Magiske Steder i Norge

INNHOLD:

Buskerud:

- Kunstnerdalen

- Haugfossen | Blaafarveverket

- Sigdal

- Vatnåskilden/ St. Olavskilden | Greenskogen

- Andersnatten

- Trillemarka

- Tekslehogget | Sigdal, Eggedal, Numedal

- Høgevarde | Norefjell

Vestfold:

-  Bøkeskogen | Larvik

-  Borre Gravhauger

-  Borre i vikingtiden 

Møre og Romsdal:

- Romsdalen

- Hesteskjær Fyr | Averøy

BUSKERUD

Kunstnerdalen:

Området omfatter Modum, Sigdal og Krødsherad og har fått navnet fordi flere norske 1800- og 1900-tallsmalere malte herfra: Christian Krohg, Tidemand og Gude og mange av Theodor Kittelsens illustrasjoner til norske folkeeventyr. Edvard Munch malte i Modum. Kunstnerhjemmene og -museene Lauvlia (etter Kittelsen) og Hagan (etter Christian Skredsvig) inngår i konseptet, sammen med Villa Fridheim. Andre attraksjoner er Krøderbanen og Eggedal Mølle.

In the heart of Buskerud County there is a valley which was central to the golden age of Norwegian painting. The Valley of Artists it is called, because well-known painters such as Theodor Kittelsen, Edvard Munch, Christian Krogh, Tidemand & Gude, and others painted many masterpieces here. The Valley of Artists is located in Sigdal and Eggedal, but also includes Blaafarveverket in Modum.

Haugfossen | Blaafarveverket:

Haugfossen og området rundt ble et yndet motiv for kunstnere. Her startet Frits Thaulow Norges første friluftsakademi i 1883/84. Edward Munch var en av flere kjente kunstnere som var innom Friluftsakademiet. Under sitt opphold her malte Munch et av sine mesterverk, «Piken på sengekanten».

The Haugfoss waterfall and the surrounding area were a popular theme for artists. This was where Frits Thaulow started Norway’s first open painting school in 1883-84. Edvard Munch was one of several famous artists who attended the open-air academy. During his time here, Munch painted "The Girl on the Edge of the Bed", which was later to become one of his masterpieces. 

Sigdal:

Sigdal består i hovedsak av store skoger, daler og fjellområder. Den norrøne formen av navnet var Sigmardalr eller Sigmudalr. Det første elementet kommer fra navnet Sigm (a), en elv som renner gjennom Sigdal, nå kalt Simoa. Dalr betyr dal eller dale. Betydningen av navnet på elven er ukjent, men er kanskje avledet fra Siga som betyr å sive eller skli. En velkjent kunstner fra gullalderen i norsk kunst, Theodor Kittelsen, bodde her for rundt 100 år siden. Han fanger essensen av norsk folklore og natur og er spesielt kjent for sine poetiske landskap og sine skildringer av troll og andre naturvesener.

Sigdal is dominated by vast forests, valleys and shifting mountains. The Old Norse form of the name was Sigmardalr or Sigmudalr. The first element comes from the name Sigm(a), a river that runs through Sigdal, now called the Simoa. Dalr means valley or dale. The meaning of the river name is unknown, but is maybe derived from síga which means to ooze or slide. One well known Artist from the Golden Age of Norwegian Art, Theodor Kittelsen, lived here for around 100 years ago. He is especially known for his depictions of trolls and his poetic landscapes and he captures the essence of Norwegian Folklore and Nature.

Vatnåskilden/ St.Olavskilden på Grenskogen:

Kilden ligger på gården Grenskogens grunn i en bratt østskrent av en bergrygg, Vatnåsen.

Vannet kommer opp fra en halvmeter dyp trekantet sprekk i berget omtrent 100 m fra nåværende Vatnås kapell. Kilden er aldri tørr og har trolig vært en helbredelses- og offerkilde allerede i førkristen tid men blir deretter knyttet til St. Olav:

Den gang kong Olav dro rundt i landet for å innføre den kristne tro, kom han også til Sigdal. Da han hadde kristnet folket i dalen, gikk han på jakt med noen av følget sitt.
På turen gikk kongen og hans menn seg rent vill. Langt om lenge kom kongen inn i en trang dal, da var han både tørst og sliten. Han steg av hesten og gjorde det løfte at dersom han fant vann her, så ville han bygge en kirke på stedet. Ikke før hadde han sagt det, så rant det en kilde ut av bergveggen.
Kongen og hans menn ble inderlig glade alle sammen og drakk av hjertens lyst. Kong Olav gjentok løftet og ville ri videre, men i det samme fikk han øye på en tiur. Han hadde alt spent bogen, men i det samme fikk han se en liten kirke av pure gullet.
Nå sa kongen at de skulle reise en kirke akkurat på dette stedet, og kalle den Vatnås kirke. I fjellet ved kilden kan man den dag i dag se merker etter hesten til Hellig Olav.

Kirken ble opprettholdt av gaver fra besøkende som kom for å søke helbredelse. Kilden ble spesielt besøkt St. Hans aften og det var vanlig å legge igjen sølv eller mynter i kilden. Folk oppbevarte også kildevannet til bruk for mange sykdommer. 

Kilden holdes i hevd og er merket med skilt. Den er enda i full bruk og det hentes fortsatt vann her til å helbrede med.

Det finnes Olavskilder flere steder i Norden. Tidligere, særlig i katolsk tid var de knyttet til tradisjonen omkring Olav den hellige. Mange av Olavskildene var tillagt helbredende kraft, og virkningen skulle være best ved midtsommer. Enkelte av kildene fikk ifølge tradisjonen sin kraft etter bestemte hendelser, som at kongen vasket seg i kilden i Valldal, eller satte spydet i bakken på Leirskogen i Valdres. Mest kjent er sannsynligvis Olavskilden i Trondheim.

(Kilde: Riksantikvaren og visitnorefjell.no)

Andersnatten:

Andersnatten i Sigdal er et velkjent fjell og landemerke, og de flotte omgivelsene har inspirert mange kunstverk av både kunstnere som har besøkt, bodd eller bor i Sigdal.

Skirenning fra Andersnatten:

Innpå høgdene i Sigdal bodde ein mann som hette Anders. Han skulle fram til bygda med ein dåpsunge, men så kom tjukkskodda på han, og han fant ikkje rette leia. Det bar beint utover åsen, som etter den skiferda fekk namnet Andersnatten (knatte eller natte er det samme som en ås, helst rund ås).

Det finnes en variant av dette sagnet:

Det var ein gut i Engarsroa som heitte Anders, og Anders var glad i ei jente. Men denne jenta kunne han ikkje få om han ikkje gjekk med på eit vågespel. Han skulle stå ned Andersnatten på ski. Det gjekk ham med på, for jenta ville han ha. Han spente på seg skiene og drog opp på åsen. Løypa greide han og jenta fekk han.

Etter denne fortellingen virker det som at åsen har fått navn etter gutten, men det er med et tilegg av mytisk karakter, nemlig at man enda kan se striper i fjellet etter skistaven til Anders. Dette minner mest om troll- og riseferder.

(Olav Bø og Ørnulf Hodne)

Andersnatten in Sigdal is a well-known mountain and landmark.


Trillemarka:

I Norge har vi et skogområde som er så mystisk og vakkert det virker å tilhøre i folke-eventyrene. Dette er Trillemarka som også er blant vår aller siste villmark, og er et av de største områdene med sammenhengende gammel naturskog vi har igjen. Dette vakre området ligger i kommunene Sigdal, Rollag og Uvdal i Buskerud. Trillemarka innehar alle kvalitetene til de opprinnelige norske skoger. Bare fjelltopper, uberørte daler, magisk urskog, myrer, mystiske tjern, små og store innsjøer, elver og fosser.

Dessverre er Norge det dårligste av de nordiske landene når det gjelder bevaring av skog. På grunn av intensiv hogst spredt over de fleste norske skogene er det svært lite gammelskog igjen, og spesielt store, sammenhengende naturlige skogsområder er sjeldne. Halvparten av artene på den norske rødlista lever fortrinnsvis i urskog og forskere anslår at 1000 arter er truet primært på grunn av den måten norsk skogforvaltning og hogst blir utført på. Et mangfold av dyre-og plantearter er helt avhengige av den naturlige skogdynamikken. Dette er grunnen til at det er så viktig å beskytte større områder som fortsatt er preget av minst mulig menneskelig aktivitet. Trillemarka er et slikt område.

 

Tekslehogget:

Tekslehogget (721 moh.) er en topp og et karakteristisk landemerke skogområdene mellom Numedal og Eggedal/Sigdal i Buskerud. Ordet «teksle» betyr visstnok øks. Tekslehogget har ganske forskjellig form avhengig av hvilken retning man ser toppen fra. Tregrensen er normalt på ca. 900 moh. i dette området, men på Tekslehogget er tregrensen lavere enn 700 moh, og toppen består av sten og lyng, noe som gir en liten følelse av å være på høyfjellet. Fra toppen ser man Norefjell i nord, verneområdet Trillemarka i nordvest. Fjellryggen Storeble (Store Blefjell) strekker seg fra vest til sørvest, mens man ser Vesleble fra sørvest til sør med Jonsknuten ved Kongsberg i bakgrunnen. I sørøst ser man Holtefjell og i øst ser man Finnemarka og Oslomarka. På hitsiden av Bleryggens nordende ser man Vrågå.

Det knytter seg både sagn og krigshistorie til Tekslehogget. Under krigen hadde tyskerne stasjonert en lyttestasjon oppe på toppen. Brakka som ble brukt sto der frem til ut på 1990-tallet. Sagnet sier at det skal ha bodd troll på hogget - som kastet steiner mot kirken på fjellet. Og mange av bygdefolket har visstnok møtt et vesen med mosegrodd hode på vei opp her...

Høgevarde:

I gamle tider var Høgevarde på Norefjell et vaktsted i krigstider. Etter sagnene var det både vakthus og vedvarde der, som blev satt i brann når krigsfiender var i anmarsj. Ilden fra Høgevarde kunde sees fra de andre vaktstedene oppover Hallingdalen, på Høgeberg i Nes og Sangenuten i Ål med flere, som da også ble antente.

„Norefjell med Jøkel blaa, dunkle Uroldsminde!
Over Skyens taager graa, Kneiser høit din Tinde.
I din rene Ætherluft — funkler Tidens Øie.
Om din Fod i Blomsterduft, grønnes Kjæmpehøie".

S. Sivertsson

Vete, vedvarde eller ildvarde (norrønt viti, «tegn, merke, varde») er et signal- eller varselbål som inngår i et varslingssystem basert på lyssignaler. Det er oppbygd som en forberedt bålplass som ble brukt for å varsle ufred over et større område. Når krig truet, ble vardene bemannet, og ved et eventuelt angrep ble bålene tent slik at meldinger om at alle våpenføre menn skulle samles for å verge landet, kunne sendes over store avstander. I Skandinavia ble veter trolig benyttet så tidlig som i eldre jernalder (ca 500 f.kr-550 e.kr), men kan også ha vært i bruk tidligere. Veter og vetevakt er omtalt i Gulatingsloven. Senere er det kommet til vetestuer for de som skulle holde vakt, men disse er ikke omtalt i Gulatingsloven. Det første store kjente vardesystemet strakte seg, i følge historiske kilder, langs hele kysten fra Båhuslen til Varangerfjorden. Det var også avgreininger innover fjordene. Vetene var almindelig vedlikeholdt til omkring år 1800, men de siste skal ha blitt brent av i 1812 under krigsuroen som Norge var utsatt for i den tid. Sverige opprettholdt vakter ved vetene lengre enn Norge.

Veter blir ofte omtalt som varder, men dette er steiner som er samlet i haug eller oppreist som grensemerker eller veimerker.

 

VESTFOLD

Bøkeskogen i Larvik:

Bøkeskogen troner majestetisk på toppen av Larvik by, og er Norges største, og verdens nordligste offentlige bøkeskog. Den er over 1000 år gammel og er ca. 300 mål stor. Trehøyden kan være opp til 25 meter, og stammenes diameter ofte mer enn en meter. Bøken kan bli opptil 400 år gammel.

Bøkeskogen ligger på en svært tydelig del av Vestfold-raet. Dette raet er en morenerygg som går gjennom nesten hele Vestfold.

Bøkeskogen rommer mange minner fra tidligere perioder i historien og ved Bøkeskogens vestre kant er det rester av en steinalderboplass. Det finnes også to felt med gravhauger i området der flesteparten er fra vikingtiden. Øvre gravfelt har 26 hauger, og ligger oppe på Ra-ryggen med utsyn over Larviksfjorden. Det andre gravfeltet består av 36 hauger beliggende på et lavere nivå med orientering nordover mot Farrisvannet. Alle gravhaugene er antagelig fra jernalder (ca 550 til 1050 e.Kr). Forholdsvis få arkeologiske funn er gjort.

Området ble i 1980 vernet etter Naturvernloven som landskapsvernområde.

Borreparken/ Borrehaugene:

I den vakre Borreparken i Horten kommune i Vestfold ligger Nordens største samling av storhauger fra Vikingtiden. Borrehaugene er en samling gravhauger og andre hauger fra omkring år 600 til 900. I dag er det opprettet et historisk senter her, Midgard historisk senter. Samlingen av gravhauger innenfor dens grenser er unik i Skandinavia. Sju store hauger og én gravrøyskan i dag sees. Det er også 25 mindre røyser innenfor området. Noen av gravhaugene er inntil 45 m i diameter og inntil 6 m høye. Den første storhaugen som ble gravet ut lå utenfor selve parken. Denne rommet en skipsgrav fra tidlig vikingtid, senere kjent som Borrefunnet. Det er bare denne av storhaugene på Borrefeltet som er fullstendig utgravd, det skjedde i 1852, og det er fra denne haug praktfunnene fra Borre kommer fra. På grunn av den ukyndige utgravningen av Skipshaugen på Borre gikk mye kunnskap tapt. Borrefunnet har sannsynligvis ikke stått tilbake for skipsgravene fra Tune og Gokstad.

I 2007 fant arkeologer to store hallbygninger, rett på vestsiden av gravfeltet, ved hjelp av georadar. De ligger under bakken rundt hundre meter fra storhaugene. Bygningene må ha vært så store og monumentale at de uten tvil definerer Borre som et viktig nordisk sentralsted. De blir kalt høvding- eller kongshallene og den ene skal være opptil 40 meter lang og 12 til 13 meter høy. Det er den største som er funnet i Vestfold. Kongshallene dateres til rundt 700-800-tallet, og her har det vært folkeslag fra hele det nordlige Europa på blotfeiring. Ifølge arkeologene gjør hallfunnene at vikinghistorien må skrives om, og Kaupangs rolle som maktsete må ses i lys av det som nå viser seg å være et sterkt maktsete også lenger nord, på linje med Gamle Uppsala i Sverige og Lejre i Danmark.

I mars 2013 gjorde arkeologene nye funn på Borre ved hjelp av georadar og magnetometer, og mener at de nå kan være på sporet av selve kongsgården. Bygningen som er funnet er 47 meter lang og fra 11 til 14 meter bred og med et indre areal 650 kvadratmeter. Dette funnet stammer antakeligvis fra seint 900-tall, men det må en arkeologisk utgraving til før man kan slå det fast. Sammen med kongshallene og det monumentale gravfeltet tegner funnene et stadig mer detaljert bilde av et kongelig maktsenter i vikingtiden.

MØRE OG ROMSDAL

Romsdalen:

Romsdalen, egentlig Raumas dal, er en et trangt dalføre mellom høye fjell som strekker seg fra Åndalsnes i Rauma kommune i Møre og Romsdal til Lesjaskogsvatnet i Lesja kommune i Oppland. Gjennom dalen renner elva Rauma.

Romsdalsalpene er en fjellkjede som ligger rundt Romsdalen i Møre og Romsdal og omfatter Store Trolltind, Store Venjetinden, Trollryggen, and Romsdalshornet.

Hestskjær Fyr | Averøy:

1. november 1879 ble Hestskjær fyr tent. Det skulle sikre trafikken som gikk over Hustadvika ytterligere. Allerede under byggingen av fyret fikk man føle de harde værforholdene på skjæret. Forholdene viste seg å være langt verre enn først antatt. I ruskevær slo sjøene mot tårnveggen med voldsom kraft.

Det ble derfor besluttet å bygge tårnet 6 meter høyere. En orkanaktig storm på Hustadvika i 1883 forårsaket store skader på fyret. Klippapparat og skjerm ble knust, rekkverk brukket og vann trengte inn i boligen og skadet møbler og proviant. Etter en midlertidig reparasjon ble fyret tent etter tre uker.

I 1893 bevilget myndighetene kr. 15.000,- til forstrekning av fyrbygningen. Man murte en utvendig halvsirkel av gråstein i sement fra grunnen og opp til lyktegalleriet. Naustet ble flyttet og bygd i betong. I 1905 forsterket man fyrlyset ved installasjon av glødenett.

Søndag 13. februar 1944 ble hurtigruteskipet DS «Irma» og lasteskipet DS «Henry» senket av norske torpedobåter utenfor Hestskjær fyr.

Fyret ble i 1960 bygd om og elektrifisert. Det ble også bygget en fyrbygning i tre etasjer av betong. Hver av tjenestemennene hadde et soverom og et arbeidsrom, med felles kjøkken og bad. Samtidig ble det bygget nytt fyrtårn på toppen av den nye fyrbygningen. Dette rager syv meter over taket på fyrbygningen. Nettkraft til fyr og bolig kom nå via en lavspent kabel.

Stasjonen ble automatisert og avfolket i 1986.