinnelige herskerinne, rådare over ville dyr som hun iblant skjenket til dem som behaget henne. Hun lokket vandrere vill og forførte menn. Foran er hun vakker og tiltrekkende, men sett bakfra har hun en innhul rygg. Langs norskegrensa, der hun er påvirket av de norske tradisjonene, har hun kuhale. Lengre nord i Sverige har hun i stedet en revehale. Den som hatt seksuell omgang med et skogsrå blir iblant reservert og fåmælt- hans sjel har blitt igjen hos henne. I Svealand og sørlige deler av Norrland blir hun oppgitt å ha kyr som hun steller og lokker på. I samme område har hun også hund. I Skåne forekommer det et mannlig skogsrå som kalles skogman. Gjennom å blåse ned i børsemunningen kunne skogsrået gjøre slik at våpnet aldri bommet, men hun forsikret seg likevel om at børsa alltid bommet på hennes egne "ridälgar". Det blir fortalt at hun vekket kullbrennere da milen brant. Hun skal også iblant ha hjulpet budeier med buskapen.

Bergsrået:
Bergsrået, bergtroll eller bergakungen (Bergkongen) var i skandinavisk folklore et rå som levde i fjellet. Bergsrået kunne forvrenge synet på dem som fant malmforekomster, slik at de ikke fant tilbake til dem igjen. I middelalderen trodde tyske gruvearbeidere at mineralet nikkel inneholdt kobber men at det ble fortrollet av bergsrået Nikkel, slik at kobber ikke var mulig å fremstille. Mineralet ble derfor først kalt kupfernickel dvs. Nikkels kopper, og fikk deretter bergsråets navn.

Bergsrået kunne også være kvinnelig. Samspillet mellom mennesker og bergrået var noe som i lang tid ble sett på som en realitet. I 1691 hadde en gårdsdreng fra Vättle distriktet i Västergötland tiltrukket seg oppmerksomheten til presten for Lundsby under innhøstingen fordi han hadde sett sykelig og utmattet ut. Drengen hadde forklart at han en dag hadde sovnet i skogen ved en fjellknaus da han lette etter en tapt geit, og så hadde han blitt tatt inn i fjellet av en kvinne i hvitt. Kvinnen hadde gitt ham mat og drikke, og deretter hatt samleie med ham. For dette ble gutten dømt til døden ved tingretten.

Gruvrået:
Gruvrået eller gruvfrun er i folketroen en vette som finnes i gruver og fjell. Hun oppfører seg som en heks, et dyr, en grå-skjeggete gammel mann eller en flaggermus og skremmer folk bort fra malmforekomster. Hun kunne også vise seg som en elegant dame, høy og flott, ofte elegant kledd i en grå kjole. Hvis hun var i virkelig godt humør kunne hun vise hvor de store malmforekomstene var og noen ganger kunne hun varsle om ulykker. I et sagn fortelles det om et møte med gruvrået, der hun sa at hennes søster bor i et fjell med dobbelt så mye rikdom. Det er også historier hvor gruvrået gjør slik at mennene ikke klarer å finne tilbake til et nylig oppdaget funn. Mange historier kan bli sett på som advarsler, der gruvearbeidere kunne lære av historien og ikke være for grådig i sitt arbeid. Historiene om gruvrået forekom i samfunn hvor gruvedrift var vanlig. Hun hadde en mindre erotisk karakter enn skogsrået og sjörået, noe som kanskje kan forklares med at gruvearbeiderene ikke var like langt fra hjemmet sitt, sin kone eller andre kvinner, som skogsarbeideren og fiskeren.

Sjörået:
Sjörået er en kvinnelig vannvette i svensk folklore. Hun ble ansett for å være naturens rådar over sjøen eller innsjøen som inngikk i territoriet hennes. Som skogsrået var hun et forførende vesen, selv om hun hadde en innhul rygg. Hun viste seg nesten utelukkende for menn som oppholdt seg alene i nærheten av sjøen, der hun pleide å sitte og gre sitt lange, bølgende hår. Håret var som regel grønt, sort, gyldent eller sølvhvitt. For å unngå nærkontakt med henne,  kunne hun lett skremmes bort med en metallgjenstand. Ett triks var å kaste kniven foran føttene hennes, så vips var hun borte. Hvis sjørået syntes å henge vask på stranden eller på en øy, ble det sett på som tegn på at det ville bli uvær.

Sjörået kunne holde fe, de ble kalt sjönöt eller sjökreatur. Disse kunne være flekkete kyr som beitet på stranden, men også forekomme som en abbor eller gjedde som tilhørte hennes innsjø. Alle som fanget en stor gjedde måtte derfor passe på at det ikke var sjöråets bjelleku som var blitt fanget.Ved å dele matpakken sin med sjörået kunne man i gjengjeld få god fiskelykke, noe som kan forstås som en slags offergave. Den tilsvarende vette blant fiskere ved havet er havsfrun og sjöjungfrun (havfruen).


Skjoldmøy
Sylvbergmora



INNMARKSVETTER:


GÅRDSVETTER:
 

GARDVORDEN

Vord (Norrønt: vörðr) betyr beskytter, og den norrøne gardvorden var et vette som passet på og beskyttet gården, og han så etter at alt gikk riktig for seg. Gardvorden er alltid av hankjønn. Andre navn er tunvord, gardsbonde, godbonde, haugebonde/ haugbonde, haugbuen, rudkall, tomt, tuft, tuftekall. Han er av og til tenkt som den første bonden på gården, han som først ryddet gården, og som etter gammel folketro fremdeles lever videre på gården, eller han kan også være skytsånden til slektens avdøde stamfar.
Han gav velstand og trivsel om man stod på god fot med ham og gav ham de offer han etter tradisjonen skulle ha. Det fortelles ofte at vetteofferene settes ved et tre, og da kunne det se ut som at det var et offer til huldrefolket eller andre naturvetter, men når det viser seg at treet er et tuntre eller gravtre, er det sannsynlig at det benyttes som et slags offersted for gardvorden og senere for gårdsvettene. Slike trær har det vært mange av. Skikken med å ofre eller sette ut mat og drikke har vært så alminnelig og så dypt rotfestet i befolkningen at den eksisterer, om enn i betydelig mindre grad, selv nesten 1000 år etter religionsskiftet.


Nissen:
Det synes klart at det er så mange likhetstrekk mellom nissen og den den norrøne gardvorden at man kan si at nissen i nyere folketro tok over for den eldre gardvorden. Nissene er som gardvorden alltid hankjønn. Gårdsnissen er en type nisse som man trodde bodde på de fleste gårder og småbruk og han skiller seg fra fjøsnissen ved å bo i alle bygningene på gården og ikke bare i fjøset, men betegnelsene gårdsnisse og fjøsnisse blir uansett brukt om hverandre.

Nissene ble ofte observert i grålysningen, eller skumringen, eventuelt om natten. Mang en bonde har sett gårdsnissen krysse tunet mens han satt på utedoen i den lyse sommernatten. Nissen ble ofte beskrevet som en liten mann, fra noen centimeter høy til størrelsen av en katt, og ikke større enn et hestehode. Nissen har bare fire fingre, tommelen mangler. Han har ofte langt skjegg og grå klær, gjerne nikkers, og med rød topplue slik de fleste bønder gikk kledt i gamle dagerer. Lua til nissen var grå innvendig, og hvis han vrengte den, så det grå kom ut ble han usynlig. 

Man tok hensyn til dem i dagliglivet på gården, og tilsynelatende uforklarlige fenomener ble ofte forklart med at nissen hadde vært på ferde. Dersom man behandlet nissen på en god måte kunne han bidra slik at gårdsdriften gikk godt, f.eks. ved å berolige dyrene dersom de ble urolige om natten, og passe på at det ikke skjedde noe galt på gården, f.eks. at ingen dyr rømte, eller at det ble brann. Nissen ble regnet som viktig i driften av gården, men han kunne også være lunefull og uberegnlig og bli rasende sinna der han ikke ble behandlet bra. Således var det for eksempel flere steder skikk ikke bare å sette ut grøt til nissen julenatta, men også å la restene av julematen stå framme på bordet natta over for at nissen skulle forsyne seg. Det er fortalt at en tjenestejente på gården en gang skal ha lagt smørøyet i bunn av trauet og grøten oppå. Nissen, som forventet smørøye i grøten ble virkelig sinna, så han slo i hjel den beste melkekua på gården. Da nissen hadde spist grøten, og funnet smøret, angret han, og så gikk han og hentet den beste melkekua på nabogården.

Fortellinger, julekort og annet fra slutten av 1800-tallet har vært med på å spre forestillingen om nissen i Norge og har i nyere tid knyttet figuren til jul.

I tillegg til fjøsnissen og gardsnissen fantes skipsnissen, kirkenissen og flere.



VANNVETTER


FERSKVANNSVETTER:

Av ferskvannsvettene er det bare nøkken som er representert i den norrøne litteraturen og der opptrer den bare i hesteform.


FOSSEGRIMEN

Fossegrimen er et overnaturlig vesen eller vette som ifølge norsk folketro holder til ved elver, fosser og møller. Han forlater aldri tilholdsstedet sitt og man mente at han var ung og vakker. Fossegrimen er kjent for å være en meget dyktig felespiller som spiller naturens mektige lyder - lyden av skog, vind - alt kan høres mellom skjelvende fiolinstrenger. Han kan være villig til å undervise hvis personen som ønsker å lære kommer med et saftig fenalårskinke, stjålet fra naboens stabbur, fire torsdager på rad. Dette må skje i ytterste hemmelighet. Man kan forvente seg at han vil prøve å lure deg ut i vannet, men hvis man overlever undervisningen vil man bli en stor felespiller selv. Det er fortellinger om folk som har prøvd å lure Fossegrimen med et dårlig stykke kjøtt, og som dermed bare har lært å stemme fela ikke å spille på den.
 

Da sier fossegrimen:
"Eg skal læra deg leikjen stille, men inkje på den slå,
fe du ga meg det bånåbeinet som inkje kjøt va` på."


KVERNKNURREN/ KVERNTROLLET

Kvernknurr (andre navn: kvernknarr, kverntrollet) er et vesen fra norsk folketro som lever i bekkene ved kvernhus og vannmøller. Han likte ikke at folk malte om natta, han ville ha nattero. Kvernene lå vanligvis i utmarka, langt fra folk, og siden en ofte drev på med malinga på seine høstkvelder og langt utover natta, lå forholdene godt til rette for at forestillingar om vetten skulle bli bekreftet. Duren fra kverna, og det at den kunne begynne å gå ujevnt, eller til og med stoppe, kunne få en til å tenke på levende vesner som grep inn i prosessen. (Endestavingen knurr har med den knurrende gangen av kvernsteinene å gjøre.) Kvernknurren har en stor kjeft og i «Kvernsagn» fra Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn står det at «gapet var så digert at underkjeften var ved dørstokken og overkjeften ved dørbjelken». Denne kjeften kan de bite fast i møllehjulet med slik kraft at hjulet og melkverna stanser. De kan også holde fast i kvernkallen for å hindre kverna i å dreie i tillegg til å skrike og bråke for å skremme vekk de som arbeider med kverna. I et sagn varmet en møller opp en gryte med tjære og bek. Da han konfronterte vesenet, kastet han gryta i kjeften på kvernknurren, og da forsvant den for aldri å komme tilbake.


NØKKEN

Nøkken er en skremmende, mannlig vette som lever i elver, tjern, små vann og innsjøer i innlandet, og er en personifisering av farene ved vannet. Han er kjent fra skandinavisk folklore siden norrøn tid, spesielt i myter, eventyr og folkeviser.


I de islandske ættesagaene finnes det fortellinger om islandske landnåmsmenn som finner en eierløs, grå hest, spenner den for plogen og bruker den til arbeidshest. Dette er en ualminnelig sterk og dyktig arbeidshest. Men når den blir løst fra seletøyet, løper den rett ned i en elv eller en innsjø og forsvinner. Av dette forstår man at hesten egentlig var nøkken. 

Nøkken opptrer ofte i hesteskikkelse i folkesagnene også, da ofte som en vakker hvit hest med sorte øyne, og en man som tykk tåke og skinnet hans gløder hvitt.. Men han kan dukke opp i andre forkledninger også. For kvinner viser han seg som en vakker, ung mann. Han kan også gjøre seg om til en gammel trebåt eller en trerot. Uansett er hans virkelige utseende grusom, han er dekket med sjøgress og øynene lyser gult. Han har en kjempestor munn med skarpe tenner og huden er som på et druknet menneske som har vært lenge under vann.

Det ble sagt at hvis man ble fanget av Nøkken skulle man rope navnet hans, så ville han forsvinne ned i vannet igjen. Nøkken er tradisjonelt forbundet med drukning, og varslet kommende drukningsulykker, selvmord, død og dårlig vær med et forferdelig klagende skrik. Disse skrikene er kalt Varskrik. 

Nixe:
Den Skandinaviske Nøkken, og hans tyske motpart Nix, er hannkjønn. Den tyske Nixe eller Nixie er en kvinnelig elv- eller havfrue. De kan forføre menn og dra dem ned i dypene av elver, sjøer og hav. Men noen ganger kan de også varsle om fare.


SJØORM

Midgardsormen kan omtales som en mytologisk forløper til forestillingen om de gigantiske slangene som ble tenkt å leve i vann, i innsjøer eller havet. Både Nessie (Loch Ness) og Seljordormen er sjøormer, og fra tid til annen blir det rapporter om lange, slangelignende skapninger observert i havet eller i innsjøer. Sjøormen må ikke forveksles med Linnorm som beskrives som en stor mytisk orm som lever på land.



HAV-VETTER:


HAFGUFA

Hafgufa, havguva, havgumsen, havstramben eller lyngbakr er et et kjempestort sjøuhyre som er omtalt i norrøn litteratur, nærmere bestemt i en heiti i Den yngre Edda (Snorre-Edda), i Orvar-Odds saga og i Kongespeilet fra omkring 1250. Kongespeilet skildrer et havmonster eller en gigantisk fisk så stort som ei øy. Dyret blir sjelden sett, og teksten spekulerer på om det kanskje bare finnes ett eller to dyr i hele verden. Ordet hafgufa er islandsk og betyr «havdamp». Det er ikke mange opptegnelser om en kjempefisk i nordiske farvann, og i folketradisjonen ser det ut til at den bare er kjent fra Atlanterhavskysten, først og fremst i Norge. Biskop Gunnerus i Trondheim mente for øvrig at den gamle hafgufa må være det samme som siden ble kalt sjøhorven eller, i Nordland, kraken. Dette havmonsteret blir grundig beskrevet av Erik Pontoppidan i ei bok om norsk natur fra 1752, der han særlig gjengir fortellinger fra norske fiskere.


HAVFRUE OG HAVMANN

En havfrue er en fabelskapning som lever i vann og har en kvinnes overkropp men fiskehale, skjønt det er noen variasjoner i hvordan hun er beskrevet. Den mannlige versjonen av denne skapningen, som omtales langt sjeldnere, kalles havmann.


HAVHESTEN

Havhesten er eit godvette slik me møter han i segna frå Karmøy og i ei segn frå Austevoll der havhesten også er i kamp med eit anna sjøvette.


HOMRATUSTA

Homratusta er en lite kjent sjøvette. Det er bare kjent et eksempel og det kommer fra Austevoll:

"Homratustæ var eit vette. Ein mann som hadde vore i Rogaland og kjøpt korn ein gong i gamal tid, hadde set ei klo av ein homratust. Denne kloa var so stor at dei brukte henne til kornbyrda. Ho tok heile sju tunner. Dei hadde fått tak i henne slik: Det var ein homratust som var i strid med ein havhest. Under striden sette humratusti kloa upp på land og klaup seg fast i eit tre. Sidan laut ho sleppa kloa, og ho vart liggjande att der."


KRAKEN

Kraken blir også framstilt som et monster, men med et utseende som skiller seg fra Sjøormen. Den blir ofte beskrevet som enten en kjempeblekksprut eller hval. 


MARMÆLE

Det er store likheter i tradisjonen om havmann og Marmæle, men sistnevnte er et eldre begrep enn havmann. Marmælen er allerede nevnt i "landnåmabok" og forhistoriske sagaer.
En av forestillingene om Marmælen er at han kan se inn i fremtiden, avsløre skjulte ting og utføre spådommer. Det finnes historier om fiskere som skal ha fått Marmælen på kroken. Det er påstått at han er naken og fryser når han kommer ombord i båten, men hvis fiskerne er snill med ham og gir ham klær eller en hanske å gjemme seg i, og så slipper ham i havet igjen, vil de senere motta hjelp og varsler om fremtiden, dårlig vær eller om det kommer til å blåse opp en storm på havet. Marmælen kunne hevne seg hvis han ikke ble behandlet pent.


MARGYGRA

Margygra er den norrøne utgaven av havfrua. Men i norrøn tid er hun et farlig utyske med hesteører, hoggtenner og lange klør og med et heslig stygt ansikt i tillegg til at hun har fiskebakkropp. Hun er en farlig og agressiv skapning. Med tiden ble den norrøne margygra forvandlet til den vakre havfrua i folkesagnene. Dette skyldes antagelig påvirkning fra middelhavslandene der tradisjonen om den antikke mytologis sirener enda levde. Havfrua blir dermed til en forførende skapning som synger, enten for å lokke fiskere og sjøfarende til seg eller for å gi dem beskjed om noe.



ANDRE VETTER


MARA

Mara (i østlandske dialekter også murua) blir oftest skildret som en kvinnelig vette, en kvelerdemon, som plager sovende folk og dyr ved å trykke på brystet deres, sitte eller ri på dem. Mara har gitt opphav til ordet mareritt om ubehagelige drømmer. Vern mot Mara var stål og Marekvist.


Marekvist (simonsvepa, murukvist) er en tett greinkvast som vokser på visse trær. Den er formet som en kost og kalles derfor også huldrelime, heksekost, gygrasop og tussesovl. Marekvisten ble tidligere hengt over senga, i dører og tak for å skremme bort mara, både fra folk og fe.

Troen på at Mara kunne ri menn mens de sov var utbredt allerede i norrøn tid, og er omtalt i Ynglingesagaen, men denne troen er nok betydelig eldre. En finner likevel ingenting av det senere erotiske aspektet ved mareritt i norrøn litteratur. I norrøn tid var Mara kun en ond og farlig skapning. Heller ikke finnes det antydninger om at mara var et vette for seg selv, uavhengig av mennesker, i den norrøne litteraturen.

I sagn og gammel folketro kan maren være en gjenganger etter en gammel jomfru, men skjebnen kan også være kastet på kvinnen ved trolldom eller det kan være resultatet av en spesiell fødsel. En treg og vanskelig fødsel kunne i gamle dager bli satt igang ved at den fødende krøp gjennom fosterhinnen av et føll, men da ville det barnet som ble født, bli en mare om det var en jente, eller en varulv om det var en gutt. Mara kunne også filtre sammen manen på en hest eller hodehåret på mennesker når de sov. Slike marefletter eller marelokker skulle være umulige å gre ut. Det var også forestillinger om at det var nissen som lagde lokker på hestene. Disse ble kalt nisse- eller tussefletter.
Som for de fleste overnaturlige vesener, har det vært liknende figurer og forestillinger også i andre kulturer, for eksempel romernes mannlige marerittdemon incubus og kvinnedjevelen succubus.



FØLGEÅNDER:


DISER

Diser var i nordisk mytologi en gruppe kvinnelige åndevesener. Navnet kommer mest sansynlig av ordet diar, dvs guder eller konger av indoeuropeisk opprinnelse. Disene var i Sverige forbundet med tingforhandliner i Uppsala. I Norge og på Island hadde de snarere rollen som familiens skyttsånd, men kunne også opptre ved et barns fødsel eller i krig.


FYLGJE

Følgesvend, følge, ledsager, den som følger.
Norrønt: Fylgja

Fylgja er en ånd eller vette i dyreskikkelse som i følge norrøn mytologi følger hvert enkelt menneske, men denne forestillingen er antakelig en arv fra enda tidligere tid. Fylgja eksisterte i en parallell dimensjon og var en slags avspeiling av personens sinn og vesen, men samtidig var fylgjen var også personen selv og den kunne skilles ut og vise seg for andre, spesielt var det synske personer som kunne se andre menneskers fylgje. I drømme kunne fylgja forlate kroppen, som da lå uvirksom igjen, men en skade på fylgja ville også skade legemet. Det var derfor sterke tilknytningspunkter mellom fylgja og legemet. Hvilket dyr som fulgte en ble bestemt av personligheten. En som var krigersk eller opprørsk var det mest sannsynlig hadde et dyr som gjenspeilet nettopp det, eksempelvis en ulv eller bjørn. Var det en som derimot var rolig og tålmodig, kunne fylgjen være en hjort. Bruk av dyrenavn som en del av personnavn kan også være relatert til ideen om fylgjer.

Hos Indianerne kan man se den samme forestillingen i form av totemdyrene som følger og beskytter den enkelte person. Dette kan tyde på at fylgja er en meget gammel forestilling knyttet til menneskenes opprinnelige religion.

Andre følgeånder eller usynlige hjelpeånder er ham, varadyr, hamingja, norn, dís og vardøger.


HAMINGJE

Kvinnelig, lykkebringende verneånd i norrøn mytologi, oftest usynlig eller i dyreham. Verneånd som følger et menneske og bestemmer dets skjebne, jf *fylgje. Hamingje, som gjeng i ham, "fylgje". Hamingja har visse ting til felles med fylgja og har vært betraktet som et tillegg til individet, noe som individet hadde med seg og kunne disponere over. Her skiller det seg også fra fylgja, som alltid opptrer helt suverent, men kun ved farer og store begivenheter. Hamingja har ingen ting med hugen å gjøre, hamingja tenker ikke, føler ikke. Av ordets sammensetning ligger det nær å slutte at det skriver seg fra gammel tid og har forbindelse med hám. Og den hám som hefter ved hamingja, viser seg å være ens lykke. I moderne islandsk betyr ordet "lykke" og brukes sammensatt med "ønske", rett og slett som "lykkønskning".

I sagatiden utba kongelige sendemenn seg kongelig hamingja for at reisen skulle lykkes. En slekt mente å kunne spare opp hamingja til etterkommernes beste. Det kan derfor ikke være riktig å oppfatte hamingja som sjel.

Hamingja er med på å bestemme en persons skjebne, men den er ikke nødvendig for livets beståen eller for det normale livs funksjoner. Den synes å skrive seg fra steinaldertidens jakt- og fiskerfolk.

Den moderne "fiskelykke" kan man med stor rett kalle for "fiskehamingja".


HAMLØPERE

Det at mennesker kunne "fare i ham" er et svært vanlig motiv både i den realistiske norrøne litteraturen og i den mer fantastiske norrøne litteraturen. De norrøne gudene opptrer også som hamløpere i de norrøne mytene. Odin og Loke er spesielt mestere i dette. Det finnes i norrøn litteratur tre forskjellige tradisjoner om hamløpere. Noen steder er det fremstilt som at personer som er hamløpere ligger i dvale mens fylgjet hans farer i en eller annen dyreskikkelse av sted og utfører ærender for hamløperen. En annen tradisjon er den at personen rent konkret blir omskapt til et dyr når han "løper i ham. Den tredje typen tradisjon omkring hamløpere i norrøn litteratur fremstiller det å "løpe i ham" som at en person rent konkret tar på seg skinnet eller pelsen av et dyr.


VARDØGE

Et vardøger: også kalt vardøge, vardøgge, vardyger, vardygr, vardøgle, vardøiel, vardevil, vardyvle, føreferd og annet, beslektet med - vord.

Vardøger er i norsk folketro en varslende følgeånd som går foran personen som den er knyttet til, og høres eller viser seg like før personen selv kommer. Et vardøger oppfattes tradisjonelt som et fylgje, det vil si en god hjelpeånd, skytsengel eller vernende ledsager som alle mennesker har. Det kan være en usynlig vette eller spøkelsesaktig dobbeltgjenger som går i forveien for å varsle om en persons komme eller advare mot truende farer. I dag betegner et vardøger (eller en vardøg) ofte bare et forvarsel om en person som snart innfinner seg. Varselet arter seg særlig i form av lyder, men kan også være noe en ser. Vardøger kan på gammelnorsk ha hett varðifli.



DØDSVETTER:

I norrøn litteratur, både den realistiske og den fantastiske, er dødninger og gjengangere ofte nevnt. De er nesten alltid uhyggelige, farlige og aggressive ovenfor de levende. Troen var at en vond og farlig person fortsatte å være vond og farlig etter døden. 



DRAUGEN

Draugen (Norr: draugr) er et gjenferd, også kalt gjenganger, i norrøn mytologi. For å stoppe gjengangeriet måtte de døde bli "drept" igjen. Enten ved å slå en påle ned i graven gjennom kroppen, eller kutte hodet av liket. Det hendte også at kroppen ble gravd opp og brent, og deretter asken ble spredt på havet, eller så ble graven rett og slett flyttet til et annet tryggere sted. I nyere folklore er Draugen ofte sett på som gjenferdet etter fiskere som har druknet på havet.

Sjødraugen:
Draugen er et overnaturlig vesen som finnes i sagn langs kysten av Norge. I gamle dager mente fiskerne at Draugen seilte i en båt med revnet seil og at han var et varsel om død for dem som så ham. Det ble antatt at Draugen var gjenferd av en død fisker som hadde blitt drivende på sjøen, og som ikke var begravd i kristen jord.


DEILDEGAST

Deildegast er et gjenferd av en person som, når han levde, har flyttet grunnsteiner eller grensemerker (deilder) mellom gårder for å utvide sin egen eller familiens eiendom på naboens bekostning. En eiendomsgrense kunne bestå av flere slike merkesteiner som til sammen utgjorde en lengre grenselinje. Det å flytte grensemerker var sett på som eit stort lovbrudd, og ofte var det øvrighetspersoner som lensmenn og dommere som ble tatt i denne typen lovbrudd. Siden det var vanskelig å få dømt slike personer tenkte folk at straffen kom etter døden, og at han da måtte prøve å flytte steinene tilbake på rett sted. Oppgaven er umulig, og gjenferdet uttrykker sin frustrasjon ved skrik og stønn. Hvis et levende menneske flytter grunnsteinen tilbake på plass, får Deildegasten fred og hjemsøkningen opphører.

Deildegasten er nevnt blant annet i middelalderballaden Draumkvedet, vers 40:

Kjem eg meg åt monno dei,
dei bar på gloande jord:
gud nå’e dei fatige såline
som flutte deilder i skog!


GAST: se gjenferd


GJENFERD

Gjenganger eller gjenferd er en avdød som går igjen, det vil si viser seg for levende. Troen på gjengangere er kjent fra alle tider og i de fleste kulturer. Som oftest er det onde mennesker som går igjen, eller de som av en eller annen grunn ikke får fred i døden. Ordet kan brukes synonymt med spøkelse, både i form av en dauding som står opp fra graven og vandrer omkring med sitt morkne legeme, og som en rastløs ånd som viser seg som en skygge eller drømmesyn uten fysisk kropp. I de norrøne sagaene er spøkelsene skildret som legemlige gjengangere. Fantomer er sjelen etter avdøde som viser seg om et skinnbilde, mens bankeånder (poltergeister) kan tolkes som gjenferd som ytrer seg gjennom lyder og uro.


GRAVSOEN

Gravso, også kalt glumso og gloso er ifølge foketroen et spøkelsesdyr i form av en sugge (so) som blant annet opptrådte på kirkegårder i Danmark og i det sydlige Skandinavia. Gravso kjentes på de gloende øyne og ofte på en knivskarp rygg med strittende børster. Det varslet død hvis man møtte gravsoen. De eldste, danske beretninger om den stammer fra København, hvor svinet i 1587 holdt til ved Sankt Clemens kirke. Presten Joachim Junge, som sent på 1700-tallet registrerte den nordsjællandske almuens overtro, skrev at dyret i virkeligheten representerte sjelene til drepte barn, og at det var særdeles farlig for folk som bar en pung fremstilt av svineblære.


HELHEST

I norrøn mytologi er Helhesten (norr: helhestr) knyttet til forestillingene om Hel og underverdenen. De døde skulle ha ridd dit på et slikt dyr. Den norske billedhoggeren Gunnar Utsond har framstilt dette helrittet i det store skulpturverket «Helfærd» fra 1900. Skulpturen forestiller Nanna og Balder som styrter ned til dødsriket på ryggen av helhesten. Den tyske eventyrsamleren Jacob Grimm (1785–1863) foreslår at Helhesten opprinnelig var gudinnen Hels gangar. Det skal ikke være belegg for dette i sagalitteraturen. 

Helhest, på dansk også kalt kirkehest og lighest, er i dansk folketro en vette i skikkelse av en hest, gjerne beskrevet som et svart dyr med tre bein og ofte uten hode. Den var tenkt som en gjenganger etter en hest som var gravd ned levende på nye kirkegårder, før noe menneske ble begravd der. Synet av helhesten varslet pest og død. Den første kjente omtalen av en helhest stammer fra 1673, da Jens Hansen Odense nevner den på linje med overnaturlige fabelvesener som «gårdpuen», nøkken og andre spøkelser.
 

KIRKEHEST: se Helhest


PIPLEDRAUGEN OG PIPLINGER

"Det var noko dei kalla piplingen eller pipledraugen. Det var som ei mus peip. Dei meinte det var varsel om feigda. Det var som ei hengetyte spela ute i grase. Dei lika ille å høyre det i nærleiken av husa."

Piplingene var underjordiske folk som bodde i steinrøyser eller hauger. Folk måtte ikke røre slike steder. Det var farlig, fordi det ville straffe seg, og gå ut over buskapen. Folk ble straffet hvis de ikke hadde respekt for de underjordiske.



UTBURD

En utburd er et gjenferd av et barn som har vært satt ut for å dø, uten å være døpt. Sagn om utburder fortalte ofte at de gjorde sitt nærvær kjent ved å rope. De har derfor også ofte blitt kalt roper (ropar). Det var vanligst å møte utburder i skumringa og om natten, og de kunne henge seg på ryggen til folk som passerte stedet hvor de var gravlagt. Når utburden viste seg kunne den ta mange former, fra å være så store som hus til å forvandle seg til groteske dyr. Tradisjonen forteller at utburden ikke kan komme inn i himmelen fordi den er udøpt, derfor kan man gi den fred ved å gi den et navn. Den tradisjonelle formelen er vanligvis leveres som følger:

Eg døyper deg på von- anten Kari eller Jon.

Bakgrunnen for historiene om utburden er som oftest ei ung og ugift jente som ble gravid utenom ekteskap og fikk barnet sitt i hemmelighet, og så satte det ut i skogen for å dø. Slike lovbrudd ble straffet med døden, men på 16-17- og 1800 tallet var likevel spedbarnsdrap blant de vanligste lovbruddene. Dette var nok fordi det å føde barn utenom ekteskap var en stor skam i det gamle bonde- og fiskersamfunnet, det var til og med stemplet som kriminelt og ble straffet med bøter, gapestokk, pisking eller fengsel i tilegg til kirkens bannlysning og utestengelse fra menigheten og lokalsamfunnet. Også utburden var ute etter å hevne seg på moren ved å hviske navnet hennes når folk gikk forbi, eller avsløre hvem hun var på annen måte.



JULEVETTER:


ÅSGÅRDSREIA, OSKOREIA 

Andre navn: asgaardsreiden, asgaardsreien, joleskreia, jolereia, trettanreia, lussiferda eller imberkulludn.
 
Åsgårdsreia er i norsk folketro et nokså broket følge av urolige døde sjeler. De kommer ridende om natten og spesielt i tiden rundt jul.

Lussinatten (Lussi langnatt, Lussinotti, Lussenotti, Lussenatt) er natten mellom 12 og 13 desember og er fra gammelt av kjent som den lengste og mørkeste natten i året. Lussenatten var ifølge den eldre julianske kalenderen vintersolverv, og da den julianske kalenderen ble forlatt til fordel for den gregorianske, beholdt man luciafeiringen på 13. desember. Det gamle norske kvinnevettet Lussi var mor til de underjordiske. Opprinnelig var hun antakeligvis en lysgudinne som ble tilagt andre egenskaper da kristendommen inntok landet.

Da kristendommen kom til Norden, ble dagen 13 desember en merkedag på primstaven. Elementer fra katolsk tro blandet seg med urgamle tradisjoner, og Lussi ble til en ond heks, men hun ble også blandet med Lucifer. Dermed ble lussenatten en farlig natt hvor mørkets makter herjet og man måtte ta seg vel i akt. Slik oppsto tradisjonen om Lussi langnatt, om Åsgårdsreien som fòr over nattehimmelen, og tusser, troll og underjordiske som som rekte gård-imellom og kunne gjøre skade på både mennesker og dyr. De gamle kunne fortelle at menn og kvinner for gjennom luften på ildsprutende hester og rev mennesker og dyr, trær og stener med seg. De kalte toget Lussereidi. Flere steder holdt man seg innendørs Lussenatt av frykt for hva Lussi og hennes følge kunne finne på når de kom ved nattetider. Sagnene forteller at det kunne gå på helsen løs dersom en kom ut for reia. Hugen eller sjelen til den sovende kunne bli revet med og ført langt avsted. Denne natten måtte man brenne lys natten gjennom og minst én i huset måtte våke for å holde vettene unna. Man tegnet eller hengte opp kors over dørene for at troll og hekser skulle holde seg borte, og det gjaldt å stelle pent med fjøsnissen så han passet på dyra i stall og fjøs.

Utover middelalderen ble lussetradisjonen blandet med Lucialegenden. Navnet Lucia stammer fra det latinske ordet Lux, som betyr lys, og lys ble brukt i feiringen. Den mørkeste og lengste natten ble omformet til en lysfest knyttet opp mot legenden om den unge kvinnen Lucia som led martyrdøden på Sicilia.

Det er ulike beskrivelser på fenomenet Oskoreia. Ivar Aasen mener ordet oskoreia er avledet av adjektivet «ofsleg = den skræmelege Færda», mens siste ledd reida kommer av norrønt; «ridende Følge». Andreas Faye bruker i Norske Folke-Sagn (1833) uttrykket Aasgaardsreien. Dette er bl.a. grunnlaget for teorien om at navnet kommer av "ás godreid" som skulle bety ”ásgudfølgjet”, dvs et følge av norrøne guder.
Abonner på: Innlegg (Atom)